Paris, November.

«Visdommen og Dårskapen, Kunsten og Glæden søger altid fælles Kafé her i Frankrig. Og Gud ved, hvor mange dejlige Sonetter, der er skrevne i Quartier Latin om en letsindig og godtkøbs Skønhed, truffen på en Kafé eller i en Kælder, hvor Kvarterets Visedigtere kommer for at synge deres Sange.

         Unge Digtere, der er grådige efter Mystik og Symbolisme, aflurer her midt i denne sværm Livets dets mest skjulte og fine Hemmeligheder. Glade Evabørn går omkring med Lommerne fulde av deres helligste Poesier – Poesier fra forskjellige – og lader én læse dem med stor Beredvillighet» («Antonius i Paris» av Sophus Claussen (1865-1931), s. 113).

Jeg var i min Hamsunbok fra i år, Rottefangeren fra Hamarøy – og andre gamle ting, lenge litt overbevist om at det var den fransk- og mer hagekyndige og ti år eldre August Strindberg (1849-1912) som hadde peilet Hamsun inn på «Pan»-tittelen via Medici-fontenen i Luxembourg-hagen i Paris på begynnelsen av 1890-tallet. Altså Strindbergs Inferno-tid, boka om perioden kom ut i 1897. Strindberg var og ble da også langt større i Paris enn Hamsun («Faderen» hadde fx en bejublet premiere på Théâtre de l’Oeuvre i desember 1894 og «En dåres försvarstal» kommer ut i sin opprinnelige franske språkdrakt i januar 1895) – men vennskapet med Hamsun fikk en brå slutt da den nye unge norske dikterkométen fikk den fikse idé å leke gavemild mesén overfor den eldre svenske super-dikteren, riktignok uten Nobelpris som Ibsen: 

«Behåll de trettio silfverpengarne och låt oss vara färdiga med hvarann för hela lifvet. August Strindberg» (brevkort til Hamsun 6. april 1895) og «Knut Hamsun som missbrukade min nöd för att utsätta mig för moralisk misshandel» (Strindberg-brev til Jonas Lie 17. april 1895). Vi må da bare vite at Strindberg antakelig var grense-psykotisk på denne tiden. Slik beskriver Hamsun ham i et brev til Jonas Lie 26. mars 1895 (årstallet har riktignok et spørsmålstegn foran seg hos brevsamleren Harald S. Næss): 

«Strindberg er vanskelig at have med at gøre. Det gale er, at Folk har sendt ham Bidrag direkte, han har kanske modtaget 1000 Francs i disse Dage, og det var ikke Meningen. Han var yderlig på Knærne, slog Folk for en Louis, skyldte i Hotellet, skyldte på Spisekvarteret, havde ikke Klæder. Og da han hørte, hvad vi havde gjort for ham, takked han mig inderligt og bad mig specielt bringe Dem hans Tak. Men ikke såsnart sender Folk ham Penge, før den godeste Strindberg knejser i vilden Sky og bryder sig Pokker om Dem og os andre fem, som Komitté er. Til Berlin har jeg lavet en Slags Indstilling om hans Tilstand og Deutsches Theaters Personale vilde gjør en Forestilling til Indtægt for ham». 

Hamsuns arbeidstittel på «Pan» var altså «Edvarda», endret i siste liten, utgitt i desember i 1894. Men datosjekkingen på når de to dikterne, Hamsun og Strindberg, var i Paris samtidig stemmer ikke helt. Når Strindberg ankommer Paris i august 1894, sitter nemlig Hamsun og blodskriver på nettopp «Pan» i en hytte i eller rett utenfor Kristiansand. Og slutten på romanen, «Glahns død», har Hamsun faktisk skrevet før han kommer til Paris, ja utgitt som novelle i Samtiden i mai 1893. Resten av boka ble da å forklare hvorfor Glahn døde. Og hele verket selvsagt – «dønner av Mystik og Stemning» – «Visjoner, Æventyr, Symbolisme allevegne» (Hamsuns egne ord). Ja, blant Hamsun-elskere er dette en roman man etter sigende tar fram hvert år, hver vår. Den dør aldri.

Det kan selvsagt ha vært andre som har gitt ham ideen til «Pan»-tittelen. Allerede på s. 6 i «Pan»dukker dette avsnittet opp: «Det lå et skjær langt ute, det lå alene, når sjøen ravet oppover dette skjær, steilet den som en vanvittig skrue, nei som en havgud som reiste seg våt i været og så utover verden, fnysende så hår og skjegg stod som et hjul omkring hans hode.»

Det kan for så vidt ha vært en rekke nordiske diktere og kunstnere drivende rundt i Paris som tipset Hamsun. Som kjente nettopp til historien rundt en av de mest omtale fontener i byen – eller som kunne lese om den på fransk. Opprinnelig bygget rundt 1630 og flyttet til nettopp Luxembourg-hagen i 1858 der den fortsatt står i sin natur-mystiske prakt og velde. 

Hamsun kunne selvsagt tilfeldigvis også ha snublet over den ved en ren tilfeldighet – han var jo en by-vandrer, sikkert også i parkene, og Luxembourghaven var bare et par minutters gange fra leiligheten han leide i Rue de Vaugirard.

Men én dansk dikter skiller seg ut som kilde og mulig igangsetter: modernisten, symbolisten og Paul Verlaine-dyrkeren Sophus Claussen (1865-1931). Hamsun er altså i midten av 30-årene, Sophus Claussen rundt seks år yngre. Poeten Paul Verlaine (1844-96) knyttet til den symbolistiske bevegelsen og en av de fremste representanter for fin-de-siècle(århundreskiftet), er rundt 50 og dør som sagt i 1896. Claussen treffer etter sigende sitt store forbilde, Verlaine, flere ganger skildret i nettopp reiseromanen «Antonius i Paris» fra 1896 – og Verlaine ser ut til å være like interessert i nordens litteratur. Ibsens Nora blir nevnt flere ganger i kafésamtaler med ulike aktører. Hamsun er imidlertid litt mer tilbakeholdende: «Verlaine, en gammel Dranker, som jeg ser hver Dag her i Kvarteret, har gjort Vers i minst 25 År, skjønt han lever endnu» (Hamsun-brev fra Paris 1. oktober 1893?).

Her fra et Hamsun-brev noen måneder senere: «Nu er dikteren Sophus Claussen reist. Han faldt i forelskelse til Karen Topsø (datteren av forfatteren) der gav ham kørja, og så lagde han avsted til Florentz. Meg skyldte ham 50 Francs, men dem sendte han meg i posten for å slippe å si farvel til meg. He-he. Ja, ja. Gud hjelpe oss» (Hamsun-brev fra Paris 4. januar 1894). 

Og i et brev rundt 1½ år tidligere fra Tranebjærg på Samsø 24. august 1892 skriver Hamsun dette brevet til sin venn Sophus Claussen: 

«Kære Sophus Claussen. Kære, undskyld denne næsevise Hendvendelse. Husk dernæst på, at det er under Dødsstraf forbudt at oplyse et levende Menneske om min nuværende Adresse. 

         Sagen er: Gud give, jeg kunde slå dig og få dig til at slå andre for nogle Kroner til en Medskapning. 
         Hør her: En Pige (A. F.) 19 År, forført, smittet, for Tiden på Stue 82 på Kommuehospitalet for Dryppert – kortsagt en Pige, der i de siste Måneder har været henvist til at leve Tøseliv, som hun med Hænder og Fødder vil ud af, – dette Væsen har jeg truffet  og fået hendes Historie. Jeg plejer ikke at røres, Fan gale mig, om jeg gør, jeg giver Mennesker Fan med Fedt på, jeg har nok med mig selv, og så videre, men så var det altså dette Væsen. (…) Kan du skaffe 5 Kr, er jeg dig hjærtens Takknemlig; men kan du slå dig selv og andre for 10 Kr., vilde jeg blive sindsforvirret af Glæde. Og kunde det stige til den himmelske Højde af 20 Kroner, vilde det slå mig ihjæl på Stedet av Fryd. (…) Din Ven Knut Hamsun.» 

Hamsun er raus her, men er avhengig av boksalget. Fra høsten 1893 lever han imidlertid mer eller mindre på sin senere forlegger Albert Langen han har truffet i Paris, men sliter uansett voldsomt med Pan-romanen på nyåret 1894 og noen måneder fremover. Notatene hoper seg opp, og mot våren har han bare fått til noen få sider – «Nei, kjære, be nu Gud om at han setter meg i stand til å skrive boken min» (Hamsunbrev 12. mai 1894) –  og han må selvsagt til slutt tilbake til Norge og norskekysten for å få den fullført. Da løsner det. Skrivekunsten er altså en slags religiøs affære for Knut Hamsun på denne tiden – om noen skulle tvile på det. Å flytte på seg er også en ren skrivestrategi han bruker ofte, ja hele livet. 

For den halvt fransk-kyndige Sophus Claussen er det litt annerledes, han skriver på en roman om nettop Paris hjemsendt som avisartikler han antakelig også tjener litt penger på, mulig han også lever litt på familien hjemme i Danmark. Reiseromanen «Antonius i Paris» kommer ut noen år etterpå. Det lyriske språket her er en direkte motsats til realismens og naturalismens lette moraliseringer og typetegninger over samfunnsproblemer mange diktere mente de måtte få opp på linjene for å kunne bli litt berømte i de rette salongene. 

Altså Georg Brandes sitt evige krav om debatt, forløperen til den traurige av all traurig litteratur. Aller traurigst ml-litteraturen i Norge på 1970-tallet mange halvdårlige forfattere flokket seg grådig om, men som mange etter sigende egentlig ikke likte noe særlig og etter hvert bare så ned på og foraktet. Litteratur for krympede sjeler, et rent vådeskudd, for noen et selvskudd. Man var rett og slett blitt forledet av den «marxistiske» Kina-misjonen.  

Den mulige direkte linken til Hamsun er altså opprettet her via et brev. Claussen og Hamsun deler også ideologisk grunnlag: det vibrerende sjeleliv, benpipernes bønn, blodets svulmen og erotikkens mange lengsler som riktignok ikke sjelden ender i banal trubadur-kjærlighet (jfr. Jørgen Haugan), brudd og flyktende sjeler. Litt bedre beskrevet her: «gennem poesien at udtrykke: «det moderne Nervelivs ejendommelige Tempo og ejendommelige Melodi», som kritikeren Valdemar Vedel beskrev i tidsskriftet Ny Jord i 1888. 

I tillegg var de altså begge smågeniale bondegutter som var blitt drevet inn i storbylivets rus. Paris blant dem gikk i tillegg under navnet «Die süsse Teufelin».

Den neste linken til Medici-fontenen finnes her i nettopp denne reiseromanen av Sophus Claussen: 

«Jeg fulgte hende op ad Boulevard St. Michel, gennem Qartier Latin, til hendes Forældres Hus i Montrouge, og hun citerede Vers for mig  af Musset og fortalte mig om sine Planer. Men uden for Luxembourghavens Gitter stansede vi en Stund og talte om Medici-Fontænen, der gemtes derinde i Haven, og som jeg – ved den anden Lejlighed – beskrev med dette Vers:

         ‘En Aften, det mørkned i Luxembourghaven,

         Vore Hjærter var tyste som Natten og Graven, 

         Paa en Marmo saa vi en Bronce-Trold

         Vældig  at lude sig over en Grotte,

         Hvori to Gudebørn, tankeløst blotte, 

         Laa brudt’ af Søvn og forelsket Vold.’

Da jeg nævnte Fontenen, gjorde den den sextenårige, vordende Skuspillerinde med løftede Arme en Bevegælse bag over som for at eftergøre den legende unge kvindes flotte Attitude derinde i Marmorklippen, uden Gram av Snærperi, med medfølt Naturlighed og Forståelse. 

         De franske er jo virkelig et erotisk Folk» («Antonius i Paris», s. 114).

Sophus Claussen var også en forfatter Hamsun kjente godt til fra den berømte Københavner-tida rett etter siste tilbakekomst fra Amerika. En dansk forfatter han også brevvekslet med, en av de veldig mange, en renskåren fin-de-siècle-forfatter, altå ekte vare, ingen «Pædagog for store Børn». 

«Atter blev det Aften, Lysene tændes. Og Vognene rullede i alle mulige Retninger og over det hele Paris. 

         Over det hele Paris, som den Gang var næsten så forunderligt, som det er endu. Over det hele Paris og Montmartre! Og Montmartre var – som endu – en eneste store Østersbanke, hvorhen et Par Gange hver Måned Parisere fra de andre Kvarterer, sultne Ganer, lette Hjærter, i Flokke på to og på tre og på fem og på syv søgte at stikke portugisiske Østers til 80 Centimer Dusinet – store som Både og fulle av Hav. Å disse Ture, da man spiser til Aften på Montmartre i Selskab med indfødte Børn af Paris og finder, at Værten, der udskjænker Cidre fra Normandiet, bor tre Minuter fra Konen, der sælger Snegle fra Bourgogne, og sex Minutter fra Huset med den bedste Bourdeaux og ni Minutter fra Spisestedet med Strasburger Pølserne, så at man gennemvandrer alle Frankrigs nuværende og fortidige Provinser og drømmer en dejlig Drøm» («Antonius i Paris», s. 125)   

 «Lad mig gjentage det for allersidste Gang, og mens jeg endu tror derpå:

         Alle Franskmænd på Gader og Stræder er opfyldte af høflig Omsorg for en fremmed, de tillader på ingen Måde, at han står forlegen i deres smukke Pris, de ønsker i virkelig Bekymring og Deltagelse, at den Monsieur dog skal komme riktig af Sted» («Antonius i Paris», s.17).

Avskjedsord med Paris: 

«Jeg rejste fra Paris en Dag sidst i Januar, da Foråret allerede var i Byen. På alle offentlige Pladser bredte Akrobater for første Gang efter Vinteren Tæpper ud og gjorde deres Kunster under åpen Himmel, men Folk stimlede sammen i Tålmodige Kredse» – 

«Jeg gikk langsomt efter ad den smale Spaserbro over Seinen; videre langs Quaien hen til Quai des Augustins. Der på Hjørnet til en af Quartier Latins smale, gamle Gader så jeg sidst dit Ansikt vendt tilbake; så forsvandt du med Legemets stolte Bølgelinjer og regelmessige Vuggen» («Antonius i Paris» s. 151 og 157).

Konklusjon – et forsøk: Denne Pariser-tiden er altså full av mystikk, drifter, sjalusi, kjærlighet og ikke minst diktning og drømmer om kjærlighet hos våre forfattere Sophus Claussen, Knut Hamsun og August Strindberg. Sophus Claussen ble altså til slutt «droppet» av Karen Topsø i Paris. I 1897 giftet hun seg med kunsthistorikeren Emil Hannover (1864- 1923) som da var bibliotekar på Kunstindustrimuseet og fra 1906 dets direktør. Det finnes ingen bilder av henne på nettet så langt jeg har sjekket – men noe fra hennes arbeider som kunstner og keramiker. 

Hamsun på sin side «droppet» i Paris sin elskede Julie Amanda «Lulli» Lous (1870-1963) fra Kristiansund. Antakelig i ren frykt for å binde seg, ja hva kunne han egentlig tilby henne? Det slet hun med å komme over – og ble siden etter sigende aldri gift. «Lulli» var pianist og pianolærer, siden oversykepleier på Ullevål sykehus, politiker og forkjemper for kvinners rettigheter.  

Strindbergs andre og turbulente ekteskap med oversetteren og forfatteren «Frida» Uhl (1872-1943) tar også slutt i Paris på denne tiden. 

Man kan altså antakelig raskt underskrive ordtaket blant en del mannlige forfattere – om at man fort kan bli dikter – på den kvinnen man aldri fikk. 

Og om det verken var Strindberg, Sophus Claussen eller andre Paris-drivere som den danske Herman Bang som fikk Hamsun inn på Pan-sporet i Medici-fontenen i Luxembourghaven i Paris – de aller fleste av de europeiske kulturstrømningene på 18-hundretallet gikk stort sett nesten alltid gjennom våre nordiske, særlig våre danske venner nede på kontinentet. Og det norske skriftspråket på den tiden var i hovedsak selvsagt – dansk. Pære dansk. 

Og i 1905 fikk vi endelig vår «dansk-norske» konge og kronprins. På universitetet i Oslo på 1970-tallet sørget også danske Erling Nielsen (1920-2000) for at bokhandelen der var full av danske billigbøker til 10-15 kroner. Å lese dansk var altså – ren kulturell kapital. Siden fikk vi norske Jørgen Haugan plassert ved København Universitet, en ren game-changer i moderne norsk litterær debatt når den falt av sporet, særlig om Ibsen og Hamsun.

 

Jeg har skrevet mer om Paris her – Norsk og nordisk dikterliv i Paris før Ketil Bjørnstad og Anne Grete Preus

Og her: Hamsun og Hemingway i Paris (1890 og1920-tallet)

Tilbake til toppen av Hjemmesiden

—

Kilder summarisk: 

Claussen, Sophus: Antonius i Paris – Hans opptegnelser ved Sophus Claussen. København: Gyldendals Bekkasinbøger 1965 (1896)

Claussen,  Sophus: Årets klassiker, 2015 – https://www.bellman.dk/2019/04/28/sophus-claussen-aarets-klassiker-2015-blev-behoerigt-markeret-med-mange-arrangementer/

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004

Lagercrantz, Olof: August Strindberg. Stockholm: Wahlström & Widstrand 1979

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker – Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009

Næss; Harald S.: Knut Hamsun Brev 1879-1895, Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001

Strindberg, August: Inferno, Stockholm: Albert Bonniers Forlag A.B 1983 (1897)

Tandegaard, Iben: Sophus Claussen – https://tekster.kb.dk/text/adl-authors-claussen-p-root

Tidsånd – https://tidsaand.no