Da den over 80 år gamle Camilla Collett døde våren 1895 i Kristiania, skal Knut Hamsun ha uttalt da han fikk beskjeden i Paris: Endelig!
Lite visste kanskje Hamsun at nettopp Paris var Camilla Colletts by framfor noen. Paris er for Collett byen med stor B: «det er den som danner spydspissen i hennes essays fra Europa, og former hennes syn på hva en by er og bør være», skriver Tone Selboe i «Camilla Collett – Engasjerte essay» fra 2013.
Sitat: «Et gammelt ord sier at Paris er kvinnenes paradis, mennenes skjærsild og hestenes helvete. Hestene vil for sitt vedkommende sannsynligvis ha minst å innvende (Camilla Collett).
Videre fra Selboe: «Én viktig årsak er at Paris er selve revolusjonsbyen – og dermed avgjørende for den som er interessert i Europas nære historie. Hva er det så den vitebegjærlige gjesten fra Norge fester seg ved når hun går byens dramatiske fortid etter i sømmene?»
«Både i 1864 og 1867-68 er Collett tilbake i Paris, og på ett av sine streiftog rundt i byen», skriver Selboe, «befinner Camilla Collett seg midt i en mørk og trang gate ikke så langt fra Panthéon-plassen: Rue Sainte Geneviève. Navnet lyder kjent; hvilke fæle skikkelser skal hun komme til å møte her? «Men hjertelig le måtte jeg i det samme, for Mad. Vauqeuts, født de Conflans uforlignelige figur steg i det samme opp i min tanke; Balzac var det, som ved sin mesterlige skildring har foreviget gaten. Jeg kunne ikke motstå vinket, men bøyet inn i den for å søke etter den av ham skildrede pensjonat» (på litt mer moderne norsk).
Camilla Collett finner pensjonatet bak en forsømt hage, hun oppgir vertinnens navn, Vauquets, men blir avvist, hun er kommet feil. Balzacs roman «Far Goriot» utkom første gang i 1834 – hendelsen her er altså rundt 30 år senere, og Balzacs gate i åpningskapittelet av denne berømte romanen er Rue Neuve-Sainte-Geneviéve, altså en helt annen gate som drives av madame Vanquer.
Slikt skjer og det skjer særlig med skjønnlitterære forfattere og skribenter, man dikter på kildene som det heter, her på egne kilder. Camilla Collet lever altså sitt liv nå i en litterær verden – på søken etter svar på spørsmål hun har tumlet med hele livet.
«Reisen ble en livsform for den eldre Camilla Collett, og sønnen Oscar kommenterer en gang lettere oppgitt at den vandrende jøde neppe kunne ha ført et mer «vagabonderende liv». «Men flakkingen på kryss og tvers i Europa ga resultater», skriver Tone Selboe videre, «skarpe og humoristiske situasjonsbeskrivelser ble sendt hjem til blader og venner, senere fant de veien inn i essaysamlinger. I årene mellom 1864 og 1884 befinner Camilla Collett seg mer eller mindre uavbrutt på reise, og hun kommenterer flittig de endringene Paris i denne tiden gjennomgår.»
Bilde: Music in the Tuileries Gardens by Édouard Manet (1862).
Videre: «Få av andre byer har i den grad klart å bygge opp en aura av mystikk og ugjennomtrengelig tiltrekningskraft, og Colletts essays bekrefter at også hun er fanget av myten om Paris. Kjært barn har mange navn; «le vieux Paris», mitt «Paris-Paradis» og «denne fortryllende by» er noen av hennes nostalgisk-ømme betegnelser, mens Paris under og etter den store byfornyelsen 1853-1868 utsettes for langt hardere behandling. De nye boulevardene ser hun som et uhyre som sprenger den gamle idylliske hagebebyggelsen i stykker. Baron Haussmann, som på oppdrag fra Napoleon den tredje i rekordfart omformet store deler av det sentrale Paris, representerer det nye Paris, mens Colletts litterære våpendrager Balzac, representerer det gamle.
Det gamle Paris, «le vieux Paris» (det gamle Paris, min anm.), betyr i Colletts terminologi derfor ikke bare det aristokratiske, førrevolusjonære Paris, men også den byen hun første gang møtte på 1830-tallet, altså Balzacs by», skriver Tone Selboe (som også har skrevet om Knut Hamsun).
I disse årene som reisende skribent går Camilla Collett i kamp med tidens ånds- og dikter-aristokrati. Hun kritiserer Georg Brandes, ja selveste Ibsen. Det er først og fremst kvinnesynet i den nære fortid, men også i de samtidige litterære verkene hun langer ut mot. Ibsens Solveig-skikkelse fra 1867 får hard medfart – og Ibsen lytter til henne og endrer fullstendig litterær retning etter «Kejser og Gallilæer» i 1873. Nora i «Et Dukkehjem» setter den nye standarden – Peer Gynt-skikkelsen gjøres til en mannlig parodi:
«Nei, vi vil ikke mere røres av det. Vi venner oss uvillig bort fra denne rynkete forgremmete trofasthet som har sittet med hendene i kors, stirret på én plett – Peer Gynt, den gamle Peer Gynt – egoismen i sin avfeldighet, når den har gått trøtt i sin umettelighet og endelig raver hjemover» (på et litt mer moderne norsk). Hun kler altså av tidens store og applauderte verk av tidens store norske dikter ved siden av Bjørnstjerne Bjørnson som hun også la seg ut med selvsagt.
Her fra Ellisiv Steens «Camilla Collett – om seg selv» (1985):
Dette sved selvsagt – den deklasserte Camilla Collett ute i Europa var blitt enda «vanskeligere», «frekkere». Altså farligere. I Johannes Skancke Martens «Jonas Lie» fra 1967, gjøres hun til en tragisk parodi, en person som bare klager som få, eller helst ingen lytter til, og som man selvsagt heller ikke trenger ta alvorlig.
Sitat fra boka: «En norsk dame Lies (Jonas og kona Thomasine Lie, min anm.) kunne bli trett av, var Camilla Collett, som etter at hun var blitt enke, flakket hvileløs omkring og ofte var i Paris. Fru Thomasine nevner hennes evige klager og alle sine motganger. Erik Lie forteller i en av sine bøker om en pussig hendelse da fru Collett i 1884 kom på avskjedsvisitt før hun skulle reise til Norge. Hun var kledt i skinnende svart silke og vandret frem og tilbake på gulvet… det var noe dronningaktig over henne der hun svevet omkring i stuen. Alle la merke til en rød veske hun hadde på ryggen, knyttet med et bånd om livet. Det var jo nokså eiendommelig, men fru Collett hadde sine innfall, man kunne aldri vite… Hemmeligheten ble oppklart etter at hun var gått. Det var i turnyrens dager, og Camilla Collett hadde kjøpt en av disse putene damene fremhevet for å fremheve figuren. Men hun var meget distré og hadde knyttet puten utenpå kjolen istedenfor under den.»
Men Camilla Collett selv beskriver altså oppsiktsvekkende moderne om kvinners offervillighet og menns offerkrav til det annet kjønn på denne tiden. Altså kritikk av det mest forslitte litterære topos i vesterlandsk litteratur. Man kan folkelig sagt si at kvinnen så å si «ofrer sin unge kropp» ved å føre menneskeslekten videre – men hvorfor må hun ofre enda mer? Fins det grenser? Også for dem?
Camilla Collett graver i nettopp dette – mens de mannlige dikterheltene på sin side kanskje sutrer og sturer litt for mye på sin egen melankoli om verdens fremmedhet – «Jeg ser, jeg ser… Jeg er visst kommet på en feil klode» – den evige Obstfelder, Norges første modernist ifølge læreboka, men altså tiår etter Camilla Collets mer «brutale» modernisme, «brutal» da i betydning de store endringer i samspillet mellom kjønnene.
La oss igjen minne om dette Collett-sitatet: «Det er meg, som er kommet for tidlig; det er tiden som sakker etter».
«George Sand» (baronesse Dudevant) – nei, Camilla Collett traff henne aldri, men beundret henne som en av tidens store diktere med sitt omfattende forfatterskap. Men Collett leste selvsagt også Stuart Mills «The Subjection of Women» (Kvinners underkastelse) fra 1869 som den samme Georg Brandes riktignok hadde oversatt.
Men hun er også en av de første norske som leser Ernest Legouvés mantra om «likhet innenfor forskjellen» – eller hvordan lovene behandler kvinnen som et underlegent vesen – hun bør selvsagt isteden oppdras til å ta del i samfunnet, få yrkesopplæring, skaffe egen inntekt, forvalte egen arv og gaver, kvitte seg med formynderskapet – vi skriver altså rundt 1850 her – kvinnen skal altså ikke bli lik mannen, men «begge kjønn skal så å si foredles og forbedres ved at kvinnen anerkjennes og opphøyes som selvstendig åndsvesen» (Tone Selboe, s. 67).
(Fra de Stummes Leir).
Kvinner ble altså akseptert som prester i Norge først i 1961 – da var tiden inne for den norske kirke. De kom sent, men godt, kan man vel si.
Camilla Collett sympatiserer også med den henrettede enke-dronningen Marie Antoinette – kvinnesak gikk altså foran politikken for Camilla Collett. Marie Antoinette som altså ble deklassert, utskjelt, hånet og tatt livet av. Kanskje Camilla Collett kjente seg nettopp litt igjen i den skjebnebanen. Det er i hvert fall mulig å tenke tanken.
Forsøk på en avslutning her: Camilla Collett var opplagt født i feil århundre. Hun skulle levd 100 til 150 år senere. Det skjønte hun selv, intuitivt selvsagt – hun var kommet for tidlig, rett og slett. Hadde forholdene vært annerledes, hadde hun tatt sin studenteksamen eller examen artium som flere av sine samtidige menn. Hun hadde begynt å studere ved Det Kongelige Frederiks Universitet som broren – og tatt sin embedseksamen og deltatt aktivt i Det Norske Studentersamfund som skarp debattant. En doktorgrad hadde nok dukket opp – den gang antakelig Den filosofiske, doktorgraden, humaniora-graden kom langt senere. Hun hadde fått professorstilling og blitt «embedsmann» utnevnt i statsråd og hadde blitt en del av det Akademiske Kollegium.
Isteden fikk hun den skjebne en del andre mannlige forfattere også har smykket seg med gjennom tidene – hun ble dikter og forfatter på den mannen hun aldri fikk – eller mer korrekt: aldri fikk beholde (Jonas Collett).
Om deklasseringen hun selv følte så sterkt, er det også en del å si: Selv opplevde Camilla Collett den som nådeløs. I hvilken grad hun selv også bidro til den, kan man reflektere over. Hun nektet Collett-familiens tilbud om underhold etter ektemannens død, oppløste sitt eget hjem, solgte hus og innebo og levde på oppsparte midler og noe inntekt på skrivingen – og fikk halv kunstnerlønn eller en pensjon fra Stortinget med en begrunnelse om at faren hadde vært på Eidsvold i 1814, og at broren het Henrik Wergeland.
Men hun ble tross alt endelig myndig som enke nesten 39 år (slik var loven) og kunne derfor råde over egen økonomi – men likevel under forutsetning at hun hadde en mannlig verge. Mulig hun reiste ut for å slippe statusen som «hjelpetrengende» under verge. Rett og slett at hun ville frigjøre seg fra alle bånd som hindret henne som fritt menneske, i den grad en enke med fire barn kan bli «fri» noen gang.
At det ikke ble flere romaner? Hun sier selv at det store formatet ikke passet henne helt – hun var mer «kleinkunstner» og dyrket det mer personlige brev-, artikkel- og essayformatet på alle reisene sine. Alt i alt – kanskje vi i dag sitter med langt mer interessante tekster fra den tidens europeiske kulturelle strømninger – enn om hun hadde fått den rollen hun opplagt hadde fortjent? Hvem vet.
Camilla Collett ble den hun ble – verken mer eller mindre – og takk for det. Vi skal i hvert fall være glade for at hun ikke endte på asylet og døde før tiden. Hun holdt ut. Hun hadde et relativt lite eksklusivt forfatterskap som ble lest og fire voksne sønner og en økende tilhengerskare. Mulig hennes påvirkning var så sterk at Ibsens forfatterskap fikk en helt annen retning. Jeg tenker hun tross alt var nokså fornøyd med dette selv også.
Ser vi en norsk litteraturhistorisk mannlig linje fra Henrik Wergeland, Bjørnson til Hamsun, Johan Borgen og evt. Ambjørnsens Elling-bøker, fins det en like interessant mer «feministisk» linje fra Camilla Collett via den sene Ibsen til Amalie Skram og Cora Sandel – og som i dag blomstrer like friskt hos en Vigdis Hjorth og Helene Uri.
Og hvis noen tror Vigdis Hjorts «Arv og miljø» havner om incest? Vel, det er bare innpakningen. Hva er sant, hva er sannheten – eller mer presist: hvem besitter sannheten? – er det underliggende og helt avgjørende temaet i denne romanen. Knapt noen andre forfattere tumlet mer med det spørsmålet i sin tid enn Camilla Collett – og med henne også den sene Henrik Ibsen kanskje i enda større grad.
La oss ta en kikk på åpningen av et eller to av Camilla Colletts mange reisebrev – det første i modernisert form:
Paris, 20. juni 1878:
Når man etter en reise som varer i to sammenhengende døgn og gjennom alle tenkelige transportmidler kommet frem med hele lemmer uten å ha mistet hodet, koffert, nøkkelknippe, reisebillett eller tegnebok – det siste er det verste (vel man kan si at uten hodet trenger man ingen lommebok, man kan være ganske rolig, men jeg spør, hva hjelper det å beholde hodet, særlig hvis det ikke er meget kløktig når man plutselig står alene uten lommebok på Korsør-Kieler-Hamburger-Kölner-banen i en tid som denne?) – har man som sagt alt dette i behold, så må man jo etter skikk og bruk kalle det en lykkelig reise…
Og hun bor altså her bare et stenkast fra der Bjørnstjerne Bjørnson rundt 30 år senere døde i 1910 – Cora Sandel dekket saken for Morgenbladet –
—
Andre Collett-sitater (litt mer modernisert):
«Livet er en stor humorist, og det behager seg ofte i overraskelser og kombinasjoner som ingen menneskehjerne kunne finne på.»
«Den første Konsul Bonaparte spurte en gang med impertinent Mine Fru von Staël:
Fra hvilken Tid er det at Kvinner blander seg i Politikken?
Siden man guillotinerer dem, svarte hun.
Og Svaret var treffende.»
—
«Elsk en Mann, og kan du ei dy deg,
Da grumt vil han fly deg.
Elsk en Mann, og kan du det dølge,
Vil han deg forfølge.
Elsk en annen,
Da skyter han deg, er Bøssen rett sikker,
Og deretter seg selv, helst når det klikker,
En Kule for Pannen.»
—
«I de franske Romaner opptrer alltid to Kvinnetyper, og vi får Beskrivelsen av dem spesifisert med en nærgående Nøyaktighet som minner sterkt om Tonen i en Jockey-Klubb. Den dydigste av disse er alltid blond, den andre er yppigere, har ravnsort Hår og et tilsvarende Temperament. Mellem disse to kvinnelige Fullblodstyper ser man nå Helten i disse Romaner oppstilt som et Esel mellom to Kornsekker, kun med den Forskjell at det her ikke nøyer seg med den ene, men ender med å sluke dem begge.»
—
««Où est la femme?» heter det til og med i de fleste franske Rettsforhandlinger. «Où est l’homme?» spørres der derimot aldri om, selv om det er ganske annerledes beviselig at de aller fleste kvinnelige Forbrytelser har sin Opprindelse i ham.
«Où est l’homme?» spørres der aldri om, når en stakkars fortvilet Pike har drept sitt Barn eller, forlatt av en troløs Elsker eller forstøtt av en hårdhjertet Far, synker ned i Fordervelsen.»
—
«Min Collett var en Brorsønn av denne. Enda han virket og døde i den mer beskjedne Stilling som Professor ved Universitetet i Christiania, kan jeg ikke nekte at jeg setter ham høyest i Slekten, høyere end Statsråden og Borgermesteren av London, ja høyere end dennes Sønn, den berømte Dekanus, som var Henrik den åttendes Skriftefar og en intim Venn av den lærde Erasmus Rotterdamus.
Det er denne Mand som vakte til live i en hittil forkuet Sjel, hva som ellers kanskje ville ligget evig begravet; det er ham som ga Støtet til at jeg ble Forfatter.
I den korte Tid, der foruntes oss å leve sammen (10 År kun), kunne det ikke være Tale om noen offentlig Opptreden. Husets Skjøtsel, små Barns Oppdragelse gjorde det til dels umulig.
Det var først som Enke, når alt begynner å blive tomt omkring en, at Trangen – var den likevel en Arvegave, usynlig medbragt fra Fedrehjemmet? – at denne Trang, undertrykt, halvbevisst, kjempende inntil da, med uimotståelig Makt meldte sig. En større Roman som utkom anonymt, var Resultatet av det.
Og så? Ja så er det gått, som jeg har antydet i min – Polarreise.
En del Bøker, ikke rett mange, for jeg er ikke «Vielschreiberin», er kommet ut i Hjemmet i Løpet av de mellomliggende År, og er blitt liggende én for én, fast, som man sier, uten at kunne håpe på noen Gjennomgang til de Levendes Regioner. Jeg trøster meg med, som min Bror, først å bli forstått etter min Død.
Noen Forsøk jeg har gjort for å få noe av det ut på et fremmed Språk, har formodentlig vært forgjeves; upraktiske, som man betegner det; intet er hittil lykkes.
Dette beklager jeg for den Del av disse Skrifter som angår Kvinnesaken som mest forlanger å vinne en Stemme hvor dette Spørsmål for Tiden diskuteres.
Romanen har derimot opplevd å komme ut på Fransk, Tysk og – Russisk. Dette imidlertid sans mon consentement (uten mitt samtykke, min anm.)
Så er min Bane stille gått hen; jeg er blitt gammel og trett og står plutselig ved Målet. For meg ligger den når jeg skuer tilbake som en lang, undertiden håpløs, undertiden av et Glimt opplivet, alltid trettende Vei. Jeg er hverken misfornøyd eller glad, jeg er bare trett. Jeg angrer ingenting av hva jeg har skrevet: en senere Slekt får dømme det.»
(Fra «Mot Strømmen – Annen Rekke», Camilla Collett)
Hvordan så hennes samtidige på henne – her noen utklipp hentet fra boka under:
«Frue Camilla («Amtmannens Døtre», min anm.) er allerede lagt under pressen. Som jeg ventet, ender det nok med skrekk. Hun er så fordringsfull at ingenting er henne nok (…) Enhver mening hos henne, enhver innbilning, enhver fordom er som en granittblokk, uimottagelig for all påvirkning, urokkelig som avsindigheten, som egoismen, som er forstenet»
(Bernhard Dunkers brev til Julie Winther, 1854).
«Fru Collett oppholder seg fremdeles her og tilbringer tiden med å ergre seg, hun akter seg til Italien, men når og om hun kommer avsted, vet jeg ikke. Hun er en meget begavet, men høyst ulykkelig natur»
(Henrik Ibsen til Hegel, Dresden 1871).
«Var den bok (Amtmannens Døtre) kommet ut i Danmark istedenfor i det den gang lite litterært vektige Kristiania, så hadde vi nå i den så stort evnerike – alltid store – skikkelse Camilla Collett nå sannsynligvis hatt en stor nordisk romanforfatterinne istedenfor en glimrende ånd som er flyktet bak en kritisk og bitter penn. Det bor, tror jeg, sorg, stor sorg bak den pennen! – og en del av Norges ære er nok der gått fløyten på – norsk forlag»
(brev fra Jonas Lie, 1879).
«Jeg tror aldri jeg har fremstilt noe kvinneforhold uten at jeg har spurt meg selv: hva ville fru Collett si om det?»
(Alexander Kielland til CCs 70-årsdag, 1883).
«Vokt Dem for fru Collett!» – «(…) for et troll, for et stort troll hun var»
(Bjørnstjerne Bjørnson, brevveksling med danske, 1875-1910).
Men litteraturviteren Janet Garton (f. 1944) kommer kanskje Camilla Collett nærmest ved denne skarpe iakttakelsen:
«Hennes framstilling av seg selv som isolert og trakassert stemmer bare delvis, og mindre ettersom tiden går – det er nok av vitnesbyrd fra de mange som forsøkte å hjelpe henne»
(Janet Garton, «Vogt Dem for fru Collett!», Camilla Collett-portretter i egne og andres brev, 1996).
—
Igjen ser vi her et fellestrekk ved flere kunstnere, diktere og forfattere, særlig hos en Knut Hamsun og en Camilla Collett – injustice-collector-syndromet – mennesker som har en tendens til å samle på urettferdighet(er) mens de selv provoserer fram avvisningssituasjoner og mellommenneskelig brudd. Stoltheten deres er til tider nokså aggressiv, og mekanismene bak bunner antakelig i et fortrengt og «ulovlig» hat til noe de aldri kan tilgi. Som nevnt tidligere om både Hamsun og Collett: deklasseringen, degraderingen, utdrivelsen av «paradiset».
På den annen side er dette utilgivelige tapet noe de også dikter på. Noe de reparerer. Selve motoren i skrivingen deres.
La oss avslutte dette med et sitat fra den personen som fant opp dette begrepet, psykoanalytikeren Edmund Bergler (1899-1962), også han fordrevet en gang:
«Forfattere er heldige ved at de er i stand til å behandle sin egen nevrose hver dag ved å skrive – men så snart forfatteren er «blokkert», er dette katastrofalt fordi denne da vil begynne å gå i stykker.»
Edmund Bergler – The Writer and Psychoanalysis
Camilla Collett hadde altså egentlig ikke noe valg – det var skrive hun måtte – ja, det var det hun egentlig hadde gjort hele livet. Og for å skrive det som var sant for henne, måtte hun ut og vekk fra alt som trykket henne ned – det som gjorde henne usynlig – til en annenrangs borger og knapt nok det –
La oss konkludere enda en gang – og gjøre det litt friskt: Camilla Colletts tradisjonelle plassering som forfatter under Romantikken (og senere kanskje Realismen) litteraturhistorisk sett, framstår som en blunder. Hun var tematisk sett først og fremst den første («frekke») modernist i norsk litteraturhistorie. Hennes bidrag i å endre Ibsens dramatiske forfatterskap kan ikke overvurderes nok. På den annen side, hun likner kanskje mer på Holberg i sine essays enn sine samtidige. Holberg var da også hoved-inspirasjonskilden for Ibsen teatermessig sett.
—
Kilder:
Camilla Collett: Digitaliserte verker. Bokselskap: https://www.bokselskap.no/boker
Jorunn Hareide (red): Skrift, kropp og selv. Nytt lys på Camilla Collett, Emilia AS, Oslo 1998
Kjell Madsen: Camilla, den ukjente. Minerva 7. januar 2020:
https://www.minervanett.no/camilla-collett-feminisme/camilla-den-ukjente/350652
Tone Selboe: Camilla Collett – Engasjerte essays, Oslo: Aschehoug & Co 2013
Johannes Skancke Martens: Jonas Lie i Paris, Oslo: Ernst G. Mortensens Forlag 1967
Ellisiv Steen: Den lange strid – Camilla Collet og hennes senere forfatterskap, Oslo: 1954 – NB: https://www.nb.no/items/4db4d02bcf65ce3053a039db9f1b2919?page=3
Ellisiv Steen: Camilla Collett – Et Minneskrift til 150-årsjubileet for hennes fødsel 23. januar 1963 – NB: https://www.nb.no/items/4db4d02bcf65ce3053a039db9f1b2919?page=3
Ellisiv Steen: Camilla Collett om seg selv, Oslo: Bokklubben 1985
Mette Refslund Witting og Marius Wulfsberg: Camilla Collett – Brev 1863-64 – Bokselskap: https://www.bokselskap.no/boker/collettbrev1863_64/tittelside?fbclid=IwAR2CUv8TH5LIFNf8z10XgHBkm4XfmiakKiA0QOvkGJcMhpMl3bnQvuXNFRg
Mette Refslund Witting og Marius Wulfsberg: Brev til Bjørnstjerne Bjørnson av Camilla Collett – Bokselskap: https://www.bokselskap.no/boker/collettbrevbjornson/innledning?fbclid=IwAR2dwuFffXy2PYjHp73FNsFEDh8YW-uvJsAz9w4EeRZ0tPBIrt3knJVgQ2Q
TILBAKE TIL TOPPEN AV HJEMMESIDEN –