Alle som greide å følge litt med i norsktimene på skolen, ikke lett, fikk antakelig med seg at prestedatteren Camilla Collett (1813-1895), eller Jacobine Camilla Wergeland som hun het da, aldri fikk sin Welhaven. Enda større tragedie var det at Camillas bror, Henrik, var en bitter kulturfiende av Welhavens gjeng. Enda vanskeligere altså.
Men det kommer ofte noe godt ut av slik: Hun ble dikter og forfatter på den mannen hun aldri fikk som det heter. Ja hun skrev og utga Norges første roman i 1854, anonymt selvsagt, altså «Amtmannens døtre». Siden ble hun den første av det vi senere bare kalte De fire store: Collett, Skram, Undset og Sandel. Men bare nesten.
Dessverre for Camilla Collett ble broren Henrik en av de veldig store i alle norske litteraturhistorier på 18- og 19-hundretallet. Altså Henrik, en fyr som skrev nesten uleselige og nokså usammenhengende dikt, noen av dem også i rus eller bakrus må vi anta etter drikkemønsteret hans. Men de norske litteraturhistorikerne pyntet og kledde ham opp og satte ham på den nasjonale pidestallen de hadde arrangert for å bli kvitt dansk og svensk kulturelt og faktisk overherredømme. Etter Henrik finansierte de og satte prestesønnen Bjørnson på pidestallen – og etter det amerikafareren Hamsun som fullførte dette nasjonale prosjekt med bravur.
Denne norske litteraturhistorien er muligens noe en del norsklærere også bruker mest og best tid på i skolen – derfor er den også sannest.
Men Camilla Collett er nok antakelig likevel den norske forfatteren som har satt dypest og mest varige konkrete spor i det norske samfunnet når landet Norge (etter hvert også endelig med kvinnelig tronfølger) har hatt kvinnelig statsminister, kvinnelig finansminister, kvinnelig kunnskapsminister, kvinnelig LO-leder, kvinnelig Aftenposten-redaktør osv. i mange år etter tusenårsskiftet. Ja kvinnene dominerer nå grunnutdanningen både på karakterstatistikken og i ansettelser. Ja de dominerer høyere utdanning på nesten alle parametere. Utdanningsdirektoratets policy styres nå i stort monn også av den øvre middelklassens mer «radikale» kvinner som dyktig og godt ser ut til å designe en skole for elever som til forveksling ligner dem selv.
Hvordan havnet vi der? som det heter. Jeg tror vi kan si med nokså stor sikkerhet at Camilla Collett bidro. Antakelig avgjørende.
Men hvem var hun? Altså som noe mer enn forsmådd ungdomskjærlighet? Og noen linjer her og der i norske litteraturhistorier fra det forrige århundre? Godt spørsmål.