Hamsuns opphold i Paris strekker seg i perioden april 1893 til mai 1895. Altså rundt 2 år. Han bor stort sett på én adresse: 8 Rue de Vaugirard, på to rom med balkong. Altså i Latinerkvarteret der mange andre norske kunstnere også holdt til.
I løpet av den tiden skriver han bl.a. (ferdig) to romaner og et skuespill samt over hundre brev. Brevskrivingen er altså like omfattende som kortromanen Pan (utgitt des. 1894). Det er også den romanen han slet mest med – og som fortsatt leses i dag. Den ble imidlertid skrevet ferdig på en kort tur «hjemom» i Kristiansand. Deretter dro Hamsun tilbake til den europeiske metropolen – blant mange kunstnerne bare kalt «Die süsse Teufelinn».
«I de siste dagene har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.»
Hvor hentet så Hamsun inspirasjonen til romanen «Pan» fra?
Arbeidstittelen på boka var altså «Edvarda» som ble endret bare noen måneder før utgivelsen. Selvfølgelig hentet han inspirasjon fra ungdomstida i Nordland. Og som i flere av Hamsuns bøker på denne tida, litt ispedd Rousseau, Dostojevskij og Nietzsche. Men også fx fra den sveitsiske maleren Arnold Böcklin som Hamsun personlig skal ha kjent – her et av hans mange Pan-motiver:
Pan blir ofte uttrykt som en mann med små ben og klovene til en bukk. Han synes å tilbringe tiden med å lure i skogen, spille på sin panfløyte. Han har et fryktelig temperament og raseri, og kan slå mennesker og dyr med panisk skrekk» (fra Wikipedia).
Men Hamsun trengte ikke gå langt for å se denne fontenen i Jardin du Luxembourg – og allerede på s. 6 i Pan dukker dette avsnittet opp: «Det lå et skjær langt ute, det lå alene, når sjøen ravet oppover dette skjær, steilet den som en vanvittig skrue, nei som en havgud som reiste seg våt i været og så utover verden, fnysende så hår og skjegg stod som et hjul omkring hans hode.»
Polyphemus på steinen her en enøyd kyklop (kjempe), sønn av havguden Poseidon. «Trekanten» på bildet her inspirerte kanskje Hamsun til flere av dem han opererer med i denne romanen.
The story of the love of Acis and the sea-nymph Galatea appears in Ovid’s Metamorphoses. There the jealous Cyclops Polyphemus, who also loves Galatea, comes upon them embracing and crushes his rival with a boulder. His destructive passion comes to nothing when Galatea changes Acis into a river spirit as immortal as herself. The episode was made the subject of poems, operas, paintings and statues in the Renaissance and after» (fra Wikipedia).
Om Medici-fonten i Luxembourghaven:
Hamsun kunne jo ikke fransk og hadde ikke mye glede av denne plaketten. Men han hadde i hvert fall antakelig som mål å lære seg fransk i Paris (han hadde skaffet seg språklærer bl.a.). Men arbeidet med skrivingen tok all tid. Bjørnson på sin side – som bodde med hele familien i Paris i rundt 6 år på 1880-tallet – både skrev og snakket fransk. De prioriterte altså ulikt. Det kan vi filosofere litt over når vi synger Ja, vi elsker og leser Pan selvsagt.
——
En annen daglig rute Hamsun ofte tok til de norske kunstnernes stamsted – Café de la Regénce i Rue Saint-Honoré 161 – når han ikke følte seg forfulgt av de hjemlige kritikerne – «Humbugens Apostel i den norske Litteratur, «den nye Kunsts» Taskenspiller, Knut Hamsun (…)» (Nils Vogt). Hamsun kunne sitere utsagnet til langt opp i alderdommen.
Litt om Edvarda-skikkelsen
Det kryr med motsetningsfylte og irrasjonalle kvinneskikkelser i Hamsuns bøker. Av og til også noen skikkelige femme-fataler – altså kvinner som lokker og lurer menn «ut i myra» – for så å forlate dem. Spørsmålet er om Hamsun også projiserte en del av seg selv ut i disse kvinnene (Pan handler vel strengt tatt også mer om Glahns strabasiøse sjeleliv enn Edvarda). En tid før Hamsun drar til Paris har han etter sigende hatt et forhold til denne kvinnen – Julie Amanda «Lulli» Lous (1870-1963) fra Kristiansund. Hun var da pioanolærinne og ble siden utdannet oversykepleier (Ullevål sykhus) og politiker. Hun giftet seg aldri og beskriver forholdet til Hamsun som ødeleggende.
Det kan man forstå når han tidvis skriver nedsettende om både henne og forholdet deres til andre i ettertid (ja, det var andre tider dengang) – og på den andre siden som i telegrammet under her fra Paris 17. mai 1885 (rett før han forlater Paris der også hun oppholder seg på Hotel Doré på 3 Bo. Montmartre) – «Kære Lulli min, jeg er saa glad i Dem, det skal De tro; men jeg vil helst, at De skal gifte Dem og ikke gaa og slite Dem op.»
Og så skal Hamsun deretter oppsøke henne – som gift (med en annen) – «(…) det kan De være vis paa, og saa skal det kanskje bli bra allikevel.» Tydelig budskap her altså – helt i Edvardas ånd kan man vel si.
For ikke å fortape seg helt i det norske gikk turen innom en gammel bokhandel til – den alle bokelskere må innom – for liksom å kjenne fordums storhet og lukten av ekte papir –
Hjemmesiden er her.
Vi kjøpte denne selvfølgelig:
Håndskrevet manus fra kapittel 1: A Good Café on the Place St.-Michel.
Boka er en slags samling på rundt 20 selvbiografiske skisser om Hemingways tid som ung forfatterspire i Paris på 1920-tallet sammen med kona og deres lille sønn. Skrevet 35 år senere – rett før han døde (for egen hånd). Hem skriver stort sett artikler og noveller de to første årene (1921-23) der det visst daglig gjelder å stryke mer enn han produserer (altså: hvor mye kan man oppnå med hvor lite?). Mat kunne det også være dårlig med, noe han forsøkte å skjule overfor kona, Hadley Richardson. Hun greide til gjengjeld å miste kofferten med manuskriptene hans på Gare de Lyon.
Forts.: Her er det historier om ulike folk og fe, barer, kafeer og hoteller – noen av dem eksisterer fortsatt. Blant kjente personer i boka er bl.a. Sylvia Beach, Scott Fitzgerald og Zelda, James Joyce, Ezra Pound (som hjalp ham med utgivelse av bok nr. 2) og ikke minst Gertrude Stein (som ga ham gode skriveråd).
Boka ble utgitt posthumt basert på Hemingway manuskripter og notater etter hans fjerde kone og enke, Mary Hemingway, tre år etter Hemingways død i 1961. En ny utgave endret og revidert av hans barnebarn, Seán Hemingway, ble utgitt i 2009.
Når vi vet at de fleste norske forfattere i dag har lært noe av Ernest, kan vi trøste oss med at han på sin side lærte mye av islandssagaene. De er jo ikke norske, men nesten. Vi i norden lærte altså noe bort som vi fikk tilbake rundt tusen år senere: Den korthugne maskingeværstilen, uten å dvele (for mye) ved følelser. Si mest mulig altså – med færrest mulige ord. Less is more.
«Rue Moufftard and Place de la Contrescarpe: A busy small street in the Quartier Latin, rue Moufftard was filled with market stalls where the Hemingways shopped when they were living in their apartment on rue du Cardinal-Lemoine. The street led into Place de la Contrescarpe, a green space that was often tranquil» (Wikipedia).
Men her startet altså skrive-eventyret for Ernest:
Her mer om Hemingsways Paris – for de som ikke er for opphengt i nåtid og framtid.
Og her en hel time om The Lost Generation (et begrep fra Gertrude Stein) –
Ett av Hemingways flere favorittsteder under – La Closerie des Lilas (jeg tror norske kunstnere kalte det «Syrinhaugen»):
Flere barer fra den tida – og som fortsatt «lever» og «leverer»:
Her henger´em! Noen av de mest avanserte tenkerne og skribentene i verden frekventerte disse barene daglig skal vi tro alt som har vært skrevet om dem. Noen av tankene og skriftene er også så avanserte at de rett og slett ikke har nådd ut av Paris. Resten av verden er altså ikke modne nok for dem antakelig, men de kommer forhåpentligvis etter. Om mulig.
Ellers er Paris full av:
For å avslutte: Bjørnson døde på toppen av denne bygningen våren 1910, altså akkurat mellom oppholdene til Hamsun og Hemingway. Dengang Hotel Vagram (der Tolstoj også likte å innlosjere seg) – og på andre siden av denne parken. Bjørnstjerne likte jo så godt å holde taler om Norge og det norske på Aulestad. Men Paris og Roma – de var også greie steder å bo, leve og skrive i. Så vet vi det.
Men Paris var en meget gammel by og vi var unge, og intet var enkelt og liketil der, ikke fattigdom en gang, ikke lettvunne penger heller, ikke måneskinnet, ikke rett og urett, ikke pusten til den som lå ved siden av en i måneskinnet.
(Fra «En varig fest. Unge dager i Paris», 1964 – Ernest Hemingway)
Mer om norske og nordiske kunstnere i Paris her.
Tilbake til toppen av hjemmesiden.
Kilder: Nasjonalbiblioteket, H.S. Næss: Knut Hamsun Brev 1879-1895, Private bilder (stort sett), Wikipedia, YouTube samt romanene Pan og A Moveable Feast
Ellers anbefaler jeg selvfølgelig også denne kilden på det sterkeste – Selma Lønning Aarøs «Hennes løgnaktige ytre». Om Anna Munch.