«Men av alle har Hitler talt til mitt hjerte -«
(Knut Hamsun)
Knut Jarl Michelsen – Hjemmeside
Et nos petimus astra
Jørgen Haugan om norske diktere på pidestallen –
Hvordan trylle bort det ubehagelige? Om Hamsuns nazisme og antisemittisme –
«Herr Hitler, De må slutte å marsjere – og begynne å regjere!»
(Knut Hamsun)
Om Markens Grøde som litterær idé – hundre år etter
Da Hamsun på nyåret 1916 endelig får satt seg ned for å starte skrivingen av sin senere berømte Nobelpris-roman om jorddyrkingens evangelium, fikk han satt inn et avertissement i avisene nordpå om at familiens gård, Skogheim, nå var til salgs. Det er noe nesten religiøst over denne handlingen – å ofre noe konkret for å oppnå noe mer høyverdig.
På den annen side: Å drive eller i realiteten eie og styre en gård eller et gårdshus ved siden av et forfatterskap var ingen ny idé. Tolstoj hadde sitt gods Jasnaja Poljana, Bjørnson sitt Aulestad. Senere fulgte Sigrid Undset med Bjerkebæk, Johan Falkberget med Ratvolden og Vesaas med Midtbø i Telemark, men da som mer eller mindre rene skrivesteder. Da forfattere på nasjonal pidestall mer eller mindre opphørte i Norge utover på 1900-tallet, opphørte også gårdsdyrkingen som litterær vekselbruk-idé.
Hamsun oppgir flere grunner til å forlate gården på Hamarøy: Det var ikke mer å dyrke opp, han hadde så å si fullført sin proklamerte gjerning om å ”(…) dyrke op Norges Land” i en artikkel fra 1910. Men han klager også over at ”Det er ogsaa ellers bakvendt for mig her, Kommunikationerne er slike at jeg har været nødt til at rette flere Ark av mine siste Bøker telegrafisk. Det er en usikker Maate, jeg har den Dag idag ikke tordet se efter hvorledes det er løpet av.” Han nevner også et annet forhold for en forfatter som har vært aktiv debattant og frilansjournalist et helt liv: ”(…) jeg faar aldrig vite om Tingene før de for længe siden er over.” (Hamarøy, 30. Mars 1916). Hamsuns dårlige helse, stadige liggende inaktiv med influensa, kan tyde på at det fuktige og rå klima langs kysten nordpå ikke slår særlig heldig ut – han ønsker seg sørover igjen.
Idealisten møter sin virkelighet altså. Vi må da være klar over at Hamsun satt i stor gjeld på den tiden – ja det var nok mest normalen i hans liv. En gjeld på rundt 30 tusen kr. (i dag ca. 1,2 mill.) – og han hadde kone og fire barn å forsørge. Og gården var stort sett en utgift. Skattekravene fra kommunen skjønte han ellers lite av, enda mindre av kravet om selvangivelse. Å sette seg i gjeld var på den tiden ikke sjelden omtalt som det verste av alt – og førte kun ”til Fordærvelse” (brev fra L.A. Meyer til sønnen, jfr. under).
Isak og Ingers oppbygging av Sellanraa fra nærmest ingenting til et velholdt gårdsbruk kan Hamsun ha sett i Amerika på 1880-tallet da han var der i to perioder. Når han selv skal oppføre et hus på egen gård, sender han brev til forretningsmannen Hans Abraham Meyer i Mo i Rana: ”Jeg skulde hat en bitteliten Stue opsat i en Fart og vil be Dem venligst meddele mig hvad Materialierne eventuel vilde koste hos Dem. Stuen skulde være 6 Meter lang og 4 bred” osv. – ”Dører har jeg fra før. Huset tænkes tækket med Skifer som jeg vil faa fra Salten. Hvorledes kunde jeg paa bedste Maate faa Materialierne fra Dem under de nuværende miserable Trafikforhold, og hvad tror de Fragten vilde komme på? (Hamarøy, 8. April 1916).
Hamsun får omsider tilbakebetalt sin gjeld bl.a. til den fraskilte hustruen Bergljot f. Bassøe Beck på 25 tusen kr. (i dag rundt 1 mill.), penger han hadde spilt bort på casinoer i Belgia i 1901 (to av hans store russiske forbilder var da også spillere). Han hadde også gjeld til andre, men skriver i et brev fra Kråkmo 19.6.1916 at han hadde fått et oppgjør fra forlaget på hele 40 tusen kr. (over 1,6 mill. i dagens pengeverdi). Både romanen Segelfoss By (1915) og nye Samlede verker solgte svært godt, og det skal ikke bli noe mindre med Markens Grøde (1917). Boka skulle vise seg å bli rene pengemaskinen.
Read More →
«Jødene kom ikke fordi det er de kristnes historie, kvinnene fordi det er et dydig verk.»
(Georg Friedrich Händel, 1685-1759)
Händels ”Theodora” i Trefoldighetskirken lørdag 21. mars 2009 – vakkert, storslått og engelsk…
Det er i år 250 år siden Georg Friedrich Händel døde. Kirkemusikkfestivalen i hovedstaden markerer anledningen med fremførelse av verket komponisten regnet som sitt mest vellykkede oratorium. Stykket ble likevel en flopp da det første gang ble fremført våren 1750 i Covent Garden – halvfulle hus og kun tre oppføringer. Og dette var altså skaperen av mesterverket «Messias», fremført første gang i Dublin 1742? «Jødene kom ikke fordi det er de kristnes historie, kvinnene fordi det er et dydig verk,» var komponistens lakoniske kommentar.
Read More →
Thore Heiadahl på vitenskapelig oppdagelsesferd…
Noen nordmenn vil gjerne bli berømt i egen familie. Det er ikke lett. Andre syns det holder med å være kjent på et lite sted, C-kjendis eller en lokal posterboy altså. Noen helt unike sjeler vet at familien uansett har gjennomskuet en – og vier seg så til verdensberømmelse. Thore er en slik mann.
Men å bli verdensberømt i en fei er heller ikke lett. Siden nordmenn er så få, velger de aller mest unike blant dem den aller vanskeligste veien til berømmelse – og det er å dra på tur. For å oppdage verden. Det er også viktig å planlegge turen godt – og velge om man skal bruke båt eller beina. Om man skal dra nordover – eller sørover. Ja for: Hvordan er egentlig verden? Det er et spørsmål alle barn har stilt seg. Noen stiller seg dette spørsmålet hele livet. Thore er et slikt spørrende menneske.
Mange litt enklere sjeler lever dessverre også i den lettere villfarelse at livet ute i naturen er helt – eller nesten helt – uten farer og overraskelser. Men nordmannen Thore Heiadahl har erfart noe annet – og har skrevet mange bøker og laget flere filmer om dette til glede for alle gode og oppegående landsmenn – over hele verden.
Ja på hans mange vandringer, kanoseilinger, bade- og skiturer, dukker det også opp sjeldne dyr, også ville dyr, samt glemte urbefolkninger, ja rester av pyramider og spor etter folkevandringer nærmest bak hvert nes og hver sten – følg med!
Thore – som også opptrer under flere navn, blant annet «Vidar» og «Thor» for ikke å bli gjenkjent av sine mange noe animerte beundrere (og tidligere koner) – denne mannen har øyne og briller for det meste. Og teoriene om folkeslagenes vandringer på kryss og tvers over jordoverflaten er etter hvert utviklet til uante forskningsmessige høyder, bare det norske skoleverkets visjoner og handlingsplaner overgår dette:
Read More →
I Evert Taubes fotspor – eller hvor er Colla Bella?
Reise til Italia mai 2006
av Knut Michelsen, (amatør) visesanger og Taube-tolker
Er Colla Bella i Evert Taubes Fritjof i Arkadien et virkelig sted – eller en ren dikterisk oppfinnelse? Mange Taube-venner og Taube-elskere har stilt seg spørsmålet, men ingen har hittil lykkes å gi et godt svar.
Den svenske visedikteren var på reise til Roma i 1920, men gjorde et lengre opphold i den lille, fasjonable badebyen San Remo på den vestlige delen av den italienske rivieraen. Her traff han også for første gang kunstneren Astri Bergman som han senere giftet seg med. Landskapet heter Liguria og kyststrekningen er også kalt Riviera dei Fiori eller Blomsterkysten. I en annen mindre kjent, men langt vakrere vise skildrer Taube det slik:
«Hölj mig, Liguriska natt, stjärnströdd, doftande, sval!
Skänk sinnena ro, tanken vila och frid.»
Mitt ærend i Italia denne gangen var altså ene og alene og finne Taubes Colla Bella. Ville jeg lykkes – på en kort uke? I fjellene over San Remo var det i hvert fall så grønt og blomsterduftende og vakkert at selv en fjellvant nordmann kunne miste pusten. Men hvor i all verden skulle man begynne å lete for å finne Evert Taubes Colla Bella – eller Den vakre åsen – om den fantes?
Read More →