«Hva har Knut Hamsun, J.M. Coeotzee, Cora Sandel, V.S. Naipaul, Aksel Sandemose og André Brink til felles? De utforsker hvordan menneskers identitet knyttes til steder. I denne boken diskuterer Per Thomas Andersen hvordan forfatterne bruker steder, territorier og reiser til å skape litterær betydning i tekster, og hvordan litterære personer påvirkes og styres av stedene de lever i eller lengter mot.»
(Fra omslaget på «Identitetens geografi – Steder i litteraturen fra Hamsun til Naipaul», Universitetsforlaget, 2. opplag 2006)
De fleste Hamsun-lesere har et forhold til Sellanrå i «Markens Grøde» (1917) og Polden i Landstryker-trilogien (1927-33) eller Hamsuns Sirilund for den saks skyld. Kjente og kjære steder nordpå.
La oss se hva slags «sted» romanen «Victoria» foregår på, stort sett. Fra åpningen av romanen (fra Lars Frode Larsen siste redigerte utgave 2007):
«Alle disse trær langs stien var hans gode bekjente (…). Og endog oppe i det forlatte granittbrudd var ingen sten ham fremmed, han hadde hugget bokstaver og tegn i dem og reist dem opp, ordnet dem som en menighet omkring en prest. Allverdens forunderlige ting foregikk i dette gamle granittbrudd.
Han bøyet av og kom ned til dammen. Kvernen gikk, en umåtelig og tung larm omgav ham. Han var vant til å vandre omkring her og snakke høyt med seg selv; hver skumperle hadde likesom et lite liv for seg å tale om, og borte ved slusen falt vannet rett ned og så ut som en blank vev som hang ute til tørk. I dammen nedenfor fallet var det fisk; han hadde stått der med sin stang mangen gang.»
Neste side: «Herregården» så ut i det grønne landskap som et lite slott, ja som et utrolig palass i ensomheten. Huset var en hvitmalt trebygning med mange buede vinduer på veggene og på taket, og fra det runde tårn vaiet flagg når det var gjester på gården. Folk kalte det slottet. Men utenfor herregården lå på den ene siden vågen og på den andre de store skoger; langt borte sås noen små bondehjem.»
Og tre sider senere:
«Han hadde lekt alle sine dager oppe i det gamle granittbrudd. Folk hadde hørt ham prate og arbeide der oppe skjønt han var alene; stundom hadde han vært prest og holdt gudstjeneste. Stedet var for lenge siden forlatt, nå vokste det mose på stenene og alle merker etter bor- og sprengkiler var nesten utvisket. Men i den hemmelige hule hadde møllerens sønn ryddet og pyntet med megen kunst og der bodde han som en høvding for verdens tapreste røverbande.»
En skog, et granittbrudd, en hule – ned mot en mølledam og en bekk eller en elv. En kvern og en herregård der man driver storhogst – utenfor en våg eller en fjord på den ene siden, på den andre en stor skog. Etter hvert i romanen dukker også en dampskipsbrygge opp, nedenfor herregården med den store hagen og flaggstangen. Fra denne kaien kan man reise til «byen» der møllerens sønn, en ung og lovende forfatter, holder til som dikter. På herregården blir han også invitert til fest, bare for å oppleve sitt eget nederlag i kjærligheten: Den rike datteren på godset forlover seg med en annen – en løytnant, en militær. Mølleren og hans familie får også tidvis klar beskjed fra herregården eller «slottet» om hvilken klasse de tilhører. Tjenerskapet, underklassen. Med de ikke helt rene klær.
Om natten hører dikteren inne i byen også lyden av «nattogets signal». Det er jernbanens store gjennombruddstid i Norge altså. Her de tre planlagte og omstridte alternativene ut fra Kristiania sydover. Hamsun brukte tog eller «trenen» flitting på alle sine reiser.
Men også slik gikk ferden:
Og slik skildres slottsfolket – en herregård som imidlertid viser seg å være forgjeldet og etterpå påtent og brent ned, antakelig for å få utbetalt en forsikringpremie:
«Eftermiddagen var stille og varm; elven løp som et puls gjennom det hete landskap. Et damskip gled inn mot land og etterlot en vifte av hvite striper utover vågen, Nu kjørte fire vogner ut fra slottets gårdsplass og tok veien ned til bryggen.
Skipet la til, herrer og damer seg i land og tok plass i vognene. Da begynte en rekke skudd å knalle fra slottet; to mann sto oppe i det runde tårn og ladde og skjøt, ladde og skjøt med jaktbørser.»
«Efter middag spredte selskapet seg i stuene, på den store altan og endog ned i haven. Johannes søkte ned i første etasje og kom inn i havestuen. Det var flere til stede, et par røkende herrer, godseieren og én til som talte halvhøyt om slottsherrens finanser. Hans gård var vanskjøttet, gjengrodd, gjerdene nede, skogene uthugget; det skulle efter sigende endog falle ham vanskelig å betale den forbausende høye assuranse på hus og innebo.»
Fordums storhet altså.
La oss se på to kart fra Ås kommunes lokalhistoriske arkiv omtrent akkurat fra denne tiden – tegnet av en militær:
Og her to tegnede kart fra Ås Historielag laget av Vidar Asheim, 2000:
Her dukker både steinbrudd, møller, (røver)hule, elv, fjord og damskipsbrygge opp – fallende ned mot fjorden. Ja dette er selvfølgelig Årungselva ned mot Bunnefjorden med gamle Nesset lenger ut som dampskipsanløp fra Kristiania eller tidligere Christiania. På høyre siden utover fjorden ligger Svartskog. Og oppe på toppen den gamle herregården Froen gård, bygningene fra slutten av 1700-tallet, men selve gården fra norsk tidlig middelalder, tidligere også fogdsgård. Gården kommer deretter i privat eie hos folk med militær bakgrunn.
Ja hvordan kan vi nå anta – eller vite det? Det kryr med elver, møller og gamle skipsanløp og herregårder i Norge. Og Hamsun hadde sikkert sett og vært innom noen av dem. Det kan vi altså ikke vite.
Men det vi vet – er at Hamsun bodde og hadde mange dyktige skriveøkter bare et par kilomenter unna Froen-bruket (v/Frogn kirke på kartet) mellom 1896 og 1904, jfr. mitt blogginnlegg på denne hjemmesiden – her.
Hamsun startet også på romanen «Victoria» (1898) da han leide den lille hytta på Berg gård ved Årungen – en tid han knapt eide det han sto og gikk i. Han hadde da et forhold til en rik, vakker og gift kvinne, Bergljot Göpfert. Samtidig ville den nordnorske velgjøreren og væreieren Zahl ha igjen alle pengene han hadde lånt Hamsun rundt 20 år tidligere. Zahl var i ferd med å gå konkurs. Zahl fikk aldri pengene igjen selv om han trakk Hamsun for retten. En gammel livspolise (som antakelig bare hadde eksistert i Hamsuns hode) var sannsynligvis sentral i saken. Og at Hamsun ikke var myndig da han inngikk lånet.
Men først litt fra Mycklands gårdshistorie i Frogn, s. 386.:
«Fløyspjeld (nede ved Bunnefjorden, min anm.) ble trolig ryddet i vikingtida, men det har nok bodd folk her før den tid også. Om det vitner bl. a. bygdeborgen på den bratte Tjueåsen, snaue 200 m. sørvest for husene i Fossen. Borgen dekker et areal på ca. 14 mål. En kunstig opplagt mur stenger for atkomst fra nord, der fjellveggen ikke er bratt nok. På østsiden har det vært en hule, som ser ut til å ha rast sammen. I denne hulen skal ifølge sagnet en tyvebande ha holdt til og brukt den som utgangspunkt for sine tokter i omegnen. Til slutt ble tilholdsstedet oppdaget og hulen sprengt i luften av en avdeling soldater eller en flokk væpnede bønder. Bandens leder slapp etter sigende unna, men druknet i elva, mens to andre ble fanget og drept. Hodene deres ble satt på stake, og ennå i 1860-årene skal den ene av disse hodeskallene ha vært oppbevart, visstnok på Froen.
Froens eier Jens Brandt pleide å bo lengre perioder her på Fløyspjeld. Den store hovedbygningen av mur ble bygd til hans bruk. De gamle uthusbygninger er nå til nedfalls.
Til gården hørte sag og teglverk i Fossen ved Årungselva. Det siste ble satt i gang omkring 1800 og var i drift til ca. 1937. Saga ble drevet i hvert fall fra slutten av 1500-årene. 1594 var det ifølge biskop Jens Nilssøns visitasbøker 2 sager her. 1761 hadde man tillatelse til å skjære 1400 bord i året på Fløyspjelds sag. Jens Brandt anla høvleri ved Fossen, og dette var i virksomhet til ca. 1931. Både det og sagbruket brant ned etter lyn-nedslag.
I Fossen var det også bygd en husmannsplass til sagmesteren. På åsen ved veien som kommer over fra Årungselvas utløp lå Paris, tatt opp før 1822 og nedlagt etter 1865. Nede ved fjorden, innover mot Bonn, lå plassen Stranda. Den var i bruk før 1799.»
Hamsun har nok med stor sannsynlighet gjennom årene på Berg gård hørt om herregården Froen og folkene der oppe. Han fikk servert maten inne i spisesalen sammen med de andre gjestene. Og han har i hvert fall tatt turer opp dit og vært rundt på Froen Brug – og tatt dampskipet inn til Kristiania. Se bilde under (ca. 1930):
Her mer fra samme Mycklands bygdebok, s. 369 – ja løytnanten finnes også i romanen «Victoria» og festene på herregården som i romanen etter hvert brenner ned. Froen Brug brant ned på midten av 1930-tallet. Men det fins ingen dokumentasjon om brannen, skal vi tro Vidar Asheim:
«Da han døde bare 44 år gammel, ble hun sittende alene med godset i tre år, før hun i 1816 giftet seg med løytnant Ole Peter Brandt 1793—1875. Han var altså 17 år yngre enn henne, og det ble naturligvis endel snakk om dette noe uvanlige giftermålet. De to kjente hverandre forøvrig sikkert ganske godt fra før, idet Brandt var i slekt både med Peder Schøyen d. e. og d. y., og da hans far i mange år eide og bodde på Skoklefall på Nesodden, har han sikkert kommet ofte til Froen allerede fra gutteårene av.
Ekteskapet skal ha vært harmonisk og lykkelig. Det fortelles at når de var borte i selskaper, satt hun ofte i en god stol og tok seg en lur, mens ungdommen svingte seg i dansen. Løytnanten kom da ofte bort og spurte om hun ikke ville at de skulle dra hjem. «Neida, neida, mor du deg bare, gutten min!» pleide hun da å si. — Med dyktighet og energi tok Brandt over driften av det betydelige gods. I 1855 kjøpte han også til Kaksrud i Nordby. Anne Marie Schøyen døde 1845, og to år etter giftet Brandt seg med sin brordatter Mathilde Kirstine Brandt 1825—78, datter av oberst Jens Brandt, kommandant i Kristiansand. «I hennes tid førtes et meget stort og gjestfritt hus på Froen. Særlig var 2. juledag i mange år en tradisjonell festdag.
Festene på Froen var ikke alene store og stilfulle, men også preget av den gode gammeldagse gemyttlighet, hvorfor de stod høit i kurs. Ikke alene alle bygdens kjente familier var selvskrevne gjester ved den store julefest, men også langveisfra kom reisende på besøk til bygden i håp om å opnå en innbydelse, som aldri uteblev.»
Her et sort-hvitt bilde fra dagens Berg gård, rett mot gårdsveien tatt fra der den gamle hytta lå:
Her det eneste bilde av Hamsun på Berg gård:
Hamsun beskriver mølledriften og folket på møllen(e) i flere scener i romanen. Her er et utvalgt og forkortet sitat:
«Johannes! ropte mølleren av sine lungers fulle kraft oppover mot bruddet.
Johannes kom.
De stenmaler kvernen for meg, skrek faren og pekte.
Johannes gikk sakte henimot selskapet. Han var forferdelig blek og årene ble større i hans tinninger. Han gjenkjente Otto, kammerherrens sønn som gikk i kadettuniform; foruten ham var det to andre. En av dem smilte og hilste for å gjøre det godt igjen.»
Stedet mølleren i romanen her altså roper fra, kan være stua som stod rett ovenfor nymølla – og rett under steinbruddet og hula. Se bildet under:
Her et bilde av en av møllerstuene lenger oppe i elva – for flere tiår siden. Knapt synlige rester igjen i dag.
«Det slanke rogntre ved mølledammen ville han engang ha skåret ned til fiskestang; nu var det gått mange år og treet var blitt tykkere enn hans arm. Han så på det med forundring og gikk videre.
Oppefter elven florerte ennu det uigjennomtrengelige villnis av bregner, en hel skog på hvis bunn kreaturene hadde trampet faste veier som bregnebladene lukket seg over. Han stred seg igjennom villniset likesom i barndomsdagene, svømmende med hendene og letende seg frem med føttene. Insekter og kryp flykter for den veldige mann.
Oppe ved granittbruddet fant han slåpetorn, hvitveis og fioler. Han plukket endel, den hjemlige duft kalte ham tilbake til forgangne dager. I det fjerne blånet åsene til nabobygden og på den andre siden av vågen begynte gjøken å spille opp.
Han satte seg; litt efter begynte han å nynne. Da hørte han skritt nede på stien.
Det var kveld, solen var nede; men varmen stod og dirret i luften. Over skogene, åsene og vågen lå en endeløs ro. En kvinne kom oppover mot bruddet. Det var Victoria. Hun bar på en kurv» (fra «Victoria»).
——-
Bilder fra vegetasjonen rundt steinbruddet, Tjuåsen, bygdeborgen og hulen og veien ned til nymølla lenger nede samt Svartskog ute i fjorden og en restaurert møllekvern i Tinn kommune:
—-
Ås kommunes lokalhistoriske arkiv har også bilde av den siste mølleren på Froen Brug:
Og her en rekonstruksjon av bruket slik Vidar Asheim har kommet fram til:
Som vi forstår – også av Hamsun – var ikke alt bare idyll på bruket. Her fra Ski Slektshistorielag (2003):
Og Hamsun er en mester i skildringer av slike konflikter mellom godsbesitter og arbeidere. Beundringen oppover er sterk, men skildringen av parvenyens kamp oppover på klatrestigen kan både være nådeløs og morsom. Ja den er mer eller mindre gjennomgående i store deler av Hamsuns forfatterskap på 1900-tallet. Det er her han så å si skaper sine store litteratur. Det er her han skriver seg rik, som han selv etter hvert innrømmer er hans grunndrift.
Årene i Ås og Follo er for Hamsun på samme tid både krisetid og tid for litterær metamorforse. Han finsliper og finpusser sine aristokratiske lengsler oppover, samtidig som skrivestilen beveger seg «nedover» fra det hypermoderne og nervøse i «Sult» og «Mysterier» på begynnelsen av 1890-tallet mot folklore og løsluppen humor i «Svermere» (1904).
Det var i hytta ved Årungen på Berg gård i Ås det meste skjedde. Det var «her du fikk gjort noget» som Hamsun selv skrev i et brev til forfattervennen Hans Aanrud sendt fra Ås stasjon på nyåret 1904. La oss til slutt se hvordan Froen gård, herregården eller slottet i «Victoria», påvirker han også som husbygger:
Konklusjon – et forsøk:
Hvorfor akkurat Berg sanatorium i Ås og Follo?
- Det estetiske: Det var vakkert – Hamsun bor eller skriver ofte på naturskjønne eller vakre steder, jfr. barndommens Hamarøy
- Et godt arbeidsted: Det var stille (han likte ikke å bli forstyrret, mildt sagt)
- God service: Tilgang på måltider hos Caroline Halvorsen på sanatoriet
- Kvinnelig beundrere (han kunne spille ut sin trubadur-natur overfor), men også gode lesere innlosjert på sanatoriet: Det kondisjonerte borgerskap, særlig kvinnene, leste romaner, også utenlandske (dannelsesidealet stod sterkt)
- Kort vei til byen, Kristiania, der skuespillene hans skulle settes opp (han skrev 4-5 stk. i denne tiden) – kampen for å slå Ibsen (på hjemmebane), nordisk teater var også på mote i Europa, Hamsun ønsket å skrive seg rik
- Møte sin unge Bergljot – i skjul (hun var formelt gift fram til nov. 1897, men får ikke tillatelse til å gifte seg i mars 1898 – gifter seg med Hamsun 16. mai samme år i Johanneskirken, prest Johannes Bruun, fordi sognepresten i Ås, Johan Storjohann, nekter å vie dem
Vi ser i romanen ”Victoria” også hvordan Hamsun bruker et sted som Froen Brug til å skape litterær betydning i en tekst, og hvordan litterære personer påvirkes og styres av stedene de lever i eller lengter mot.
Det siste gjelder både den unge forfatteren Johannes Møller – og ikke minst Hamsun selv.
Ja: Ås og tida i Ås, Frogn og Follo har kanskje betydd like mye for Hamsuns utvikling som forfatter som Nordland og Hamarøy.
Det var først og fremst her – og i dette landskapet – Hamsun innså at skal man forstå det universelle i tilværelsen, må man grave der man står. Og Hamsun røtter, de få resterende han ikke hadde slitt av, var på landsbygda og i kramboden og ikke i de litterære salonger i byene.
Dermed fant han også ro til å starte utviklingen av sin egen unike skrivestil i de store romanene som senere fulgte…
Her noen eksempler: Dansknorsk iblandet nordnorsk og annen dialektal stiltone og ordforråd, de burleske overdrivelser, den (Mark) Twainske humor, den smidige dialog inklusive dekket tale og ikke minst Hamsuns merkelige at-setninger: «…da han går bent bort til henne og nikker og spør at det står vel bra til hjemme? kan hun nesten ikke svare for bevegelse: Tak som spør, tak som spør! sier hun og kan ikke…» og «Jeg bemerket blott at hau, hau, helt til Jerusalem? det er en lang reise!».
Allerede i «Svermere» møter vi denne ugrammatiske perlen: «De våset og talte drukne menns språk og skrytte begge to. Når den ene sa at kom bare an, jeg skal olivenolje deg slik at, så svarte den andre at godt, du skal komme nettopp i rette tid hvis du kommer, jeg skal håndspålegge deg hoslagt. Og mengden omkring fant at det var talt godt på begge sider.»
Men også de folkelige og foranstilte pronomener ved egennavn: ”Han Karolius” og de nordnorske feilforsnakkelser og parvenyens lattermilde forsøk på høystil og finprat: ”Dersom at du ikke stjeler det…” eller: ”Men gjester og hva som det angår…”. De underfundige spørsmål med de spekulative adverb: «Hans frue var alle steder fra, fra Holland eller Holsten, kanske fra Skåne, kanske fra et eventyr» – krydrende låneord: «Skal du gjøre deg maroder i alt ditt dagsværk formedelst parykken?» – og parvenyens tale som Hamsun kjente som sin egen bukselomme: «Og så lærer du deg til at tale engelsk og uttrykke deg i sproget hvorhelst du kommer og allevegne i verden».
I sannhet et språk ravgalt inntil kunst, som Hamsun selv uttrykker det.
Alt vi elsker ved Hamsun, skjer i språket. Han er den store forfører. Kanskje ble han også selv forført? Hvem vet.
Kilder:
Andersen, Per Thomas: Identitetens geografi (2006)
Asheim, Vidar: Bilder og tegninger (en særlig takk)
Dørum, Knut: Bondestyre, kamp og forsoning, Ås 1850-1940 (2007)
Hamsun, Knut: Victoria (1898)
Mykland, Haakon Falck: Bygdebok for Frogn, gårdshistorien (1967)
Næss Harald S.: Knut Hamsuns brev 1896-1907 (1995)
Ski Slekthistorielag: Om Froen Bruk inkl. bilde
Vik, Trygve: Gårdhistorie Ås (1972), Ås Bygdebok (1971)
Østlandets Blad: Oppslag «Follo har en bit av Hamsuns liv» 29.10.2003 samt intervju med Ås-mannen Arne Nordli 10.12.96
Ås kommunes Lokalhistoriske arkiv: Bilder og kart med historiske opplysninger – også med en særlig takk til alltid behjelpelige Carl F. Høegh.