Fra det moderne Europas åndsliv – Asle Tojes dystopier

Etter tre bøker og nesten tusen sider med Toje våkner man opp som et forhåpentligvis mer opplyst menneske. De få illusjonene man eventuelt hadde om et omforent Europa, er nå rensket bort og døde. Ja, ord som «syrebad» faller en lett i munnen. De litterære forbildene står i kø, selvsagt gonzo-journalistikken med den subjektive og deltakende journalist, men ett annet peker seg ut: Hamsuns pamflett-bok fra våren 1889 om hans amerikanske erfaringer, «Fra det moderne Amerikas åndsliv», vi kan legge til Hamsuns reiseskildring gjennom Kaukasus, «I Eventyrland» fra 1903.

Asle Toje er tidligere forskningsdirektør ved Det Norske Nobelinstitutt. Fra 2018 medlem av Den Norske Nobelkomite (dn.no).

Begge forfattere har altså vært ute og reist i årevis, begge har i tillegg gjort klassereiser, begge med familierøtter på den norske landsbygda, begge unge, rastløse menn over sin aller første ungdom med den selvsikkerhet det innebærer, begge skriver også tidvis som guder – og ingen av dem har selvsagt noe mål om å være objektive berettere. Her Hamsun i forordet: «Sanndruhet er hverken tosidighet eller objektivitet, sanndruhet er nettopp den egennyttige subjektivitet», Toje: «Ikke så å forstå at jeg ser på meg selv som noen uhildet observatør. Jeg tror ikke på formell objektivitet.»

Men noe skiller. Der Hamsun er på tynn is gjennom deler av boka, loser Toje oss trygt i havn ved hvert kapittel. Han vet hva han snakker om, og har i tillegg et akademisk forfatterskap bak seg der Hamsun kun har massivt med skriveøvelser, noen i bokform riktignok. Det pussige er likevel at begge forfattere også mangler litteraturlister eller fotnoter for sine mange henvisninger. For Toje ser det ut som et bevisst valg, for Hamsuns få og litt upresise fotnoter ser det bare spesielt ut, mulig de akademiske kildekravene heller ikke var slik som i dag. Men foredragene om Amerika gjorde uansett lykke i Studentersamfundet i København, derav en påfølgende bok Hamsun riktignok senere tok avstand fra.

Og for å slå det det fast for de som oppfatter Toje som «høyre-ekstrem» fordi de muligens mangler historisk kunnskap om politiske ideologier eller tankemessig har havnet i det Terje Tvedt kalte «Det humanitær-politiske kompleks»:

Europa-trilogien til Asle Toje framstår som «venstreradikal» litteratur så godt som noe. Klasseperspektivet mates inn ved omtrent hvert eneste kapittel, samfunnet ses ofte nedenfra, og det er ikke sjelden tapernes tapre liv som skildres – mens latterforakten for Davos-menneskene i første og siste bok er bunnløs.

Vi skal da også huske at Hamsun på denne tiden ble sett på som en anarkist, og han skrev da også ett av sine beste nidportrett for Dagbladet og Radikale Venstre, «Lars Oftedal», som kom ut høsten samme år som Amerika-boken. Skriverusen er altså først og fremst drivkraften for begge forfattere her. Den gode skjelven, som Hamsun stadig henviser til.

Hvis man skulle komme med noen innvendinger mot Toje – mot Hamsuns reiseskildringer er det mange – så er flere av de byene han besøker, også opplagt flotte steder. Og det fins nedslitthet i alle byer bare man leter godt nok. Toje går rett på det vonde. Han tviler ikke. Det er hans prosjekt – på godt og ondt. Hvis man ønsker noe annet, må man finne andre reisebøker å drømme seg bort i. De er det jo også en del av.

Her er by- og personportretter fra mamma-kulturen i Hellas, en fornærmet Wolf Biermann i Hamburg, tristesse i Glasgow, gjengkamp i København, turistenes virkelighetsflukt i Roma, hvit flukt hos søta bror, den nye «høyresiden» i Nederland, om lysten i Paris til å sende «innvandrerne» tilbake – og mye mer.

Rødt, hvitt & blått. Om demokratiet i Europa, Dreyers forlag, Oslo 2012
Jernburet. Liberalismens krise, Dreyers forlag, Oslo 2014
Gullbrikkespillet. Et Europa i ruiner, Dreyers forlag, Oslo 2020 (foto: KJM).

Ja dette er bare fra den første boka i trilogien. Siden kommer det mye mer av likt og ulikt. De to neste bøkene går dypere inn i problematikken, også om vår egen urnordiske og norrøne fortid der de historiske kildene spriker mer enn godt er. Og Toje krydrer det med faglige samtaler med folk han oppsøker, samfunnsvitenskapelig teori og statistikk, uten fotnoter eller litteraturlister riktignok. En styrke og en svakhet, muligens mest det siste.

Man savner uansett navnet til religionshistorikeren og «kildedyret» Øystein Morten i registeroversikten. Er de norske kongesagaene noe mer enn vandrehistorier sydd rundt troverdige skaldekvad, en islandsk konstruksjon fra 11- og 12-hundretallet basert blant annet på romerske keiservitaer (Per Meldahl) ispedd en solid dose katolsk propaganda? Vår unike sagalitteratur ser i så fall mer ut som et felleseuropeisk «drivgods» – i positiv forstand. Vi vet strengt tatt heller ikke om det var Snorre som skrev eller samlet det hele i sin tid.

Portrettet av Michel Houllebecq i Paris er uansett såpass lattermildt og ondskapsfullt godt skrevet at man tilgir Toje både det ene og det andre her. Den intenst kjederøykende franske forfatterens forakt for både de «venstreradikale» og muslimer som sådan kommer imidlertid godt fram, vi kan også kalle det kulturpessimisme.

Michel Houellebecq (fødenavn Michel Thomas; født 26. februar 1956) er en fransk forfatter, poet og filmregissør. Han er både kontroversiell og prisvinnende. Flere av hans bøker er blitt oversatt til norsk (Wikipedia).

Ja dystopiene står i kø hos Toje. Det går også på demografisk utvikling. Det gjorde det også for Hamsun. Her fyrer den senere Nobelprisvinneren av i artikkelen «Røde, sorte og hvide» i Verdens Gang 8. januar 1891: «Så dør han snart, den siste røde mand, Amerika kriger med ham, Amerika slår ham ihjæl. Det står 62 millioner hvide mod 15-20 tusen røde; den stærkeste sejrer, og Amerika er stærkest.»

Altså der de innfødte blir i mindretall mildt sagt. I Amerika skjedde det over flere hundre år. At det fins demografiske vippepunkt, skriver også Toje om og viser til forskning. Slike vippepunkt i småskala omfang er også godt kjent i den norske hovedstadens klasserom med høy innvandrerandel der elever med norsk morsmål er kommet i mindretall.

«Multikunstneren» Thomas Hylland Eriksen på sin side trenger knapt bekymre seg over noe slikt for egen del. Altså UiO-professoren med dekonstruksjonen av den norske majoriteten Toje ikke var spesielt glad for i en NRK-ytring 12. nov. 2012. Hylland Eriksens Ullevål Hageby & omegn i hovedstaden har nemlig fått sin nye nærskole, Berg, som ifølge statistikken har unngått elever med et annet morsmål enn norsk som trenger særskilt språkopplæring. Forskere kaller nå slike områder da også bare for gylne gettoer.

Toje gjør et poeng av det opplagte her – at de som ønsker seg et multikulturelt samfunn av hele sitt hjerte, ikke nødvendigvis jobber hardt for å få det rundt sin egen bolig. Han skriver om BoBo-er – borgerlige bohemer – som legger føringer for korrekthet innen akademia og i mediene. Men en korrekthet som ikke trenger å ha noe med reell adferd å gjøre – det er mer frakken man tar på i godt lag, altså motetenkning slik Hamsun så det i den litt for blodfattige norske litteraturen på slutten av 18-hundretallet. Charles Dickens hadde et annet navn på dette hjertevarme fenomenet: teleskopisk filantropi, altså en avstandsforelskelse. I Tojes verden ser denne eliteidealismen ut som en farlig og destruktiv mote.

Victorian-era cartoon from Punch; «Please ‘m, ain’t we black enough to be cared for?» (Metapedia)

Han beskriver seg selv da også som en som «tenderer mot å være ‘rød’ i sosiale spørsmål, liberal i økonomiske henseender», men «konservativ når det kommer til kultur og politikk» i forordet av annen bok, «Jernburet» (2014). En forfatter litt vanskelig å plassere altså. Det kan selvsagt også være et bevisst eller strategisk valg.

I tillegg til et klart budskap om å holde igjen på den jublende globalismen, er bøkene fulle av bittermuntre spissformuleringer. Her kommer noen, den første lagt i munnen på en representant fra den britiske bilindustrien:

«Journalistene tror politikerne har makten, men politikerne vet at de er maktesløse. Politikerne tror derimot at pengefolkene har makten, men vi vet at markedet styrer oss og ikke omvendt». Og hva med kjendisene? spør Toje som også er i Davos i 2019. «De fleste kjendiser er for selvopptatte til å forstå spørsmålet.»

FLYR PRIVATFLY: USAs tidligere visepresident Al Gore er blant deltakerne i Davos som er dypt bekymret over klimaendringene, men også han ankom Sveits i privatfly. Foto: AP / NTB scanpix

Om Davos-møtet som sådan: «Davos styrer ikke verden, og forumet redder heller ikke verden. Hva forumet gjør, er å sette agenda. Troen på at globaliseringen ville føre til fred og velstand, ut fra tesen om at «når vi samhandler, vinner alle», har gitt finanseliter ryggdekning til å flytte ut arbeidsplasser uten å svare for følgene i hjemlig økonomi. Det har gitt folkevalgte mulighet til å bruke sin tid på svermerier, og det har fått kjendiser til å tro at den Gud har gitt sendetid, har han også gitt forstand.»

En nestsiste aftenbønn fra Toje: «Den kvasireligiøse stilen som preger miljøbevegelsen, gjør åpenbare innvendinger til kjetteri og rydder scenen for milliardærenes klimaaktivisme. Når statens lommebok ligger åpen, griper enkelte muligheten til å selge luftslott til politikere. Det er faren ved å bruke aktivister som eksperter.» De som fortsatt følger debattene i den norske statskanalen NRK, kan nok nikke gjenkjennende her.

En siste: «Et påfallende trekk ved vår tid, er i hvor liten grad den offentlige kulturen, mediene og underholdningsindustrien reflekterer andre synspunkter enn den økonomiske elitens agenda.» Nei, det er ikke fra Steigan.no, men fra den siste boka i trilogien, «Gullbrikkespillet» fra 2020.

I Minerva, 27. desember 2021 konkluderer Toje selv om sine bøker: «I min Europa-trilogi har jeg funnet sju trender som sammensverger seg: Frivillig barnløshet, dårlig utdanning, forvokste byråkratier, oversentralisering, svak gründerånd, ulønnsom innvandring og postmoderne tankegods som gjør det vanskelig å erkjenne problemer».