Konklusjon eller hypotese: Welhaven-forelskelsen har vært oversolgt i skolens norskverk i mange år. Selv om Camilla Collett (1814-1895) rent privat ser ut til å ha hatt et oppheng her, bruker mange av lærebokforfatterne henne som en slags rekvisitt i debatten om den omfattende nasjonsbygging faget også skulle promotere.
Det var først og fremst deklasseringen ned i «fattigadelen» som altfor tidlig enke som skapte henne til evig reisende forfatter, skribent og endringsagent. Deklasserte mennesker kan være spesielt farlige for den herskende klasse. Camilla Collett, født Wergeland, gikk etter hvert fra det unge munnrappe til det farlige. Ideene om rettferdighet tok det imidlertid rundt hundre år i Norge å gjennomføre før den første kvinnelige prest ble ordinert i 1961, stemmeretten ved Stortingsvalg hadde kvinner allerede fått i 1913.
Det statsreligiøse Norge holdt altså mest igjen (i nesten 50 år) – hennes langt mer rause fars trosfeller. Spørsmålet om hvem Camilla Collett var – må altså stilles litt mer presist: Hvem ble hun?
Camilla Wergelands første møte med Paris var sammen med sin far, Nicolai Wergeland, ankomstdato 10. juli 1834. Camilla hadde fylt 20 år 23. januar samme året. De tok inn på et hotell, men etter noen dager fikk faren ordnet med privat losji ute ved Luxembourghaven hos en madam som drev et pikeinstitutt og tok imot gjester. Litt for langt fra byens sentrum, syntes de begge, men bekvemt nok. Det er biografen Torill Steinfeld som skriver dette.
Videre: Reisen startet fra kaien ved Paléet i Christiania. De måtte imidlertid vente på vinden i to dager. Turen ned ned til Le Hâvre tok tre uker. Camilla Wergeland leste sine tyske klassikere på sjøturen ned og bakte krydderboller sammen med skipsgutten, bakst som ble servert medpassasjerne. Ønsket hun at en viss 26 år gammel mann ved navn Johan Sebastian Welhaven skulle vært med – også under kallenavet St. Sebastian? Svaret er nei. Verre var det altså ikke. Welhaven-forelskelsen har altså fått for stor plass i norske læreverk. Camilla var langt mer «sin fars datter» – også langt mer interessert i hans arbeid enn sin mors. Faren sørget også for at hennes utdanning og dannelse skulle fylle langt mer enn det å bli giftet bort.
Turen gikk inn til Rouen for å ta diligensen videre til Paris. Men først fyller prestedatter Camilla hånden med vann fra Jeanne D’Arc-monumentet. En tolv timers humpetur til Paris ligger foran dem. Reiseruten var for øvrig den samme som broren Henriks i 1831, året etter julirevolusjonen (borgerskapets «halve revolusjon»).
Henrik Wergeland – i motsetningen til søsteren et par tre år senere – skal etter sigende knapt ha vært edru på turen viser samtidens kilder. Han hadde heller ikke den magiske evnen å kunne tømme venner og bekjentes lommer for den siste rest av penger som Hamsun og Olaf Bull. Broren Henrik la seg heller ut med de fleste – også den svensk-norske minister i Paris der vår senere nasjonaldikter og menneskevenn intet mindre enn oppfordret til krig mot den russiske tsaren, kong Carl Johans forbundsfelle (vi hadde altså svensk konge på den tiden for de uinnvidde, Carl III Johan, 1818-1844, opprinnelig flott fransk soldat og offiser, Jean Baptiste Bernadotte).
Henrik W. kom seg altså så vidt helskinnet tilbake til Arendal og Christiania ved å tigge en båtbillett – og nye festligheter med øl og snaps kunne dermed ta til. Man kan kanskje si at Henrik Wergelands sosiale intelligens var nokså omvendt proporsjonalt med hans nasjonale genius, så da kan man tenke seg. Den positive sympatien med jødene på sin side – hadde også antakelig sine røtter i dette Paris-oppholdet. Men vi skal også merke oss et utsagn eller sitat fra dikteren som har et visst fransk preg over seg på den tiden: «Den siste konge skal henges i den siste prests tarmer». Deretter søkte han på prestestilling – og fikk den ikke eller aldri – merkelig nok.
Skal man altså få et noenlunde usminket eller mer objektivt bilde av vår nasjonale Wergeland-dikter, er det greiest å holde seg til samtidens kilder – og de sa blant annet følgende om dikteren Henrik Wergeland, Camillas eldste bror: «Wergeland kan umulig være vel bevart. Selv i hans egen familie, frykter man nu at han skal ende på dårehuset.» Henrik hadde bodd på Hotel de Havre i Rue de Fauborg St. Honoré i Paris – men et hotell med dette navn finnes ikke i dag i denne gaten to parallellgater nordøst for Champs-Élysées. Et positivt trekk ved denne turen er at Henrik selv senere angret på alt han ikke fikk sett i Paris.
Skal man si noe om reisemåten på denne tiden – for Camilla Collett ble en aktiv og dedikert reiser – så var det først og fremst skip som gjaldt ut av Norge. Den første jernbanen fra Christiania og sørover ut av landet kom ikke før i 1879 med Smaalensbanen. Det var seilskip og etter hvert damp, evt. med ekstra seilføring som gjaldt. Emigrant-skipene til Amerika på slutten av 1800-tallet hadde både motor og seil.
– – –