Etter tre bøker og nesten tusen sider med Toje våkner man opp som et forhåpentligvis mer opplyst menneske. De få illusjonene man eventuelt hadde om et omforent Europa, er nå rensket bort og døde. Ja, ord som «syrebad» faller en lett i munnen. De litterære forbildene står i kø, selvsagt gonzo-journalistikken med den subjektive og deltakende journalist, men ett annet peker seg ut: Hamsuns pamflett-bok fra våren 1889 om hans amerikanske erfaringer, «Fra det moderne Amerikas åndsliv», vi kan legge til Hamsuns reiseskildring gjennom Kaukasus, «I Eventyrland» fra 1903.
Begge forfattere har altså vært ute og reist i årevis, begge har i tillegg gjort klassereiser, begge med familierøtter på den norske landsbygda, begge unge, rastløse menn over sin aller første ungdom med den selvsikkerhet det innebærer, begge skriver også tidvis som guder – og ingen av dem har selvsagt noe mål om å være objektive berettere. Her Hamsun i forordet: «Sanndruhet er hverken tosidighet eller objektivitet, sanndruhet er nettopp den egennyttige subjektivitet», Toje: «Ikke så å forstå at jeg ser på meg selv som noen uhildet observatør. Jeg tror ikke på formell objektivitet.»
Men noe skiller. Der Hamsun er på tynn is gjennom deler av boka, loser Toje oss trygt i havn ved hvert kapittel. Han vet hva han snakker om, og har i tillegg et akademisk forfatterskap bak seg der Hamsun kun har massivt med skriveøvelser, noen i bokform riktignok. Det pussige er likevel at begge forfattere også mangler litteraturlister eller fotnoter for sine mange henvisninger. For Toje ser det ut som et bevisst valg, for Hamsuns få og litt upresise fotnoter ser det bare spesielt ut, mulig de akademiske kildekravene heller ikke var slik som i dag. Men foredragene om Amerika gjorde uansett lykke i Studentersamfundet i København, derav en påfølgende bok Hamsun riktignok senere tok avstand fra.
