Da Hamsun på nyåret 1916 endelig får satt seg ned for å starte skrivingen av sin senere berømte Nobelpris-roman om jorddyrkingens evangelium, fikk han satt inn et avertissement i avisene nordpå om at familiens gård, Skogheim, nå var til salgs. Det er noe nesten religiøst over denne handlingen – å ofre noe konkret for å oppnå noe mer høyverdig.
På den annen side: Å drive eller i realiteten eie og styre en gård eller et gårdshus ved siden av et forfatterskap var ingen ny idé. Tolstoj hadde sitt gods Jasnaja Poljana, Bjørnson sitt Aulestad. Senere fulgte Sigrid Undset med Bjerkebæk, Johan Falkberget med Ratvolden og Vesaas med Midtbø i Telemark, men da som mer eller mindre rene skrivesteder. Da forfattere på nasjonal pidestall mer eller mindre opphørte i Norge utover på 1900-tallet, opphørte også gårdsdyrkingen som litterær vekselbruk-idé.
Hamsun oppgir flere grunner til å forlate gården på Hamarøy: Det var ikke mer å dyrke opp, han hadde så å si fullført sin proklamerte gjerning om å ”(…) dyrke op Norges Land” i en artikkel fra 1910. Men han klager også over at ”Det er ogsaa ellers bakvendt for mig her, Kommunikationerne er slike at jeg har været nødt til at rette flere Ark av mine siste Bøker telegrafisk. Det er en usikker Maate, jeg har den Dag idag ikke tordet se efter hvorledes det er løpet av.” Han nevner også et annet forhold for en forfatter som har vært aktiv debattant og frilansjournalist et helt liv: ”(…) jeg faar aldrig vite om Tingene før de for længe siden er over.” (Hamarøy, 30. Mars 1916). Hamsuns dårlige helse, stadige liggende inaktiv med influensa, kan tyde på at det fuktige og rå klima langs kysten nordpå ikke slår særlig heldig ut – han ønsker seg sørover igjen.
Idealisten møter sin virkelighet altså. Vi må da være klar over at Hamsun satt i stor gjeld på den tiden – ja det var nok mest normalen i hans liv. En gjeld på rundt 30 tusen kr. (i dag ca. 1,2 mill.) – og han hadde kone og fire barn å forsørge. Og gården var stort sett en utgift. Skattekravene fra kommunen skjønte han ellers lite av, enda mindre av kravet om selvangivelse. Å sette seg i gjeld var på den tiden ikke sjelden omtalt som det verste av alt – og førte kun ”til Fordærvelse” (brev fra L.A. Meyer til sønnen, jfr. under).
Isak og Ingers oppbygging av Sellanraa fra nærmest ingenting til et velholdt gårdsbruk kan Hamsun ha sett i Amerika på 1880-tallet da han var der i to perioder. Når han selv skal oppføre et hus på egen gård, sender han brev til forretningsmannen Hans Abraham Meyer i Mo i Rana: ”Jeg skulde hat en bitteliten Stue opsat i en Fart og vil be Dem venligst meddele mig hvad Materialierne eventuel vilde koste hos Dem. Stuen skulde være 6 Meter lang og 4 bred” osv. – ”Dører har jeg fra før. Huset tænkes tækket med Skifer som jeg vil faa fra Salten. Hvorledes kunde jeg paa bedste Maate faa Materialierne fra Dem under de nuværende miserable Trafikforhold, og hvad tror de Fragten vilde komme på? (Hamarøy, 8. April 1916).
Hamsun får omsider tilbakebetalt sin gjeld bl.a. til den fraskilte hustruen Bergljot f. Bassøe Beck på 25 tusen kr. (i dag rundt 1 mill.), penger han hadde spilt bort på casinoer i Belgia i 1901 (to av hans store russiske forbilder var da også spillere). Han hadde også gjeld til andre, men skriver i et brev fra Kråkmo 19.6.1916 at han hadde fått et oppgjør fra forlaget på hele 40 tusen kr. (over 1,6 mill. i dagens pengeverdi). Både romanen Segelfoss By (1915) og nye Samlede verker solgte svært godt, og det skal ikke bli noe mindre med Markens Grøde (1917). Boka skulle vise seg å bli rene pengemaskinen.