Paris, November.

«Visdommen og Dårskapen, Kunsten og Glæden søger altid fælles Kafé her i Frankrig. Og Gud ved, hvor mange dejlige Sonetter, der er skrevne i Quartier Latin om en letsindig og godtkøbs Skønhed, truffen på en Kafé eller i en Kælder, hvor Kvarterets Visedigtere kommer for at synge deres Sange.

         Unge Digtere, der er grådige efter Mystik og Symbolisme, aflurer her midt i denne sværm Livets dets mest skjulte og fine Hemmeligheder. Glade Evabørn går omkring med Lommerne fulde av deres helligste Poesier – Poesier fra forskjellige – og lader én læse dem med stor Beredvillighet» («Antonius i Paris» av Sophus Claussen (1865-1931), s. 113).

Foto: Amazon.com, Det kongelige bibliotek

Jeg var i min Hamsunbok fra i år, Rottefangeren fra Hamarøy – og andre gamle ting, lenge litt overbevist om at det var den fransk- og mer hagekyndige og ti år eldre August Strindberg (1849-1912) som hadde peilet Hamsun inn på «Pan»-tittelen via Medici-fontenen i Luxembourg-hagen i Paris på begynnelsen av 1890-tallet. Altså Strindbergs Inferno-tid, boka om perioden kom ut i 1897. Strindberg var og ble da også langt større i Paris enn Hamsun («Faderen» hadde fx en bejublet premiere på Théâtre de l’Oeuvre i desember 1894 og «En dåres försvarstal» kommer ut i sin opprinnelige franske språkdrakt i januar 1895) – men vennskapet med Hamsun fikk en brå slutt da den nye unge norske dikterkométen fikk den fikse idé å leke gavemild mesén overfor den eldre svenske super-dikteren, riktignok uten Nobelpris som Ibsen: 

«Behåll de trettio silfverpengarne och låt oss vara färdiga med hvarann för hela lifvet. August Strindberg» (brevkort til Hamsun 6. april 1895) og «Knut Hamsun som missbrukade min nöd för att utsätta mig för moralisk misshandel» (Strindberg-brev til Jonas Lie 17. april 1895). Vi må da bare vite at Strindberg antakelig var grense-psykotisk på denne tiden. Slik beskriver Hamsun ham i et brev til Jonas Lie 26. mars 1895 (årstallet har riktignok et spørsmålstegn foran seg hos brevsamleren Harald S. Næss): 

«Strindberg er vanskelig at have med at gøre. Det gale er, at Folk har sendt ham Bidrag direkte, han har kanske modtaget 1000 Francs i disse Dage, og det var ikke Meningen. Han var yderlig på Knærne, slog Folk for en Louis, skyldte i Hotellet, skyldte på Spisekvarteret, havde ikke Klæder. Og da han hørte, hvad vi havde gjort for ham, takked han mig inderligt og bad mig specielt bringe Dem hans Tak. Men ikke såsnart sender Folk ham Penge, før den godeste Strindberg knejser i vilden Sky og bryder sig Pokker om Dem og os andre fem, som Komitté er. Til Berlin har jeg lavet en Slags Indstilling om hans Tilstand og Deutsches Theaters Personale vilde gjør en Forestilling til Indtægt for ham». 

Et litografi av Èdouard Vuillard som viser en repetisjon på scenen til Théâtre de l’Œuvre, foto: Wikipedia. Strindberg i 1886, foto: Tidsaand.no

Hamsuns arbeidstittel på «Pan» var altså «Edvarda», endret i siste liten, utgitt i desember i 1894. Men datosjekkingen på når de to dikterne, Hamsun og Strindberg, var i Paris samtidig stemmer ikke helt. Når Strindberg ankommer Paris i august 1894, sitter nemlig Hamsun og blodskriver på nettopp «Pan» i en hytte i eller rett utenfor Kristiansand. Og slutten på romanen, «Glahns død», har Hamsun faktisk skrevet før han kommer til Paris, ja utgitt som novelle i Samtiden i mai 1893. Resten av boka ble da å forklare hvorfor Glahn døde. Og hele verket selvsagt – «dønner av Mystik og Stemning» – «Visjoner, Æventyr, Symbolisme allevegne» (Hamsuns egne ord). Ja, blant Hamsun-elskere er dette en roman man etter sigende tar fram hvert år, hver vår. Den dør aldri.

Foto: privat

Det kan selvsagt ha vært andre som har gitt ham ideen til «Pan»-tittelen. Allerede på s. 6 i «Pan»dukker dette avsnittet opp: «Det lå et skjær langt ute, det lå alene, når sjøen ravet oppover dette skjær, steilet den som en vanvittig skrue, nei som en havgud som reiste seg våt i været og så utover verden, fnysende så hår og skjegg stod som et hjul omkring hans hode.»

Polyphemus på steinen, en enøyd kyklop (kjempe), sønn av havguden Poseidon. «Trekanten» på bildet her ser ut til å ha inspirert Hamsun til flere av dem han opererer med i denne romanen. En fløytespillende skog-gud bak til venstre. Foto: privat.

Det kan for så vidt ha vært en rekke nordiske diktere og kunstnere drivende rundt i Paris som tipset Hamsun. Som kjente nettopp til historien rundt en av de mest omtale fontener i byen – eller som kunne lese om den på fransk. Opprinnelig bygget rundt 1630 og flyttet til nettopp Luxembourg-hagen i 1858 der den fortsatt står i sin natur-mystiske prakt og velde. 

Foto: privat

Hamsun kunne selvsagt tilfeldigvis også ha snublet over den ved en ren tilfeldighet – han var jo en by-vandrer, sikkert også i parkene, og Luxembourghaven var bare et par minutters gange fra leiligheten han leide i Rue de Vaugirard.

I 2. etc. her jobbet Hamsun nattlig med skrivingen – han sov på formiddagen og levde i lange perioder helt utenfor «festlivet» til den skandinaviske kunstnerkolonien – 13 skritt frem og tilbake, som han skriver i et brev. Stalkeren og forfatter(innen) Anna Munch skal ha vært innom en gang. Men Hamsun var som kjent langt mer interessert i drømmen om kjærligheten – enn selve fenomenet. I dag liker vi vel å kalle det en avansert form for litterær sublimering (jfr. Jørgen Haugan). Foto til venstre og høyre: privat. I midten: ukjent.
Read More →