Blir du opprørt som person – og ikke minst som menneske – av all uretten, falskheten og løgnene i det norske samfunnet? Av maktmenneskenes og politikernes manipulative forsøk og brutale adferd – også overfor vanlige mennesker?
Eller deres ettergivenhet og manglende handlekraft. Når farer virkelig truer?
Du er ikke alene. Når du som samfunnsdebattant eller skribent så å si stiger ned fra «fjellet» for å underrette verden om din viten som du så hardt har tiltrengt deg, men som du også så ødselt deler med andre. Så å si daglig. Eller helst daglig.
Eller som dikteren Henrik Ibsen (1828-1906) formulerer det i denne replikken lagt i munnen på den vår alles berømte helt Dr. Tomas Stockmann i «En Folkefiende» fra 1882:
”Ja, men er det ikke en statsborgers plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke!”
Ja er ikke det en ren plikt? Eller denne:
”Men nu skal jeg også spisse min penn imot dem, så den blir som en syl, jeg skal dyppe den i edder og galle, jeg skal kyle mitt blekkhorn like i skallen på dem!”
Så sant. Men likevel blir spørsmålet: Er du en heroisk eller parodisk Dr. Stockmann? Når du opererer på fx Facebook?
Ibsen-forskeren Jørgen Haugan (1941-), bofast i København og Danmark i mange år, har altså forsiktig sagt et litt annet syn enn det gjengse på denne Stockmann-fyren. Han viser bl.a. i sin store Ibsen-monografi fra 2014 «Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt» (pocket 2017) til en dansk studie som har tatt for seg alle danske og norske analyser av verket mellom 1882 og 2000. De aller fleste av dem ser stort sett Dr. Stockmann som Ibsens talerør. Kun en håndfull av dem ser mer kritisk eller ny-kritisk på Stockmann «som en person Ibsen klart distanserer seg fra». Sitat fra Ibsen selv om Stockmann-skikkelsen: «Jeg er ikke ansvarlig for alt det Tøv, han kommer med».
La oss gå rett på Jørgen Haugans fortolkning slik jeg leser den: Ibsen følger her opp Ludvig Holbergs (1684-1754) elleville harselas med det han kaller politiske kannestøpere og deres ustanselige bygging av vaklende luftkasteller mens de lar sitt eget arbeide og yrke forfalle – til familiens og ikke minst den kvinnelige ektefellens store fortvilelse.
For «En Folkefiende» og Stockmann-skikkelsen kan ifølge Haugan bare forstås på bakgrunn av Ludvig Holberg og særlig hans antakelig fremste komedie «Den politiske Kannestøper» fra 1722. Og «En Folkefiende» skal spilles som en komedie, muligens som en tragikomedie der Dr. Stockmann mister fotfeste ganske raskt allerede i de første aktene, utsatt for en intrige av avisredaktøren i stykket. I 3. akt.: «Han (Dr. Stockmann, min anm.) kan bli en ubetalelig nyttig mann for oss». Deretter blir det bare villere og verre. For å bruke en klima-metafor. Og intrigen er enda «villere» enn Holbergs.
Legg fx merke til hva nettopp disse konene til disse mannlige «heltene» – hva de sier og ikke sier. Og nokså drepende. Av og til også ironisk drepende. Når nettopp Holberg som Ibsen slipper disse til orde. Fru Stockmann (Katrine) er derfor antakelig langt mer Ibsens talerør enn Stockmann selv når han ideligen bygger sine luftslott tuftet på vage ideer om frihet og personlig sannhet mens han hele tiden i realiteten forfølger sitt helt private hevn- eller reklameprosjekt til innvortes og utvortes bruk med den største nidkjærhet – vakkert pakket inn i kampen for Sannheten med stor S.
En skal ikke se bort fra at Ibsen her også har lagt mye av sin irritasjon og latter over den nasjonale dikterkollega Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) inn i sin Sannhetshelt. Nettopp Bjørnson som den ultimate norsk-nasjonale verdensdikteren og verdensforståeren på den tiden som kunne skue inn i hva som måtte forekomme av land- og folkekonflikter fra sin takterrasse i Roma. Og ikke minst finne den absolutte korrekte moralske sannhet – som deretter umiddelbart ble forkynt verden «under» ham.
Den danske kunstnerkolonien i Roma som hadde vært der lenge før Bjørnson ankom «verdenshovedstaden», så dessverre bare på denne geskjeftige prestesønnen fra det litt for bigotte norske nordvestlandet med den største irritable, men også lattermilde malise.

Først en titt på Holbergs kannestøper – som altså stort sett fordriver dagen på vertshuset i sitt eget opphøyde Collegium Politicum der spesielt saker de har lite eller overhodet ingen viten om, og som så løses på den mest resolutte og riktige måte.
Holberg selv sier selv et sted om det politiske kannestøperiet som drives «herhjemme» – både i provinsene og i hovedstaden: «Adskillelige der komme lige fra Provinserne, holde seg bekvemme til at omstøte Hovedstaden udi en anden Form».
Denne håndverkeren ruinerer altså seg selv ved at la verksted være verksted, mens han går på drikkesteder og politiserer: han er forsiktig sagt selvopphøyd, med rynkede bryn – og selv om det ikke er noen i nærheten, visker han sine visdomsord i ørene på sin tilhører, for å gjøre dem tilstrekkelig betydningsfulle (fra forordet til «Den Politiske Kandestøber» av Oscar Schlichtkrull (1886-1945), lett oversatt).
Videre: «Stykkets forløp skal tjene til å avsløre stadig nye sider av tittelfigurens mangelfullhet. (…) En felleseiendommelighet ved den Molierske eller Holbergske komedie er det prinsipp at det utenfra iverksettes en intrige rettet mot hovedpersonen, hvorfra denne får anledning til å utfolde sin latterlighet i stadig stigende grad, inntil katastrofen inntreffer».
Menneskene er altså ikke onde eller gode, men de er narrer, mer skikket til å få oss til å le enn til å tas alvorlig.
Her et par eksempler der kvinnene og ektefellene til disse mannlige heltene stille eller høyt «roper»: Jorden kaller!:
Først Holberg: Her kona Geske, kannestøperens kone og hennes reaksjon på mannens møter på vertshuset i mannegruppa «Collegium Politicum»: Det er forskrækkeligt med min mand, han er aldrig inde og ta’r vare på sit arbejde. Jeg ville give noget godt til at jeg kunne få at vide hvor han har sin gang.
Og her Antonius (hennes datters beiler): Jeres mand har fået politiske griller og går med en borgmester i maven. Han kaster på nakken af håndværksfolk som jeg og mine lige. Han bilder sig ind at han er klogere end notarius politicus selv.

Geske
Geske igjen: Alle gale folk gør ligeledes, de bygger som I kasteller i luften og bryder hjernen med galskab og gækkeri, indbildende sig at gøre vigtige ting da de dog i sig selv er intet.
Er det da fornemt at tigge? Har enhver kone ikke årsag til at skælde når hun har sådan dagdriver til mand, der således forsømmer sit hus og lader hustru og børn lide nød?
Herman
Her kannestøper Herman von Bremen (håndverkeren med den guddommelige forstand og som bare kan akseptere en svigersønn som har «studeret sin politica):
Hør, Frantz, du er endnu en ung mand og derfor ikke kan se så dybt i en ting endnu som vi andre, hvorvel jeg mærker du har et godt hoved og med tiden kan blive til noget.
Men Holberg lar ham selvsagt komme til erkjennelse på slutten av komedien:
(…) thi jeg har mærket af adskillige fortrædeligheder som allerede har mødt mig, at det er stor forskel på at være øvrighed og at ræsonnere om øvrighed.
Moralen er kort og godt fra Holbergs side:
Et er et søkort at forstå,
et andet skib at føre.
Og her Ibsen:
Ja, men jeg har retten, du!
FRU STOCKMANN
Ak ja, retten, retten; hvad hjælper det, at du har retten, når du ikke har nogen magt?
DOKTOR STOCKMANN
(…) De vil støtte mig allesammen, ifald det skulde knibe. Katrine, – ved du, hvad jeg har for noget bag mig?
FRU STOCKMANN
Bag dig? Nej; hvad har du for noget bag dig da?
Den kompakte majoritet.
FRU STOCKMANN
Ja så. Er det godt for dig, det, Tomas?
DOKTOR STOCKMANN
Hvad fanden vilde du, jeg ellers skulde gøre, når jeg ikke skulde holde på det, som ret og sandt er?
(…)

FRU STOCKMANN
Men det nytter dig jo ingen verdens ting; når de ikke vil, så vil de ikke.
DOKTOR STOCKMANN
Hoho, Katrine, giv du bare tid, så skal du se, jeg driver nok min krig igennem.
FRU STOCKMANN
Ja, du driver kanske igennem, at du får din afsked, – det gør du.
DOKTOR STOCKMANN
Så har jeg ialfald gjort min pligt imod almenheden, – imod samfundet. Jeg, som kaldes for en samfundsfiende!
FRU STOCKMANN
Men imod din familje, Tomas? Imod os herhjemme? Synes du, det er at gøre din pligt imod dem, du skal forsørge?
PETRA
Å tænk da ikke altid først og fremst på os, mor.
Ja, du har let for at snakke; du kan i nødsfald stå på egne ben. – Men husk på gutterne, Tomas; og tænk lidt på dig selv også, og på mig –
DOKTOR STOCKMANN
Men jeg tror du er rent gal, Katrine! Hvis jeg så jammerlig fejgt faldt tilfode for denne Peter og for hans fordømte slæng, – vilde jeg da nogensinde få en lykkelig stund mere i mit liv?
FRU STOCKMANN
Ja det ved jeg ikke; men vorherre bevare os for den lykke, vi vil få, allesammen, hvis du blir ved at trodse. Så står du der igen uden levebrød, uden faste indtægter. Jeg synes, vi har fåt nok af det i gamle dage; husk på det, Tomas; tænk på, hvad det har på sig.
DOKTOR STOCKMANN
Tak, tak, mine kære venner! Jeg er så hjertelig glad –; å, det er dog velsignet at vide med sig selv, at en har gjort sig fortjent af sin fødeby og af sine medborgere. Hurra, Katrine!
(Han griber hende med begge hænder om halsen og snurrer sig rundt med hende. Fru Stockmann skriger og stritter imod. Latter, håndklap og hurraråb for doktoren. Gutterne stikker hodet ind gennem døren).
Min kommentar: Dr. Stockmann ofrer så på slutten av stykket Alt for Sannheten – også sin jobb, sin økonomi, sitt hjem og sin familie. For alene er han jo sterkest. Hurra!:
DOKTOR STOCKMANN
(…) Nej, kom her, du Katrine, – se, hvor vakkert solen falder ind idag. Og så den velsignede friske vårluft, som jeg har fåt ind til mig.
FRU STOCKMANN
Ja, når vi bare kunde leve af solskin og vårluft, Tomas.
Badelege Tomas Stockmanns mange og velkjente og «modige» utbrudd mot øvrigheten – om at den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene – at øvrigheten – «de står en fri mann i veien hvor han så snor og vender seg – og jeg skulle helst se vi kunne få dem utryddet liksom andre skadedyr.»
Og: ”Sannheten og frihetens farligste fiender i blant oss, det er den kompakte majoritet. Ja den forbannede kompakte, liberale majoritet.” – Videre: ”Flertallet har aldri retten på sin side (…)». Og mer: «Ja, så meget holder jeg av mine fødeby at jeg heller vil ødelegge den enn se den blomstre opp på en løgn.”
Eller kanskje helst: ”Det bør jevnes med jorden, sier jeg! Utryddes som skadedyr bør de, alle de som lever i løgnen! Dere forpester hele landet til slutt; dere bringer det derhen at hele landet fortjener å legges øde. Og kommer det så vidt, da sier jeg av mitt fulle innerste hjerte, la hele landet legges øde, la hele dette folk utryddes!”
Det meste av dette første er ifølge Haugan mer å betrakte som dobbeltmotiverte utsagn (Ibsen-skikkelsene sier én ting, men mener noe litt annet eller har en litt annen agenda med utsagnene sine). Og som bl.a. bare skjuler en langt mer alvorlig og privatdrevet konflikt med den eldre og langt mer vellykkede og tilpasningsdyktige broren. Et maktmennesket, men også en eldre bror som har hjulpet den «fritt-talende idealisten» og familien hans ut av litt stakkarslige forhold et sted i den nordlige «provinsen». Og som nå har gitt ham en ny sjanse til å fungere i «den virkelige verden» – og ikke bare i sine egne storhetsforestillinger om seg selv. Men fantaster som Tomas Stockmann blir raskt et lett bytte for avisfolkenes intriger – og spiller ham ubønnhørlig utfor sidelinjen.
Her Jørgen Haugan selv – om de siste sitatene over:
«Stockmann er her fullstendig ute av kontroll. Fru Stockmann har lenge hostet forgjeves. Den mannen som opprinnelig ville frelse sine medmennesker fra det livsfarlige badevann, vil nå ikke bare utrydde Peter (broren, min anm.) og Hovstad, men hele byen, hele landet og hele folket! (…). Hans siste salutt er interessant ved sin demoniske trussel: «I skal få høre fra folkefienden, før han ryster støvet av sine føtter. Jeg er ikke så godslig som en viss person: jeg siger ikke: jeg tilgiver eder; thi I ved ikke, hvad I gør!»».
Haugan videre: «Stockmann har også rett i sin vitenskapelige oppdagelse, men stykket handler ikke om miljøforurensning eller ytringsfrihet, men om en karakter som ved sin komedieaktige opptreden i forhold til det politiske system forkludrer sin egen oppdagelse. Hele hans innsats er et dementi av det positivistiske vitenskapsideal om den objektive forsker. Det er derfor en annen Holberg-komedie som stykket i det stille siterer, nemlig Den Politiske Kandestøber.
Det er derfor i synet på En Folkefiende det skal holdes et oppgjør med den dominerende idealistiske tradisjonen i Ibsen-forskningen.»
«En Folkefiende» av Henrik Ibsen handler altså bare ytre sett om forurenset badevann. Er det mer om en litt naiv og manipulerbar kverulants vanskelige sinn? Et stort umodent barn? Om idealismens, egeninteressenes og den snevre egoismens skadevirkninger? Om en andunge som ønsker å være en svane? Men som ender opp som en enda styggere og parodisk utgave – av seg selv? Kanskje også subtil kritikk av den mannlige geni-dyrkingen – og ikke minst fokus på de latterlige sider ved den? Ja. Også det. Kanskje bare det.
Haugan mener stykket også er et dyptgående selvoppgjør hos Ibsen og hans tidligere litt for luftige og uforpliktende idealisme – han ønsker å avdekke sidene ved «en oppblåst komisk fantast som ikke ser den verden han lever i» (Haugan, s. 303).
«Ibsen forfører altså leserne til å tro at han fortsatt er idealist, men «djevlefoten stikker frem under den guddommelige kunstnerkappen»», som Anne Marie Rekdal formulerer det i en anmeldelse av Haugans Ibsen-monografi i tidsskriftet Prosa.
Det som driver mye konflikten er uansett Dr. Stockmanns følelse av et offentlig nederlag. Det at den vellykkede broren fx drev gjennom å bygge vanninntaket til badeanlegget mot hans faglige råd og vilje, et badeanlegg som også var Dr. Stockmanns egen idé.
Og Dr. Tomas Stockmann blir derfor etter hvert villig til å ofre alt for Sannheten, for å få «retten sin» – ofre sin stilling, sin økonomi, ja hele sin egen familie. Gjøre rent bord så å si.
Jørgen Haugans dom er klar: Stockmann er en fyr som er blottet for selvinnsikt. Samtidig som han ikler seg en slags martyraktig Kristus-skikkelse. Han «er ikke en uselvisk, idealistisk sannhetsforkynner. (…) Dette er kjærlighetssvikt, ofring av familieliv på karrierens alter» i en «naiv moraltrompet»s skikkelse. «Han er nok en klovn, men en farlig klovn, for hvor ofte har man ikke i historien sett små, iltre, maktbegjærlige menn bære sin egen karikatur i seg».
—-

Jørgen Haugans Ibsen-syn:
1: For å forstå Ibsen fullt og helt, må hans verker leses samlet – og gjerne i kronologisk rekkefølge. Kommentar: Som et alternativ kan man selvsagt ta seg tid til å lese Haugans Ibsen-monografi «Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt» (2014, pocket 2017). Et helt forskerlivs Ibsen-studium presset inn på 600 velskrevne sider. Med et 24 siders note- og kilderegister. Monografien er matchet opp mot særlig danske Ibsen-forskere og sparret mot Haugans egen livsledsagerske, Kamma.
2: Henrik Ibsen var først og fremst en kristen dikter.
3: Georg Brandes radikale ideer om Det moderne gjennombruddets litteratur (1871) var noe Ibsen ble inspirert av, men siden skrev seg ut av eller ønsket å distansere seg fra. Ibsen tok derfor etter hvert avstand fra Brandes sin «snevre» eller misforståtte fortolkning av Ibsens verker.
4: Viktigere for Ibsen var folkediktningen og Bibelen. Og ikke minst Ibsens liv som teaterinstruktør, som Suzannahs ektemann og som misforstått og feiret forfatter (Atle Christiansen i Aftenposten 10. august 2014 «Ibsen på ny – fullt og helt»).
5: «Haugan mener Ibsen først og fremst ble en mester til å gjennomskue egne feiltagelser og illusjoner, og at mange av dagens lesere ennå ikke har forstått dikterens illusjonskunst» (Atle Christiansen igjen).

6: «Halve forfatterskapet er preget av idealisme og kallstanken der Ibsen nærmest er ansatt hos kristendommen. I den andre halvparten av forfatterskapet avslører Ibsen seg selv, samtiden og forskernes holdning til den tidlige Ibsens illusjoner og markspiste idealer» (A.C. som over).
7: «Ved å lese Ibsen kronologisk oppdager man en forbausende lovmessighet. I første halvdelen av forfatterskapet står den kallede mann sentralt, mens kvinnen, den rene og selvoppofrende, understøtter mannen i hans ideale forsetter. I andre halvdel skifter tyngdepunktet. Der hvor vektskålen tidligere vippet opp, der vipper den nå ned. Alle de kallede menn blir nå avslørt, mens kvinnene overtar den styrende funksjon. Fra å være muser/valkyrier som støtter mennene i deres himmelflukt, blir de bitre og gjennomskuer sine menns blinde lidenskaper. Det er kvinnene, hevngudinnene, Ibsen holder med i denne fasen av forfatterskapet. Ikke en eneste mann går fri» (Haugan s. 567).
Her: Jørgen Haugan foreleser om sin Ibsen-monografi «Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt» (2014, pocket 2017) på Ibsen-museet i Oslo, 23.9.2015. Fullt hus.
Note 1:
«To aktuelle hendinger kan ha gitt Ibsen ideen til En folkefiende», skriver Michael Meyer i sin store Ibsen-biografi fra 1971 – «Den unge tyske dikteren Alfred Meissner – som han lærte å kjenne i München – hadde fortalt hva som hendte da hans far var militærlege i badestedet Teplitz i Böhmen i 1830-årene. Det kom kolera til byen, og legen følte det som sin plikt å informere almenheten om det. Resultatet var at gjestene holdt seg borte, og innbyggerne i Teplitz ble så rasende at de kastet inn vinduene hos legen, og han ble nødt til å flytte fra byen.»
Videre: «Hjemme i Norge hadde apoteker Harald Thaulow – en fetter av Henrik Wergeland – i nærmere ti år ført en drabelig polemikk mot Christiania Dampkjøkken, fordi institusjonen etter hans mening hadde forsømt sine plikter mot byen fattige. I 1874 under Ibsens besøk i hjemlandet – holdt Thaulow en vel forberedt tordentale på Dampkjøkkenets årsmøte. På et nytt møte i februar 1881 – fjorten dager før han døde – ville Thaulow lese opp en skrevet tale, men formannen forsøkte å nekte apotekeren ordet, og til slutt tvang forsamlingen ham under vilt oppstyr til å forlate salen».
Note 2:
Intrigen – komedie-sjangerens sentralnervesystem – i En Folkefiende, er som følger: Hovstad, redaktør av «Folkebudet» er intriganten som vil bruke Dr. Tomas Stockmanns oppdagelse politisk til å velte Peter Stockmann, Tomas Stockmanns eldre bror og formann i badebestyrelsen. Dr. Stockmann sier at forurensningen kommer fra den forgiftede sump oppe i Mølledalen. Hovstad sier listig at den kommer fra en annen sump, «den sump som hele vort kommunale liv står og rådner i». Det avviser Dr. Stockmann, men da Hovstad nevner broren Peters rolle ved plasseringen av vanninntaket, er Dr. Stockmanns hevnfølelse overfor broren vakt – og Hovstads intrige er i gang.
Det kulminerer da Dr. Stockmann vil holde sin store tale. Her burde han ha informert folket om det forgiftede bad et og myndighetenes uvilje mot å gjøre noe. I stedet holder han en tale om at hele samfunnet er en sump. Han omtaler folket i nedlatende vendinger og står der som en stupid åndsaristokrat. Her går han for vidt, selvsagt, så Hovstad må ta avstand fra ham. Og intrigen mislykkes faktisk. Peter Stockmann, broren, blir ikke veltet. I stedet mister Dr. Stockmann sin stilling! Det er det reneste galimatias som utspiller seg her altså! (Jørgen Haugan, mail, 6.2.19).
Kilder:
Jørgen Haugan: «Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt» (2014, pocket 2017).
Henrik Ibsen: «En folkefiende» (Skuespill i fem akter, 1882)
Ludvig Holberg: «Den politiske kandestøber» (Comoedie, 1722)
Michael Meyer: «Henrik Ibsen. En biografi» (1971/1995)
Bilder er også hentet fra ulike Folkefiende-forestillinger, norske og utenlandske, private bilder og ellers ting jeg har plukket ned fra nettet .
Knut Michelsen, Ås, 5. februar 2019, redigert sist 1. april 2019.
Flere sitater fra stykket:
«Tenk at man utdeler Stockmannpris i Norge! Det svarer til å få en Jean de France-pris, altså en komisk narrehatt! Nordmenn mangler sansen for Holberg og ser ikke at Stockmann er en komisk narr, liksom Erasmus Montanus, som også har rett, men er en narr. Det er det komiske, narren, komediegenren fokuserer på-»
(Jørgen Haugen i en mail 24. jan. 2019)
”Ja, så meget holder jeg av mine fødeby at jeg heller vil ødelegge den enn se den blomstre opp på en løgn.”
(Tomas Stockmann i «En Folkefiende»)
”Det bør jevnes med jorden, sier jeg! Utryddes som skadedyr bør de, alle de som lever i løgnen! Dere forpester hele landet til slutt; dere bringer det derhen at hele landet fortjener å legges øde. Og kommer det så vidt, da sier jeg av mitt fulle innerste hjerte, la hele landet legges øde, la hele dette folk utryddes!”
(Tomas Stockmann i «En Folkefiende»)