Dette innlegget handler om offer-retorikken, litt i historisk perspektiv. Om Knut Hamsuns produktive bruk av offer-rollen som dikter og forfatter. Om «ofre» og «bødler» i Vigdis Hjorth og søsteren Helga Hjorths romaner om egen familie. Og til slutt om å stige eller falle i det beryktede og helt avgjørende offer-hierarkiet i Malkenes-saken.
Føler du deg misforstått. Som et offer. Ja som en outsider? Føler du at folk rett og slett ikke forstår deg – at de for eksempel anklager deg for ting du ikke står inne for. At nettopp du derfor kan føle deg litt – ensom. Kanskje også forfulgt? Og at nettopp du, tross alt, forstår verden bedre enn mange andre. Ja at det er mange «skrullete» folk der ute? På nettet – og i verden ellers. Og at du kanskje heller ikke får kred for dine faktiske ferdigheter og innsikt i vanskelige problemstillinger? Ja at din kanskje opp mot genialitet – på ditt felt – blir underkommunisert eller ikke forstått – av andre?
Ta det med ro. Du er ikke helt alene. Heldigvis. Det ensomme og lidende geni er en flere tusen år gammel så å si forterpet tradisjon, et litterært tankemønster – et slags retorisk klister. Som du med stor sannsynlighet også er havnet oppi. Og kanskje uten at du selv ville det engang? Også overfor dét ble du altså – et offer!
Og hvor godt traff ikke Marianne Egeland her rett før snowflake-generasjonens herlige og selvoppofrende åpenbaringstime med sin bok: «Hvem bestemmer over livet – biografien som historisk og litterær genre» fra 2000 (basert doktorgradsavhandlingen «Biografiens retorikk» innlevert året etter).
Ja – så å si det meste av politisk debatt går for tiden i det samme mønsteret, den samme tralten – det dreier seg stort sett om det ene:
Hvem greier å trekke det heftigste offerkortet? Og vinneren er kåret, uttaler en ikke helt ukjent jurist til undertegnede.
Hva er det Egeland egentlig ønsker å fortelle oss? Fra sin forskning på biografisjangeren? Det er første og fremst den falske offer-fortellingen hun ønsker å slå ned på. Den som knapt har rot i virkeligheten. Altså ren fiksjon, diktning og forbannet løgn – og kanskje i håp om å sette i gang følelser hos mottakeren som rett og slett skal gagne avsenderen. Det er altså en form for manipulasjon og lureri – til selvnytte.
Egeland viser til mange eksempler og viser også hvordan offer-retorikk-tradisjonen har oppstått. Alt starter som kjent i antikken. Også dette. Her fra s. 22:
Videre på s. 31:
Og den varme og hjerteskjærende offer-retorikken fortsetter som et mønster inn i middelalderen, også den norske – s. 34: