Konklusjon eller hypotese: Welhaven-forelskelsen har vært oversolgt i skolens norskverk i mange år. Selv om Camilla Collett (1814-1895) rent privat ser ut til å ha hatt et oppheng her, bruker mange av lærebokforfatterne henne som en slags rekvisitt i debatten om den omfattende nasjonsbygging faget også skulle promotere.
Det var først og fremst deklasseringen ned i «fattigadelen» som altfor tidlig enke som skapte henne til evig reisende forfatter, skribent og endringsagent. Deklasserte mennesker kan være spesielt farlige for den herskende klasse. Camilla Collett, født Wergeland, gikk etter hvert fra det unge munnrappe til det farlige. Ideene om rettferdighet tok det imidlertid rundt hundre år i Norge å gjennomføre før den første kvinnelige prest ble ordinert i 1961, stemmeretten ved Stortingsvalg hadde kvinner allerede fått i 1913.
Det statsreligiøse Norge holdt altså mest igjen (i nesten 50 år) – hennes langt mer rause fars trosfeller. Spørsmålet om hvem Camilla Collett var – må altså stilles litt mer presist: Hvem ble hun?
Camilla Wergelands første møte med Paris var sammen med sin far, Nicolai Wergeland, ankomstdato 10. juli 1834. Camilla hadde fylt 20 år 23. januar samme året. De tok inn på et hotell, men etter noen dager fikk faren ordnet med privat losji ute ved Luxembourghaven hos en madam som drev et pikeinstitutt og tok imot gjester. Litt for langt fra byens sentrum, syntes de begge, men bekvemt nok. Det er biografen Torill Steinfeld som skriver dette.
Videre: Reisen startet fra kaien ved Paléet i Christiania. De måtte imidlertid vente på vinden i to dager. Turen ned ned til Le Hâvre tok tre uker. Camilla Wergeland leste sine tyske klassikere på sjøturen ned og bakte krydderboller sammen med skipsgutten, bakst som ble servert medpassasjerne. Ønsket hun at en viss 26 år gammel mann ved navn Johan Sebastian Welhaven skulle vært med – også under kallenavet St. Sebastian? Svaret er nei. Verre var det altså ikke. Welhaven-forelskelsen har altså fått for stor plass i norske læreverk. Camilla var langt mer «sin fars datter» – også langt mer interessert i hans arbeid enn sin mors. Faren sørget også for at hennes utdanning og dannelse skulle fylle langt mer enn det å bli giftet bort.
Turen gikk inn til Rouen for å ta diligensen videre til Paris. Men først fyller prestedatter Camilla hånden med vann fra Jeanne D’Arc-monumentet. En tolv timers humpetur til Paris ligger foran dem. Reiseruten var for øvrig den samme som broren Henriks i 1831, året etter julirevolusjonen (borgerskapets «halve revolusjon»).
Henrik Wergeland – i motsetningen til søsteren et par tre år senere – skal etter sigende knapt ha vært edru på turen viser samtidens kilder. Han hadde heller ikke den magiske evnen å kunne tømme venner og bekjentes lommer for den siste rest av penger som Hamsun og Olaf Bull. Broren Henrik la seg heller ut med de fleste – også den svensk-norske minister i Paris der vår senere nasjonaldikter og menneskevenn intet mindre enn oppfordret til krig mot den russiske tsaren, kong Carl Johans forbundsfelle (vi hadde altså svensk konge på den tiden for de uinnvidde, Carl III Johan, 1818-1844, opprinnelig flott fransk soldat og offiser, Jean Baptiste Bernadotte).
Henrik W. kom seg altså så vidt helskinnet tilbake til Arendal og Christiania ved å tigge en båtbillett – og nye festligheter med øl og snaps kunne dermed ta til. Man kan kanskje si at Henrik Wergelands sosiale intelligens var nokså omvendt proporsjonalt med hans nasjonale genius, så da kan man tenke seg. Den positive sympatien med jødene på sin side – hadde også antakelig sine røtter i dette Paris-oppholdet. Men vi skal også merke oss et utsagn eller sitat fra dikteren som har et visst fransk preg over seg på den tiden: «Den siste konge skal henges i den siste prests tarmer». Deretter søkte han på prestestilling – og fikk den ikke eller aldri – merkelig nok.
Skal man altså få et noenlunde usminket eller mer objektivt bilde av vår nasjonale Wergeland-dikter, er det greiest å holde seg til samtidens kilder – og de sa blant annet følgende om dikteren Henrik Wergeland, Camillas eldste bror: «Wergeland kan umulig være vel bevart. Selv i hans egen familie, frykter man nu at han skal ende på dårehuset.» Henrik hadde bodd på Hotel de Havre i Rue de Fauborg St. Honoré i Paris – men et hotell med dette navn finnes ikke i dag i denne gaten to parallellgater nordøst for Champs-Élysées. Et positivt trekk ved denne turen er at Henrik selv senere angret på alt han ikke fikk sett i Paris.
Skal man si noe om reisemåten på denne tiden – for Camilla Collett ble en aktiv og dedikert reiser – så var det først og fremst skip som gjaldt ut av Norge. Den første jernbanen fra Christiania og sørover ut av landet kom ikke før i 1879 med Smaalensbanen. Det var seilskip og etter hvert damp, evt. med ekstra seilføring som gjaldt. Emigrant-skipene til Amerika på slutten av 1800-tallet hadde både motor og seil.
– – –
Mens altså, far Wergeland og datteren Camilla var nå i operaen sammen i Paris. Datidens operaskikk var ikke som nå, forsiktig sagt – man løp inn og ut som det passet seg, behovet for den gentile klasse var nok mer å se og bli sett – litt som nå likevel altså.
Turen til Paris skulle være helsebringende. Det var målet eller begrunnelsen for å bruke en del penger faren knapt hadde. Fra og datter var i byen i nesten to måneder og 17. oktober var de tilbake i Christiania. «Jeg vet at jeg var syk da jeg reiste», skriver Camilla Wergeland senere, «og ble det enda mer, men kom frisk hjem igjen.» Ja, diett hadde en fransk lege pålagt henne, diett og bad. Denne bestod av flott fint brød, kake, syltetøy, gele og melk! Altså ikke kjøtt eller kjøttsuppe, ingen frukt selvsagt og naturligvis ikke vin eller kaffe, skriver Steinfeld.
En litt usunn fransk sultekur altså (de franske pariserne pleide også Bjørnstjerne Bjørnson med alle helserådene sine da han lå for døden i 1910 på Hôtel Wagram, heldigvis fikk de i hvert fall betalt for bryderiet). Å bryte dietten ga Camilla bare brystsmerter. Vi ser her konturene av et pålagt mat-liv som nærmet seg det anorektiske for en ung kvinne som var mer enn nok overfølsom, nærtakende og nervøs fra før.
Men ikke mer enn at hun tok sangtimer i Paris og etter hvert møtte den jevngamle sangerinnen Johanna von Schoultz som hadde solgt 1300 billetter bare til den første konserten i Vår Frelsers kirke i Christiania i 1829. Den finlands-svenske von Schoultz var ansatt ved den italienske operaen i Paris. De to unge møttes nesten daglig under dette Paris-oppholdet. Johanne von Schoultz var adelig, men formuen var gått tapt under krigen i Finland i 1809. Nå levde hun mer eller mindre fra hånd til munn og forsøkte å forsørge restene av den lille familien som operasangerinne. Etter hvert ble hun også kalt «Rossinis adoptivbarn». Hun omgikkes kollegaer i den franske og italienske operaen, men også forfattere som Victor Hugo og Alexander Dumas d.e.
Forholdet mellom ekteskap og kunstnerkall skal ha vært et gjentakende samtale-emne mellom de to venninnene. Von Schoultz sang senere ved teatrene i Napoli der tidens mest berømte sopran Maria Malibran også var ansatt, «Den største Sangerinde i Vor tid (Ole Bull).
Som vi ser, Camilla Wergeland forsøker seg i en annen kunstart før forfatterskapet tok henne helt, altså litt som Cora Sandel som malte bilder før pennen ble hennes mektigste venn. Cora Sandels lange Paris-opphold er velkjent, i hvert fall for de som fortsatt leser bøker, men Sandel eller Sara Fabrisius dro altså ned til Europa for å utdanne seg som kunstmaler. Lengselen ut fra lille Norge var sterk – det kan man vel greit si. Det er kanskje litt ukjent at hun faktisk også dekket Bjørnsons død i Paris i 1910 som korrespondent for Morgenbladet, også med et intervju med Bjørn Bjørnson under farens dødsleie på Hôtel Wagram nede til høyre. Til venstre – utsnitt av et selvportrett.
Vi kan vel også greit si at far og datter Wergeland var litt dyktigere til å skaffe seg nettverk oppover enn Cora Sandel. En dedikert tegne- og malerlærerinne, mademoiselle Egger, ble også en daglig samtalepartner og venninne. I Paris fikk prestedatteren Camilla i hvert fall lært seg – at et liv kunne leves annerledes for en kvinne enn som litt bortstuet på en landsens norsk prestegård med salmesang og kirkekaffe. Det var i hvert fall noe å tenke over for en som mente seg skjebnebestemt – til noe litt annet.
Men også faren hadde ambisjoner på vegne av sin datter – her fra et brev rett før et nytt utenlandsopphold i 1836 – denne gangen til Hamburg. Hun er da 22. Og reiser alene. En raus far, altså, må man kunne si. Merk at kvinner var umyndige hele livet på denne tiden. «Det betydde at de ikke hadde rett til å råde over sin egen økonomi. Skulle de inngå rettslig bindende avtaler, var de avhengige av en verge. De var først underlagt faren, så ektemannen hvis de giftet seg. Bare enker var myndige, og da under forutsetning at de hadde en mannlig verge» (SNL).
Camilla Wergelands liv nå er i stort monn et liv i salongene, når hun ikke går litt tiltaksløs på farens prestegård på Eidsvoll – og det ikke er «Tourer til Lands og Vands, flagrende hvide Kjoler, Cour, Vid og Latter, ensomme Spasertoure, sentimentale Møder, Ridepartier, natlig Feste i Skoven, Fyrværkerie, Tourneringer, Bjergbestigninger, Solopgang og Aftenrøde, Coquetterier, tyk Melk og jeg ved ikke hva for herlige Ingredientzer» (fra «Frigjørelsens Aar»).
Hun er belest, språkkyndig i flere språk, har en rapp munn, og frierne står litt i kø rundt henne. I tillegg har hun en viss stedig nedlatenhet overfor «Bygdens Folk» eller fattige, selvsagt tillært i sin egen klasse. Folk hun holdt av, var fx den mest betydelige tyske romantiske poet, Heinrich Heine, som hun også skal ha truffet i Paris og siden brevvekslet med.
På mange måter har hun litt av den samme dannelsesprofilen som den senere Amalie Skram som også var godt opplest på samtidens litteratur og romankunst – og også bereist. Skulle man bli dikter, måtte man altså vite hvordan de beste skrev. Sånn er det også i dag. En vei til forfatterskapet kan være lang – for Camilla Wergeland ble den ekstra lang. Hun skrev heller ikke under eget navn før hun fylte nesten 60 («Siste Blade, 4de og 5te Rekke», 1873).
Men allerede som ung er hun svært språkbevisst – hun ønsker å unngå billedlige omskrivinger eller metaforer – det indre liv må komme usensurert ut, man skal ikke file på setningene, men ta det så friskt og naturlig som det faller i pennen. Et slags svært tidlig anslag av stream-of-counsciousness muligens. Selv om mange syns hun er tung å lese i dag. På den tiden var det også en viss øvelse blant intellektuelle – å være vittig.
Men hun tok seg også tid til å undervise sin svigerinne, Amalie Sofie Bekkevold. Omtalt her:
«Amalie Sofie (og hennes nye ektemann, min anm.) dyrket i fellesskap Henrik Wergelands minne. Hun omtalte alle dager sin første mann som «min Henrik». Hun var til stede da jødenes minnesmerke ble avduket på dikterens grav på fødselsdagen 17. juni 1849, og hun la ned krans da Wergelandsstøtten på Eidsvolls plass ble avduket 17. mai 1881. Det var siste gang hun trådte fram for offentligheten.
Etter at Amalie var blitt fru Biørn, mistet hun for det meste kontakten med Wergeland-familien. Henrik Wergelands søster, Camilla Collett besøkte imidlertid Amalie ikke så lenge før denne døde. De talte da om uheldige/usanne myter som var oppstått rundt Henrik Wergelands ettermæle, og de var skjønt enige om at disse burde gjendrives.
Amalie Sofie overlevde også sin andre mann og døde 27. oktober 1889, 70 år gammel. I en nekrolog i Verdens Gang 29. oktober ble hun omtalt som «Wergelands Enke» og hyllet som den kvinne som mer enn noen annen var blitt «besunget i norsk Poesi»» (Wikipedia).
Amalie Sofie Bekkevold til venstre – Camilla Wergelands store utfordrer til høyre, Ida Kierulf (som døde så altfor ung).
Camilla Wergeland gifter seg med Jonas Collett sommeren 1841. Selv følte hun at hun tok en slags «Afskjed med Publikum» for å bli husmor. Hun får fire barn med ham og blir tidlig enke, etter kun ti år med Jonas Collett. Forlovelsestiden tilbringer de stort sett hver for seg – i to år. Ikke akkurat som i dag kan man vel si. Et opphold i København rekker hun også før ekteskapet. Dannelsesreiser var altså normalen i den dannede klasse på den tiden, lange utenlandsopphold med pengestøtte eller pengesendinger hjemmefra, London, Paris, Roma, København osv. Den europeiske verdensborgerers dannelseprosjekt.
Jonas Collett dør brått og uventet. «To eneste på en øde Ø midt i det store øde Hav; – den ene bliver igjen; hvorledes kan man også fatte det?» Camilla Collett oppløser hjemmet og setter to av sønnene bort til onklene. Pensjonen etter Collett er beskjeden. Resten av livet lever hun på ulike utleiesteder og leiligheter eller på pensjonatrom i Christiania eller i København eller i forskjellige europeiske byer, altså litt som Hamsun. Hun hadde også mistet fire av sine aller nærmeste inklusive bestevenninnen Emilie Diriks og var ikke lenger en del av de naturlig inviterte i byens salonger som enke.
Her om de to tvillingsjelene, februar 1835: «Camilla Wergeland skriver i et brev til sin venninne Emilie Diriks at hun har et voldsomt skrivebehov for tiden. Men det skjer jo ingenting i livet hennes der på prestegåren på Eidsvold, derfor må hun enten skrive veldig mye om nesten ingenting som foregår i det ytre, eller hun må skriver utførlig om sitt indre liv, slår hun fast. Hun gjør begge deler. Sammen utvikler hun og Emilie en bestemt form for kvinnelig estetikk som sirkler om selvrefleksjon og tilværelsens meningsløshet» (Tidsånd.no).
Fra ombruset sylfide med flere svært gode venner, venninner og familie – til usynlig i løpet av et kort tiår altså. Hennes egen klasse deklasserte henne til en slags gjennomsiktig overflødighetsskikkelse. Dét er den egentlige tragiske historien om Camilla Collett. Hvis man spør: Men hvem var hun egentlig? – blir svaret raskt et nytt spørsmål: før eller etter deklasseringen eller «utdrivelsen av paradiset»? Vi ser det samme hos Hamsun som også mistet to søstre i ung alder – deklasseringen fra bondesamfunnet i Ottadalen, utdrivelsen av «paradiset» til et liv der man sleper røttene etter seg fra land til land.
Deklasserte mennesker (eller nasjoner) kan bli farlige. Hamsun ble farlig. Camilla Collett ble først virkelig problematisk for sin egen klasse når de støtte henne ut. En prestedatters naturlige opphøydhet og selvsikkerhet var nå til tider et vandrende fattiglem som skulle leve av å skrive ved å få publisert ting fra en kvinnelig forfatter som normalt ikke skulle foreta seg slik. Et vanskeligere utgangspunkt fantes knapt.
Men akkurat dét gjorde Camilla Collett enda skarpere. Men det tok tid. Fra hennes tanker om rettferdighet for det «annet kjønn» tok det fx over 100 år før den første av dem fikk prestekall i Norge. Hundre år. Hennes fars raushet var ikke akkurat kirkens raushet kan man vel greit si.
- – – –
Kilder summarisk:
Ellisiv Steen: Diktning og virkelighet – En studie i Camilla Colletts forfatterskap, Oslo: 1947 – NB: https://www.nb.no/items/9a6fe7fc22437c2e3bb8c88858f28e27?page=0
Ellisiv Steen: Den lange strid – Camilla Collet og hennes senere forfatterskap, Oslo: 1954 – NB: https://www.nb.no/items/4db4d02bcf65ce3053a039db9f1b2919?page=3
Torill Steinfeldt: Den unge Camilla Collett. Et kvinnehjertes historie. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S 1996. Mange av bildene er også hentet fra denne boken.
Yngvar Ustvedt: Henrik Wergeland. En biografi. Oslo: Gyldendal 1994
Janneken Øverland: Cora Sandel. En biografi. Oslo: Gyldendal 1995
Knut Michelsen: Norsk og nordisk dikterliv i Paris før Ketil Bjørnstad og Anne Grete Preus – http://knutmichelsen.blogspot.com/2011/06/test.html
Wikipedia: Diverse –