Pendling Kristiania (Theresegate 49) – Berg Sanatorium, våren 1902 til våren 1904 (avbrekk i København sommeren 1903):

 

Antall Hamsun-brev fra denne perioden er på rundt 30 fra Ås stasjon. Hamsun arbeider med fire-fem bøker samtidig i denne perioden for å forsøke å rette opp et økonomisk totalhavari etter casinoturene til Belgia. Det er versedramaet ”Munken Vendt”, reiseskildringen ”I eventyrland”, novellesamlingen ”Kratskog”, skuespillet ”Dronning Tamara” og diktsamlingen ”Det vilde kor”. Hamsun plages igjen av isjias og depresjoner og pengeproblemer, men har lange og gode arbeidsperioder i Ås mellom fylleslagene i byen sammen med ”gode kamerater”. Victoria blir født, men Bergljot resignerer…

 

Berg Sanatorium april 1902: Hamsun sitter i Ås og skriver på reiseskildringen ”I eventyrland” (1903), men gjør også ”Munken Vendt” (1902) klar til tysk oversettelse: ”Jeg har flyttet hjemmefra for at kunne arbeide sterkt” – altså fra Theresegate 49 på Bislet og ut til Ås igjen, sitatet er fra et brev datert 11. august 1902. Huset på Bislet (til høyre) står der den dag i dag med en Hamsun-plakett etter initiativ fra Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen.

 

Brev fra Ås igjen 18. august til Albert Langen: ”Jeg arbeider sterkt nu.” Ved siden av arbeidet med de to bøkene over, samler han nytt og gammelt stoff til en ny novellesamling ”Kratskog” som utgis i 1903, den også (Aksel Sandemose hentet sitt navn «Jante» fra «Ljan» der han satt og skrev på Blylaget og så over fjorden på andre siden – noen mener også «Kratskog» er inspirert av «Svartskog»).

 

Målet er å dekke opp for tapene i Belgia (tre bøker ble utgitt 1903, i tillegg til de to nevnte også skuespillet ”Dronning Tamara”). Hamsun skriver nå i et brev: ”Jeg bryr meg ikke om annet enn salget og atter salget.” Bergljot fødte 15. august 1902. Hamsun skriver samtidig til en venn at ”kjerringa nettopp har fått en liten, så verken hun eller jeg er løs.” I «Dronning Tamara» viser for øvrig Hamsun antakelig en side ved seg selv som kan knyttes til ekteskapet med Bergljot: Mannen, prins Giorgi, som føler seg konstant underlegen sin ektefelle, dronningen – og som planlegger både det ene og det andre for å ta makten i ekteskapet (og riket).

 

September 1902 – Berg Sanatorium igjen. Tilbake til Bislet. Innlagt på Røde kors 23. januar 1903 for å operere bort hemoroider og får besøk av selveste nasjonalikonet Bjørnstjerne Bjørnson på sykehuset (som Hamsun har skrevet et uvanlig pompøst festskrift til i anledning 70-årsdagen 8. desember 1902).

 

Hamsuns økonomien er elendig, og i et tiggerbrev straks etter til den samme Bjørnson der han ber om støtte for å få forlegger Hegel til å utbetale ham 25 tusen kroner (ca. 1,7 mill. kroner i dagens pengeverdi) – er Hamsun helt åpen mot Bjørnson at pengene kan trygt utbetales for ”når Bergljots far dør vil hun jo arve mange ganger denne sum, kanskje.”

 

Det er ikke usannsynlig at Bjørnson-diktet fra 1902 er skrevet i Ås:

 

Vi nevner et navn –

straks syder det mot os

i kornakres guld,

det leker i skoge,

det lukter av muld.

Sol dirrer om dagen,

dugg driver om kvelden,

det suser i Fjeld.

 

Bilde av Bjørnson til høyre – det går en ubrutt litteraturhistorisk, nasjonalistisk og nasjonsbyggende linje gjennom så vidt forskjellige personligheter og diktere som Wergeland, Bjørnson og Hamsun – det kunne ikke gå annet enn galt… 

Overtagelsen av Bjørnsons rolle som nasjonalt dikterikon etter hans død i 1910, skulle imidlertid vise seg å være skjebnesvangert for den frynsete og forhutlede nihilisten Hamsun. Det endte i hybris, fascisme, Hitler-dyrking, moralsk fordervelse og familiært og økonomisk sammenbrudd. Noen mener også å gjenkjenne en nokså nedskrapt karriere-rasist i Hamsun på 1930- og 40-tallet. Men det er en annen historie. Kimen til elendigheten kan vi kanskje spore i Follo-tiden og i forholdet til Bergljot – den han behandlet verst som han elsket mest…?

 

Berg Sanatorium og Bislet vekselvis utover våren 1903. Hamsun har reist ut til ”mitt gamle sted Ås igjen” og starter på skuespillet ”Dronning Tamara” (1903). Hamsun innrømmer at han reiser ut til Ås ”for å ha det stille” – i byen er ”fan løs og jeg er borte netter og dager fra mitt hjem” (det går også etter hvert rykter om Hamsuns ”fuktige” selvmord i byen – noe han offentlig må avsanne).

 

København om sommeren 1903, bor på Grand Hotel Nilson. Høsten 1903 sitter han igjen i Ås og gjør ferdig diktsamlingen ”Det vilde kor” (1904) – ”Jeg har nemlig atter reist ut til dette stille sanatorium hvor jeg er alene i ukevis”. På Berg Sanatorium i Ås hele vinteren fram til april 1904. Skriver i et brev til vennen, forfatteren og forloveren Hans Aanrud på nyåret at det er her i Ås ”du får gjort noe”.

 

Dronning Tamara blir oppført på det nye Nationaltheatret 5. januar 1904 med Johanne Dybwad i hovedrollen og med musikk av Johan Halvorsen – en anmelder skriver: ”Oppsetningens prakt og stykkets litt utvendige retorikk virket for overlesset til den spinkle handlingen.” Dramatikeren Hamsun lover imidlertid Wentzel Hagelstam en garantert suksess hvis Hamsun selv får anledning til å sette det opp selv i Stockholm, han har nemlig søkt Houens legat om et reisestipend (planen er Danmark og Sverige). Men han sliter med isjiasen og står på kne i den lille hytte på Berg og skriver på alrune-diktene i ”Det vilde kor” (bildene er fra Årungen rett nedenfor hytta):

 

Alrunen er en mester

 

Tre torsdagsnetter piken ses at trede

i dalen ned til Ilrapunes leie.

Der får hun hekseplantens rot i eie

og hennes brune øyne ler av glede.

 

En hyrde her i berget vil hun binde

og dele tro med ham all livets byrde.

O Himalaias datter, husk din hyrde,

han er den skjønneste, som er at finne!

 

Og dine armer er så tro og lune

og dine bryster spenner seg som krukker,

og for din hyrde tigger du og sukker…

Da knekker kvisten ved Ilrapune.

 

Hun skjuler fluks Alrunens rot i barmen,

der står en veldig jeger opp fra sivet,

en dyredrott i loddent skinn om livet.

Han hilser etter landets skikk med armen

 

O Himalaias datter, lukk ditt øye,

hans blikk er jern, din hyrdetid er omme!

Du står og puster blott og ser ham komme,

og aldri dine bryster var så høye.

 

En grov og herlig gud fra simlas Fjelde,

en hersker med et favntak uten like,

der lukter vilt av guden, lille pike,

du breker under disse lemmers velde…

 

Alrunen er en mester i kabbalen:

vi tro deg pike, kjempe og besvime, –

du er den gud i vold på fjerde time

til solen gjør det altfor lyst i dalen.

 

Hamsun henter her sitt stoff fra Det gamle testamentets Salomos Høysang 7-13 – og planten alrunen er tradisjonelt sett på som en kjærlighetsplante (altså et afrodisiakum). Hamsun fikk ”banket inn” sin bibellærdom av den strenge pietisten og onkelen Hans Olsen på Hamarøy. I ”Victoria” parafraserer han flere bibelsteder og begynnelsen av ”Sult” har jule-evangeliets fortettede språkføring og den gammeltestamentlige Jobs prøvelser høres som ekko i ”Sult”-heltens blasfemiske utbrudd mot Han som styrer alt der oppe.  

 

På denne tiden skriver Hamsun også en artikkel om Landstad reviderte salmebok (bildet til høyre), et tema han også var svært opptatt av i Hardanger 20 år tidligere. Bergljot er alene i Kristiania med lille Victoria og familiekassen er tom til tross for at Bergljots formue er sikret igjen (kanskje Bergljots far har grepet inn for å unngå nye spilleraid i Belgia fra svigersønnen?).

 

Hamsun sender flere brev fra Ås i denne tiden til Bergljot der han beskriver hvordan han går rundt og gråter og tenker bare på henne og velsigner henne fordi hun er så snill. Noen kjærlighetsdikt kunne kanskje også muntre henne opp litt? I et brev noen år tidligere er han også i nærheten å reflektere over det faktum at å holde to husstander for et ektepar over lang tid, koster langt mer enn å holde én, men han slår det vekk med at han ”iallfall må ha mitt tøy her, og da er det vel ikke stor mening i at pakke alt sammen og gjøre værelset ledig.”

 

På våren 1904 planlegger ekteparet å flytte ut av Kristiania, til Drøbak. Hamsun får nå en månedelig gasje av Gyldendal på 250 kr (16-17 tusen kroner i dagens pengeverdi) og forlaget har også dekket opp for Bergjots formuetap på 25 tusen kroner – altså rundt 1,7 mill. i dagens pengeverdi). Men de har nå penger verken til flytting eller leie, skriver Hamsun i et brev til Amandus Schibsted og ber Aftenpostens eier om et ”forskudd” på 200 kroner (ca. 13 tusen i dagens pengeverdi).

 

Hamsun får avslag – Hamsun skylder ham allerede 300 kroner. Alle fylleslagene og kneipehistoriene rundt Hamsun og hans forfattervenner på denne tiden har vel ikke akkurat styrket hans kredittverdighet. Schibsted-familien kom også en gang fra fattige kår – faren hadde vært Waisenhusgutt – og sønnen Amandus visste nok forskjellen på reell og fiktiv fattigdom og hadde i tillegg antakelig lite til overs for Hamsuns storslåtte pengebruk og restaurantliv når han raidet byen.

 

Fra denne tiden verserer en rekke mer eller mindre festlige hamsunske ”fyllekuler” blant ”gode venner” i datidens kunstnermiljø i Kristiania. Biograf Robert Ferguson gjengir noen av dem i sin biografi.

 

Grand (bildet til høyre er fra 1885) og Tostrupkjelleren var to av Hamsuns favorittsteder i Kristiania på denne tiden. I København er det Bernina (i dag kontorlokaler midt i Strøget) og Cafe a Porta (nyoppusset i gammel stil ved Det kongelige Teater). Men steder i Kristiania som på Theatercaféen, Opplandscaféen eller kafeen på hjørnet av Stortingsgaten og Rosencrantzgate, ga Hamsun etter for sine villeste innfall og aktet ikke å bryte sine ungdomsvaner når han var på byen (etter å ha gitt opp livet som nykterist).

 

En bonde som passerte med et lass høy, ble kjøpt opp, og Hamsun dro på kneiperunde i farkosten. Etterpå forærte han bonden vognen og høylasset tilbake. En ku ble også kjøpt opp og leid opp i annen etasje til en kvinne i en bygård med et brev mellom hornene. Hamsun kunne drikke i dagevis, og Sigurd Bødtker, Nils Kjær, Carl Nærup og Hans Aanrud hadde store problemer med å holde følge i fylleorgiene og kortspillingen mot morgenkvisten.

 

Hamsun snakket mye om Victoria i denne tiden, men aldri eller sjelden om Bergljot. Han gjorde også lite for å dekke over sin likegyldighet overfor ektefellen: ”Jeg husker ikke engang hvilket år jeg ble gift. Men det kunne jeg jo skrive og spørre min kone om.” (brev til Albert Langen som ber om biografiske opplysninger om dikteren).

 

Forfatteren Peter Egge, som hadde bodd på samme adresse som Hamsun i Paris, beskriver en scene fra Bislet der han selv har sovet hos ekteparet i Theresegate. Egge må forklare Bergljot hvor han og Hamsun har tilbrakt natten mens Hamsun selv står ved vuggen over Victoria. Bergljot sitter i sengen og lytter taust til forklaringen uten å fortrekke en mine – uten å si et ord, trett, resignert og oppgitt. Da Egge hadde gjort sin plikt, fulgte Hamsun ham til døren og tok farvel.

 

Gustav Vigeland som holdt på med en byste av Hamsun, ble rasende da Hamsun ikke møtte til avtalt tid for å sitte modell. Bergljot opplyste at hun ikke hadde sett ham på mange dager. Hamsun sendte ofte bybud hjemom for å hente rene skjorter og snipp og skiftet på toalettet i Tostrupkjelleren. Vigeland uttaler: ”Han (Hamsun, min anm.) var en meget brysom modell. Hver dag i bakrus. Enkelte ganger synlig drukken. Det var rart det ble noen byste!”

Til høyre to av Hamsuns beste vannhull i København – Cafe a Porta ved Det Kongelige Teater er pusset opp tilbake til fordums storhet mens av Bernina midt i Strøget er det bare inngangsplaten tilbake opp i 2. etg. (hvis ikke noe har skjedd nylig). 

 

Hamsun innrømmer også utroskap i denne perioden (antakelig med den 29 år gamle Ragnhild Jølsen, i København): ”Jeg snøt ingen ved det – uten meg selv. Det er det fattigste og ynkeligste man gjør. Ingen kjærlighet, ingen sødme, bare fall…”. Hamsun er på langt nær noen erotisk akrobat på dette tidspunkt i livet – selv om han liker å trekke opp kvinner der han ferdes. Bergljot er til tross for sin langt yngre alder kanskje like seksuelt erfaren som ham – kanskje også mentalt like moden, i hvert fall langt mer ansvarsfull som kjærlighetspartner og forelder.

 

Hamsuns fremstår i det praktisk erotiske til Bergljot etter hvert som forholdet utvikler seg, mer og mer som en litterær pratemaker som lirer av seg svulmende og uforpliktende Bibel-sitater ispedd uforløste, gråtkvalte og tenåringsaktige kjærlighetsskildringer a la dem man kan lese i for eksempel romanen ”Victoria”. I alle Hamsun-biografier, bortsett fra Jørgen Haugans ”Solgudens fall” fra 2004, ligger det et fett lag av romantisk diktermyte rundt skildringen av Hamsun på denne tiden – det er nesten som man kan ane martyrkronen og den adventaktige Kristus-glorien rundt hodet hans, genial, utstøtt og lidende…

 

Bildet under og til høyre: I Theresegate 49, 1 etg. bor Bergljot, Victoria og Knut Hamsun samt tjenestepike Antonette Jensen. Hvorfor det for Hamsunbiografer var mer interessant å finne slektskapsforbindelser mellom Garmo-folket og de norske storbøndene i middelalderen enn å intervjue de som fortsatt var i live av Hamsuns nærmeste, forteller litt om de nasjonalistiske strømningene i den litterære institusjon i Norge, mens også om Hamsuns påpasselighet og stridbarhet når det gjelder ting som skulle skrives om ham. Særlig ille er kanskje tilfellet med journalist og redaktør Skavlan i Dagbladet og hans Hamsun-biografering fra 20- og 30-tallet. Skavlan tok imidlertid kraftig igjen etter krigen – Hamsuns «utpregede raseansikt» som vitnet om «slektsforfinelse» var da også grundig torpedert av krigens tragiske og forferdelig konsekvenser, så Skavlan hadde kanskje ikke noe annet valg…?

Bergljot på sin side skildres som et menneske som knapt når diktergiganten Hamsun til knærne i menneskeforstand, innsikt og livskunnskap. Og at dette er en av grunnene til at forholdet går i oppløsning. Den siste norske Hamsun-biograf antyder også at Hamsun kanskje bryter forholdet fordi Bergljot svikter som mor – og morssvik var det noe Hamsun ikke orket utsette seg for (enda en gang – han ble som kjent tvangsflyttet hjemmefra som 12-åring til den pietistiske onkelen på Presteid på Hamarøy der han ikke ble behandlet pent, men kanskje ikke verre enn etter datidens målestokk).

 

Av alle meningsløse utsagn fra denne profesjonelle oppdragsskriver og Hamsun-biograf, er vel kanskje dette det mest meningsløse. Å legge sviket på Bergljots skuldre i dette merkelige kjærlighetsforholdet, er mildt sagt å rette baker for smed. At Bergljot utdanner seg og har Victoria boende en tid hos slektninger, skal visst også være et svik. Men hadde hun noen annet valg enn å utdanne seg og tjene egne penger når mannen hun hadde giftet seg med gikk med spanderbuksene på 24 timer i døgnet – ? Det er den svenske Sigrid Combüchen (til høyre) i en Hamsun-monografi fra 2006 som lufter disse tankene. Å stole på farens formue var kanskje heller ikke trygt for Bergljot, større folk enn ham gikk konkurs rundt århundreskiftet.

 

Hamsun-forskeren Amy van Marken (til høyre) innfører begrepet ”injustice collector” med støtte i den amerikanske psykoanalytiker Edmund Berglers teorier i Hamsun-forskningen på 1970-tallet. En ”injustice collector” samler på urettferdighet og provoserer fram avvisningssituasjoner og mellommenneskelig brudd, men opptrer samtidig som den fornærmede part i forholdet, selvmedliden og med aggressiv stolthet vender han seg mot den annen part. Mekanismen bunner antakelig i et fortrengt og ”ulovlig” morshat.

 

Av alle gode og mindre gode forklaringer på Knut Hamsuns handlingsmønster i denne tiden (og i det neste ekteskapet), er kanskje ikke denne den aller dårligste. Hamsuns ”reaksjonære” kvinnesyn inspirert av blant annet August Strindbergs misogyni, delte han med en hel generasjon menn. Det var ikke noe særegent for ham, ikke hans gryende fascisme og antisemittisme heller. Der andre ser sosiopatens trekk eller en grunnleggende karaktersvikt i Hamsuns personlighet, mener mange at han bare var sammensatt som sine egne bøker, altså en gåte.

 

Biografisk teoris nestor i Norge, Marianne Egeland (til høyre), er inne på noe av det samme i sin doktoravhandling ”Biografiens retorikk” fra 2001 og viser også til Edmund Bergler som fremmet disse tankene allerede for et halvt århundre siden. Dikteren som masokistisk parasitt  – og her skriver hun og Bergler generelt om en bestemt type diktere eller kunstnere (ikke om Knut Hamsun) – gjør biografien om ham til en regelrett sykehistorie. Han er en uforbederlig utbytter og snyltegjest, som nesten alltid kommer på kant med sine velgjørere:

 

”Hvis det primære målet var å skaffe seg et lettvint utkomme hos en godtroende vert, som av egen lomme og uten gjengjeld betalte Savage en fast pensjon, lyktes han med det stadig vekk. Men det Savage ifølge psykoanalytikeren først og fremst søkte, var konflikt og avvisning, for hans parasittiske pensjonsmani var underordnet en masokistisk mani med å samle på urett. Det er påfallende, mener Bergler, at Savage virker mest tilfreds når situasjonen hans var som vanskeligst i forbindelse med dødsdommen og i gjeldsfengselet på slutten av livet. Men det er typisk for psykiske masokister å reagere slik på farer de egenhendig har fremprovosert. Bergler hevder skjebnen til Savage var ”selfchosen, selfprovoked, selfperpetuated”,(…). Savage spilte kronisk det uskyldige og sultende barn selv når han hadde flust med penger.” («Biografiens retorikk,» s. 102-103).

 

Hamsun tråkker her altså så å si i gamle forfatterspor, denne gangen i fotefarene til den engelske poeten Richard Savage (1697-1743). Bergler gjenkjenner her også en personlighetstype han som psykoanalytiker har omtalt i fagartikler: ”nevrotikeren som rasjonaliserer sin avvisende innstilling til arbeid. Han er fylt av egen storhet og er overbevist om at eventuelle velgjørere skylder ham takk, heller enn omvendt, da det er gunst å få hjelpe den utvalgte. Ikke sjelden har slike personer kunstneriske aspirasjoner eller er forfattere som hevder at verden er forpliktet til å sørge for geniets utkomme.”

 

Sett i et slikt lys er det ikke overraskende at også Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen i sin store vitenskapelige Hamsun-biografi i den minste setter spørsmålstegn ved mange av ”Sult”-mytene rundt Knut Hamsun, myter Hamsun selv stort sett var opphavsmann for. Per Oscarsson og Henning Carlsen skaper en uforglemmelig ”Sult”-opplevelse med sin unike film over romanen fra 1966. Men spørs om ikke den evnerike, men akk så parvenyaktig spandable og kortspillende bygdegutten Knut Pedersen som gikk med penger i lommene rundt i Kristianias gater og glemte å spise formedelst sin kunst – om han ikke forsvant litt i litterær genidyrking og offertenkning med røtter i 1700-tallets diktermyter. På bilder fra den tiden fremstår Hamsun i det minste som en av verdens mest velkledde sultekunstnere (til høyre).

 

I København gjentar det samme offerspillet seg. I det berømte tiggerbrevet til forretningsmannen Johan Sørensen (til høyre) – også det senere en sentral tekst i all biografiskriving om Hamsun – et brev skrevet på kvisten i St. Hansgade 18, 2. desember 1888, er det vel bare adresse og dato som er korrekt og i overensstemmelse med det man strengt tatt må omtale som ”virkeligheten”. Men Hamsun hadde jo sin egen subjektive psykiske virkelighet som dikterisk program på den tiden, så der er vi like langt antakelig.

 

Tar vi med at det store pengelånet fra Zahl i 1879 ikke usannsynlig kanskje var et mer eller mindre bevisst svindelforsøk fra Knut Pedersens side (men en fiktiv livspolise som ryggdekning), får vi omrisset av en nokså sjarmerende, fotogen og nesten alltid velkledd sultekunstner, moralsk nedstrippet, en ryggesløs manipulator og svindler med et stort litterært fortellertalent han ønsket å mynte ut i rikdom og berømmelse for å komme seg ut av fattigdom og fornedrelse – og ikke minst over i en annen klasse. Siden ville han skape en helt ny verdenskultur, sammen med en ”reformatorisk skikkelse av høyeste rang”.

 

Selv den alvorlige lungesykdommen hos Jansons i Minneapolis sommeren 1884 før den første tilbakereisen til Norge fra Amerika, kan det stilles spørsmålstegn ved hvis man ønsker å være biografisk svært kritisk. Syk var Hamsun nok – og tæring og dødsfall var ikke noe ukjent fenomen på slutten av 1800-tallet – han hadde grunn til å være redd. Men spørsmålet er om han ikke gjorde seg litt ekstra innhul, knebøyd og tvekroket for å få finansiert en hjemtur til Norge. Forholdet til Kristofer Janson hadde kanskje også begynt å skrante litt – Hamsun ble ikke den sekretæren Janson hadde håpet fordi ungguttens aldri hvilende skriving kom i veien.  

 

Professor Rasmus B. Anderson trodde i hvert fall ikke mye på den dødssyke, unge norske forfatteren som levde på Kristofer og Drude Janson (til høyre) og dro ham opp av senga og fulgte ham rundt en stund til han kviknet til. På toget fra Chicago til New York kviknet unggutten som ville hjem ”for å dø i Norge”, enda mer til og reisen ble antakelig lagt i en omvei via Belfast, Liverpool og Hull (altså ikke rett hjem for å dø). Men penger til hjemreisen kom i et lavkristelig miljø der nestekjærlighet og offervilje sto i høysetet. Hypokondri var siden et særtrekk ved Hamsun resten av livet, og som hypokondere flest, ble han eldgammel med sin stålhelse.

 

Bildet av Bergljot står på denne bakgrunn fram som et rent helgenbilde i forhold. En ung, vakker, mild og tankefull kvinne, frigjort etter tidens mote med kjole som viste nakne armer som likevel forskrekket litt i selskapslivet. Raus og vennlig bar hun over med den nesten 15 år eldre Hamsuns utskjellinger, nevroser, nerver, nattesviring og alkoholbruk.

 

Selv under den håpløse brevsaken med Anna Munch, ga hun seg hen seksuelt og erotisk til den hun elsket, med alle konsekvenser det kunne få for henne selv og datteren. Det er kjærlighetens mot – i en tid med litt andre moralnormer enn dagens. Hvorfor hun gir etter og adopterer bort Vesla (Maria Bergljot) til sin tante for å følge Hamsun på hans svært omskiftlige og usikre dikterliv, er et kors hun selv måtte bære. Barnet fikk til og med et nytt navn, Mitzi Schmidt – og forutsetningen for adopsjonen, var at moren aldri fikk se henne igjen. Det var hårda bud.

 

En skal heller ikke se bort fra at Hamsun utsatte Bergljot for et mentalt press – at barnet var i veien for forholdet deres – og ikke minst hans skrivearbeid, selv om han i et brev selvsagt bedyrer sin uskyld. Marie Hamsun ble jo utsatt for det samme, riktignok med eldre barn enn Vesla på 4 år. En replikkveksling mellom ekteparet Kareno (som har levd fra hverandre i mange år) i «Aftenrøde», er kanskje betegnende: Kareno: «Dengang jeg gikk inn på at vi skulle bo sammen igjen da ble vi enige om at barnet skulle vi ikke ha. – Ja, men du vet jo at hun ikke kan være hjemme lenger… – La barnet være hvor det er; men la meg være i fred for det. Rent ut sagt; du burde ikke ha bydd meg denne forsmedelse.»

Bildet til høyre er av far og datter (Victoria) sommeren etter skilsmissen i 1906. Bildet av Victoria er tatt på Nordstrand – på «Pensjonat Udsigten» dit Hamsun flyttet etter bruddet (men først etter en skikkelig og månedlang fyllekule i byen).

 

Selv da Hamsun plyndret henne økonomisk, tilga Bergljot ham og fikk et barn med ham (hvis graviditet ikke var et uhell). Naivt? Ja, men klokere kvinner enn henne har forsøkt å binde håpløse menn på det settet. Kanskje var det også som en erstatning for barnet han – Hamsun – hadde tatt fra henne? Bergljot og datteren Vesla møttes bare en gang siden i livet – i 1921 i Wien, i tre uker – siden så de hverandre ikke igjen.

 

Hvor lite egne barn betydde for Hamsun når han var i skrivemodus (og det er han så å si hele livet), får vi vitnesbyrd om i Kolloens biografi der lille Victoria står på en jernbanestasjon og venter på faren. Men Hamsun har ikke tid til å gå av toget – og gir skriftlige formaninger gjennom et nedtrukket togvindu. Siden gifter hun seg med engelskmannen, Dederick Charlesson  – og faren slår hånden av en datter han nesten ikke har tilbrakt tid sammen med – og hun skulle heretter behandles som en tjenestepike når hun kom hjem (til Nørholm).

 

Bildet til høyre er tatt ved Tussetjern rett nedenfor der Fjeld Sanatorium lå i sin tid: Mor og barn var ikke Hamsuns sterkeste side, mildt sagt. Biograf Sigrid Combüchen antyder at Hamsun aldri burde vært gift – og at begge ekteskap var et «normalitetsprosjekt».

Å forsøke å binde forfatteren Knut Hamsun med et barn, var altså fåfengt skulle det vise seg. I noen kulturer fremstår gale mennesker som personer med innsikt og tilgang til hemmelige sannheter. Kanskje var ikke den skrudde Anna Munchs beskyldninger mot Hamsun så gale allikevel? Var alle de gråtkvalte brevene om å stoppe forfølgelsen av ham bare et påskudd for at ”rottefangeren fra Hamarøy” skulle få fortsette sitt arbeid med en kvinne som var for ung til å mestre den drevne og langt eldre manipulators spill med alle mennesker rundt seg?

 

Et samtidig kilde (Sonja Mjøens mor) beskriver Hamsun på Frøken Hammers Pensjonat i tiden han møtte Bergljot – hvordan Hamsun pralte: ”Et eventyr med en østerriksk offisersfrue som han hadde røvet fra mannen, dvelte han lenge ved. Og leste diktene til henne med tårene i øynene.”

 

Hvis Hamsuns forhold til Bergljot også var et spill om hennes formue – han hadde jo i brev til venner i tiden like før bedt dem finne et kone-emne med penger (det spilte ingen rolle om hun var stygg) – da har vi foran oss et enda verre Hamsun-portrett enn det Hamsun-biografene hittil har lykkes å rake i hop – og det er ille nok.

 

Men da blir man kanskje heller ikke så overrasket over at denne mannen greide å skrive både nordmenn og tyskere inn i nazismen, selv om langt flere heldigvis vek unna og i ettertid skilte politiker og dikter, for å redde sin egen fascinasjon for diktningen antakeligvis. Men som Marie Hamsun sa en gang da hun ble spurt om dette mye omtalte skillet – det blir som den berømte løken, man sitter til slutt igjen med ingenting.

 

Marie Hamsun (til høyre) er på sin side antakelig den første som dekonstruerer Knut Hamsun, men det er godt skjult mellom linjene i hennes erindringsbøker. Bergljot Bech forble taus om sin store kjærlighet, men døde i Frankrike under krigen, etter sigende med romanen ”Victoria” mellom hendene.

 

 

Grand Hotel i Drøbak – Maurbakken, vekselvis København og Hornbæk i Danmark, våren 1904 – nyåret 1906:

 

Litterær fornyelse og ekteskapsbrudd. Victoria settes bort for ett år til Bergljots tante, Anna Storm, på Lillestrøm mens moren utdanner seg til jordmor i Kristiania. Ca. 45 Hamsun-brev fra Drøbak totalt. Hamsun skriver i denne perioden romanen ”Svermere” (utkommer 16. des. 1904 i Danmark) – et rent forlagsprodukt i en sjanger og stil han tidligere bare hadde foraktet. Bjørnson får Nobelprisen i litteratur 1903. Hamsun skriver nid-diktet ”Himmelbrev til Byron” og kaller i et brev Bjørnson et ”svin” som gikk over til svenskene i sitt 71. år for 140 tusen kroner (ca. 14 mill i dagens pengeverdi). Novellen ”Blåmannsø” der den forsmådde mann dreper sin elskede og seg selv, kan være skrevet eller påbegynt i Drøbak – skrevet ferdig i Hornbæk og publiseres i et dansk julehefte 1904. Novellen ”Kvinneseier” er antakelig også skrevet i Drøbak – og begynnelsen av ”Under høststjernen”(1906), ”Benoni” (1908) og ”Den siste glede” (1912) samt det lange diktet ”Sne” (med alle sine særnorske ord). Ny kontakt med Anna Munch. Novellene ”Vagabonds dager”, ”Udi søden sommer” og ”Alexander og Leonarda” skrives i Danmark (senere utgitt i ”Stridende liv”, 1905). Brevvennen siden 1890, Bolette Pavels Larsen, dør. Fullt brudd med Bjørnson-familien (rasende brev fra Karoline). Hamsun på fylla i Køben. Treffer Ragnhild Jølsen (fra Enebakk). Bergljot går sine egne veier og utdanner seg til ”akademiker”(Hamsuns karakteristikk). Unionsoppløsning 7. juni 1905 (Hamsun skriver brev for å påvirke sentrale politikere – ”det geniale unntakstilfelle” er blitt nasjonalist som de fleste andre nordmenn på den tiden).

 

I det første brevet fra Drøbak i april svarer Hamsun på en forespørsel fra Peter Nansen, direktør i dansk Gyldendal, om å skrive en roman på rundt 100 sider for Gyldendals Nordiske bibliotek. Men Hamsun vegrer seg, han planlegger et nytt skuespill, ”Livet i vold” (som først utkom i 1910). Hamsuns samlede er også under planlegging. Men i slutten av april 1904 skriver Hamsun til samme mann og forteller at skrivingen går godt med romanen, av Hamsun og kalt ”biblioteksboken” eller ”publikumsfortellingen”. Hamsun får på nytt et stipend på 2000 kroner (rundt 200 tusen kroner i dagens pengeverdi, de var altså rundhåndet med forfatterne den gangen).

 

Bilde av Grand Hotel med M. Pedersen på veggen (til høyre)

 

I et brev allerede 1. juni samme år skriver Hamsun at han er ferdig med romanen. Han er utslitt – men arbeidet tok bare rundt en måneds tid. ”Svermere” er altså antakelig en ren Drøbak-bok, stort sett skrevet på en sydvendt altan på Grand Hotel (andre kilder, som Kolloen, hevder at Hamsun dro tilbake til Berg i Ås og skrev store deler av boka der). Manus blir sendt til Danmark 20. juni 1904 sammen med et brev til Peter Nansen:

 

”Hr. Nansen – Drøbak 20. juni 1904

        

De mottar samtidig med dette brev min roman til Nordisk Bibliotek. Naturligvis er den ikke på 100 ”alminnelige” sider, men det vil gå på omtrent et hundre sider hvis man setter den slik som for eksempel Selma Lagerløfs ”En herregårdshistorie” i samme bibliotek.

Jeg har dessverre spolert en god roman med den biblioteksbok, Spesielt mangler prestefruen et par utmerkede forførelser. Hadde jeg hatt halvthundre sider til skulle det blitt en roman av stor verdi.”

 

Hamsun er reist til København om høsten (fordi stipendiet er et reisestipend) og blir fristet med et tilbud om å holde mange foredrag i Bergen. Han har etter ”Svermere”, begynt å skrive på dramaet ”Livet i vold” (1910). Skriver også på flere noveller som selges og senere utgis i ”Stridende liv” (1905).

 

Dedikasjonseksemplaret til høyre har en interessant påskrift fra forfatteren: «…dette er en Bog om en Præstefrue som mangler – mig». Noen har tolket dette som prestefruen på Ås, men det er nok mest sannsynlig Bergljot Hamsun sikter til.

Hamsuns ville liv i København denne perioden er skildret av forfatteren og vennen Johannes V. Jensen i diktet ”Helled Haagen” (1906) – og flere av brevene fra denne tiden er tydeligvis skrevet med minst ett glass mellom hendene og er til tider en sann fryd å lese hvis en liker grov, burlesk og barokk humor med skarpe karakteristikker av venner og dikterkolleger (og ser bort fra den litt tragiske kontekst de er skrevet i).

 

Gylden og from som Gudfader

rejser du dig Fyrste…

og smider Champagnekjøleren

med Inhold op paa scenen!

 

Derpaa sender du Stolerne

venligst sammesteds hen,

Bordet kyler du blidt

op til blege Bajaderer

 

Slog du Pøbelen – som Kristus

der piskede Pengemændene?

Hvad var din mening? Morer

det dig at hive Møbler?

 

Forholdet mellom Johannes V. Jensen (til høyre) og Hamsun kjølnet imidlertid etter hvert, og diktet over er tatt ut av Jensens samlede dikt (så langt undertegnede vet). Strippet all selvrettferdig, pompøs og himmelspent kunstnerromantikk (som det ikke var mangel på i denne tiden), virker det også her som voldelig adferd i fylla ikke er noe som står Hamsun helt fjernt (i «Svermere» beskriver også Hamsun inngående «det lange og seige slag med flat tverrhånd mot kjevebenet; slaget skal treffe på siden av haken. Det går gjennom hodet en uhyre rystelse av dette slag, alt blir til en hvirvel i en og man styrter til jorden.» Men for de kneipeglade og mer urbane dansker var det vel bare nordmannen som det ville og ustyrlige ”Fjeldfolk” som her ga sin naturfølelse til kjenne.

 

Forholdet til Bjørnson-familien blir også langt kjøligere etter diktet ”Himmelbrev til Byron” (i ”Det vilde kor”) og ikke minst etter artikkelen ”Gamle diktere og unge” som ble publisert 9. november 1904 der Hamsun antyder at Bjørnson brukte en form for ”herskerrett” overfor en kjent litteraturkritiker, altså litterær korrupsjon (men artikkelen handlet egentlig om Hamsuns evige hang-up – den for Hamsun tullete dyrkingen av den dunkle og kjedelige Ibsen). Karoline skrev til Hamsun fra Roma 11. desember samme år:

 

”Det var en glimrende artikkel De skrev i ”Forposten” om B.B.! Den taler like ut av Deres karakter og talent, men skade er det at B.B. nettopp i denne tid ikke leser norske aviser. Dog ”gjemt” er ikke ”glemt”, jeg skal huske den, stol på det. Karoline B. Bjørnson.”

 

Hamsun svarer på et visittkort i en konvolutt med poststempel 17.12.1904: ”Hvis Deres brevkort var ment som en trussel da kom De jo til den rette.”

 

Fra ”Himmelbrev til Byron”:

 

Nu vandrer så varligt den dikter frem

og steller seg vennlig med folk og teater,

og himmelen velsigner de tjente dukater

så børnene en gang får nytt av dem.

 

Og konen? Selv hun var av den bonitet

at Gudskjelov mannen begravedes hornløs.

Så far da, du landets høylovede, hen…

 

Hamsun harselerer her altså over den store folketaler, nasjonale dikter og samfunnsopprører Bjørnson som har solgt seg til svenskene (Nobelprisen i litteratur i 1903). Barna og Karoline nevnes også – og det sved nok mer. Og særlig når kritikken kom fra en litt frynsete og forfyllet Hamsun som nå spilte moralsk forarget på vegne av en hel nasjon – en rolle Bjørnson hadde fylt til fulle i mange tiår – og etter hvert med god fortjeneste både økonomisk og når det gjaldt heder og berømmelse, nasjonalt og internasjonalt.

 

Hamsun visste hvem han skulle ”ta” i ”brandingen” av seg selv og sitt eget forfatterskap – slik sett var han langt mer moderne enn noen annen norsk forfatter på den tiden.

 

Bak sammenstøtet skjuler det seg imidlertid en eldre konflikt mellom de to dikterne. Hamsun glemte aldri en personlig fornærmelse eller ”urett” (han kunne sitere mange av dem ordrett senere i livet). Det var da Bjørnson hadde beskyldt ham for ”ren pornografi” for den etter hvert berømte og tiljublede novellen ”Livets røst” som Hamsun hadde skrevet i München våren 1896 og først publiserte på dansk.

 

Karikaturen til høyre er mer enn dobbelbundet. I følgeteksten viser Jacob Sverdrup i Kirkedepartementet til den forhenværende stortingsmann for partiet Venstre, prest og grunnlegger av indremisjonsbevegelsen i Norge, Lars Oftedal, som et moralsk forbilde for å kunne oppnå et kunstnerstipend. Hamsun hadde imidlertid tatt sin barndoms pietistiske plageånd, Lars Oftedal, hardt for hans hykleriske kristendom og «trankokeri» i Dagbladet høsten 1889 i flere artikler. I 1891 mistet Oftedal etter mye lavkirkelig og kristelig hurlumhei kappe og krage for en rekke utuktshistorier – han fortsatte likevel som predikant og avisutgiver.

Siden kom den ut på tysk i Langens vittighetsblad ”Simplicissimus” med en tegning av den unge enken med nylig avdød mann og ny elsker. Bjørnson truet svigersønnen Langen med å gå offentlig ut mot ham hvis han ikke endret ”redaktion und richtung”. Hamsun fikk siden som kjent store problemer hjemme i Norge, også fra Justisdepartementet, og mistet et opplagt stort statlig kunstnerstipend.

 

Mange norske forfattere slet på den tiden med de bigotte norske politikerne som bare et tiår før hadde kjempet fram parlamentarisme og folkestyre i Norge mot den gamle rigide embetsmannstaten. Men når bonden våkner, så våkner han til reaksjon, som den samme Bjørnson uttrykte det (Bjørnson rir altså mange hester på denne tiden).

 

En skal heller ikke se bort fra at mange anså Knut Hamsun som en langt større forfatter enn Bjørnson på den tiden, særlig i prosasjangrene. At Bjørnson fikk litteraturprisen framfor Henrik Ibsen, var nok også uforståelig for mange. På dette bakteppet sved nok Hamsuns kritikk av Bjørnson ekstra der familien årlig kunne leie seg inn i store og velutstyrte leiligheter i Roma eller Paris, ofte med kokk og medbrakt tjenerskap fra Aulestad. ”Kaksen fra Gausdal” var kallenavnet Bjørnson etter hvert hadde fått blant mange norske kunstnere.

 

Denne perioden i Danmark inneholder også et møte med den tidligere nevnte, langt yngre norske forfatter Ragnhild Jølsen (fra Enebakk). Jølsen (til høyre) hadde kontaktet ham for å få tips om stipendiemuligheter for en ung kvinnelig forfatter med to bøker bak seg. Hamsun sendte positive ord tilbake, men hadde ikke tid til å møte henne – og bylivets fristelser brøt ham bare ned – han hadde nettopp ranglet i 16 dager og var ”skyldig på hver bule”. Etter en stund skriver Hamsun likevel fra Hornbæk, helt nord på Sjælland.

 

En kunne være fristet til å påstå at fristelsen etter å plukke litt uforpliktende i restene etter vaklende eller havarerte kjærlighetsforhold ble for stor for Hamsun denne gangen også – Jølsen var tidligere forlovet med Hamsuns forfatterkollega og svirebroder Thomas P. Krag.

 

”Kjære Frøken Jølsen – (Hornbæk?) Torsdag 22. desember 1904

         nei det er De som er deilig naturligvis. Jeg ville så gjerne treffe Dem, jeg sitter her og forestiller meg hvordan De er, lang og skranglete og Cleohår og magre hender. Og så er De visst en satan på munnen og i øynene og når De går. Og nu vil jeg ikke tenke mer på hvordan De er, men kunne De ikke komme til Bristol i morgen – fredag – den 23. desember 1904, så skal jeg ved Gud i himmelen komme til København. Jeg sender Dem en stafett (beskjed, min anm.) om klokkeslettet. Det er riktig synd at jeg har stampet mine diamantringer, så jeg ikke kan blære meg godt for Dem og være fin. For jeg har ikke annet at blære meg med nu – enn det som jeg ikke har fordi det er stampet.

         Og nu sitter jeg naturligvis og foresetter meg ikke til at være over til lørdag; men blir det Dem og meget lys og musikk i kafeen og alt slikt så taper jeg nok besinnelsen nu igjen. Jeg skjønner det ikke.

         Godnatt da barn. Jeg kunne være Deres far, forstår de barn. La det være en avtale at jeg ikke har noe at blære meg med når jeg treffer Dem. Så skuffes De ikke.

                                                                                              Deres Knut H.

         Her står en slem gutt og venter på brevet.

         Altså sende jeg Dem en stafett fra Bristol i morgen med et klokkeslett. Så er de da om De kan og vil. Men vi kan vel ete og drikke oss tildoms litt.”

 

Neste dag kommer beskjeden:

 

”Stafett til Ragnhild Jølsen:

 

Altså fra Bristol kl 5 ½ det vil si nu. Vognen venter. Er ikke det et bra klokkeslett?

         Jeg glemte i går min beskrivelse at de er halt, blond og med hang til to haker.

         Jeg skriver med forsett slik for at gi inntrykk av genialitet. Men jeg kunne godt skrive sedeligere. Forresten har jeg rumlet i to dager – og har nu akkurat oppnådd et barns edruelighet.

                                                                  Hornbækspoeten Knud Poulsen”

 

Det hele endte antakelig i en heftig one-night-stand for dem begge. Men den pietistiske bondeanger kom snart sigende innover den begersvingende trubadur – episoden ble senere beskrevet som ”et fall” osv. Ragnhild Jølsen døde for øvrig (antakelig for egen hånd) bare noen år senere – psykisk ustabil som hun var.

 

Datoen er også interessant her (selv om dateringen av brevet er noe usikker). To dager før – eller i hvert fall rundt julaften. Og hjemme i Kristiania sitter juleforbredt kone og barn, det vil si hans høyt elskede datter Victoria på 2 ½ år som han i mange brev (også til venner og bekjente) i denne tiden bare kan forlate med stort besvær, en han elsker ”mer enn seg selv” osv. osv. Sigrid Combüchen bruker (i en ellers positiv monografi) et ord om Knut Hamsun man sjelden ser blant norske biografer og litteraturhistorikere: hans ”Judas-vesen”.

 

I februar 1905 er Hamsun økonomisk helt på bar bakke – igjen (med stampede diamantringer!) – og ber Peter Nansen redde ham med 200 kroner – og lover å reise hjem.

 

I et brev til enkemannen Ole Johan Larsen beskriver Hamsun tomten i Drøbak han nå ønsker å kjøpe.  Og finansieringen av husbyggingen foretas av Albert Langen og Gyldendal. Hamsun er ikke i Bolettes begravelse (han møtte heller ikke i farens og morens på Hamarøy i 1907 og 1919, men finansierte i ettertid en bautasten over dem som står der den dag i dag).

 

”Jeg har i kikkerten en vidunderlig tomt: bak stueveggen sønderrevne klipper med svære furuer oppad, til begge sider stor skog, rett ned noen stenkast Kristianiafjorden. Jeg er sikker på at så du denne plett så røk du på og bød meg over og tilvendte deg stedet, – din skurk du er!” (brev til Ole Johan Larsen 3. mars 1905).

 

Bergljot utdanner seg til jordmor og bor på det gamle rikshospitalet i Akersgaten i Kristiania (der regjeringsbygget nå ligger). Victoria er hos Bergjots tante på Lillestrøm. Hamsun misliker hennes valg sterkt og gir uttrykk for det i flere brev. I neste ekteskap setter imidlertid Hamsun en bråstopp for alle kvinnelige karriereplaner – hans nye hustru er denne gangen enda yngre enn Bergljot, kjærlighetsbrevene er enda ømmere og enda mer velskrevne og lange (de fyller i dag en hel bok) – og Marie Andersen lar seg etter mye frem og tilbake og mye berettiget tvil (skulle det vise seg) – overtale til å oppgi sine skuespillerkarriere og leve bare for dikteren Hamsun og hans arbeid og karriere og bare være hans ”bondejente”. Senere i livet utbryter hun: Etter ham lå det fire lik (den eldste sønnen Tore antakelig unntatt).

 

Etter Danmarksturen er nå Hamsun tydeligvis innleid i en leilighet i Drøbak og ikke på Grand Hotel (på grunn av dårlig økonomi?). Han skriver så det spruter, opplyser han i et brev til Bergljots søster. Han gjør ferdig ”Stridende liv. Skildringer fra vesten og fra østen.”, som kom ut i mai 1905. Men han skriver også på den første boka i vandrertrilogien ”Under høststjernen” (1906). I juli er han tilbake i Køben, nå på fylla med Thomas Krag.

 

Ser man på adresseoversikten over Hamsuns forflytninger gjennom et langt liv, tegner det seg et mønster der han gjennomsnittlig hver 2., 3. eller 4. måned er nødt til å skifte arbeidssted eller bosted. Og rastløsheten øker med alderen, virker det som – uansett stifting av hjem og gård, husbygging eller familieliv eller eventuelle barnefødsler til konene.

 

”Ja, jeg skal sende Dem fotografi av huset. Det er godt og sterkt og endog vakkert, uten noe fantastisk vrøvl, men praktisk at bo i. Jeg har selv tegnet det, hver smule, innvendig og utvendig. Huset blir nok ikke ferdig før om et par måneder, men da skal jeg sende dem bildet.” (brev til Albert Langen 27. august 1905).

Hamsuns hustegninger til høyre viser skreddesønnens flid og nøyaktighet.

 

Forholdet til byggmester Kristian Brun (1872-1948) ble etter hvert anstrengt –  ”han forfølger meg hver dag, da det atter er andre som forfølger ham.” Og Hamsun bestrider arbeid og regninger som sendes med en stormanns hånende raljering og avvisning. Til tross for at Hamsun selv hadde vært veiarbeider og jobbet under harde forhold i Amerika og kjempet for 9-timersdagen og mot dårlige arbeidsforhold på de store amerikanske gårdene, hadde klatreren Hamsun nå liten tro på arbeidsmoralen til arbeiderne (”arbeiderkrapyl” og ”kvinnesakshyl” er jo også hans formuleringer i diktet ”Himmelbrev til Byron” – en dikter som for øvrig forsvarte vanlige folks rettigheter, blant annet til frie ytringer, men det kunne jo ikke den ”geniale litterat” Hamsun vite).

 

Hamsun voktet konstant over de som arbeidet for ham (når han ikke var på fylla i Kristiania), tok tid på pausene og ba om redegjørelse for hver krone. Totalregningen på huset kom på noe under 10 tusen kroner, altså rundt 1 million kroner i dagens pengeverdi, og den store tomta kostet rundt ¼-del, altså ca. 250 tusen kroner i dagens pengeverdi. 

 

Innflyttingen foretas i begynnelsen av desember 1905. Bergljot er imidlertid syk og Victoria har bronkitt. Hushjelpen var også skadet og kunne ikke gå. Ser man på hustegningene Hamsun selv hadde gjort, er det kanskje litt bemerkelsesverdig at ekteparet ikke har felles soveværelse. Det kan virke som om Bergljot flytter inn som en slags finere hushjelp.

 

Til tross for store pengelån, er økonomien elendig: ”Gift deg aldri, Aanrund” skriver Hamsun i desember. I februar over nyåret ber han om en samtale med Aanrud, som er hans forlover: ”Med meg går det som det kan. Åja, det går ikke verre enn jeg har fortjent”.

 

1. mars 1906 står det en liten historie skrevet av Hamsun med tittel ”På klinikk” utgitt i Posten i Kristiania: ”Det var nu sist mandag, det klikket for meg. Jeg hadde arbeidet hardt i mitt fag noen tid, således at jeg hadde fått den rette skjelven innvendig og den ekte søvnløshet i de siste døgn. Så falt jeg opp i det med pjolter og musikk i kafeene og meget lys og alle mine kamerater – etter noen dager sa hele mitt menneske stopp. (…) Omkring 15. mars kan man stå fram i livet igjen, utsovet, striglet til fest.”

 

Det fins ingen dokumentasjon på at Hamsun faktisk var innlagt. Og det fins ingen brev som dokumenterer hvordan det avgjørende bruddet med Bergljot skjedde. 4. mars skriver Hamsun til Langen at ”mitt hjem og min familie oppløst. (…) ”Tror du München er bra for meg at bo i?” 29. mars skriver han i et nytt brev til Langen fra Grand hotell at huset er solgt og sender de første kapitlene av ”Den siste glede” (som ikke kom ut før i 1912).

 

Mor og datter flyttet etter hvert til Husvikveien 29, litt lenger nord i Drøbak og ned mot fjorden, og Victoria gikk på skole i bygningen som i dag rommer Frogn bibliotek.

En skal ikke se bort fra at det på Maurbakken har kommet til scener. Serviceapparatet rundt dikteren fungerte tydeligvis ikke, og Bergljot planla en karriere som yrkeskvinne, Hamsuns absolutte antipati gjennom et helt liv – kvinnene ”agerer mannfolk” (”Brev om kvinnen”, 5. sept. 1896). Det er dokumentert både trusler om vold og fysisk vold mot Marie og en av sønnene senere fra Hamsun side. Ja midt i den begynnende kjærlighetspasjonen med Marie i Kristiania slår Hamsun til en ung gutt som går etter dem på gaten og lytter til ekteparets samtale. Novellen ”Blåmannsø”, skrevet på denne tiden, ender i en nokså grotesk og sjalusipreget drapsscene.

 

En skal heller ikke se bort fra at familien Bech også leste det svigersønnen skrev og rett og slett hentet ut Bergljot og datteren mens Hamsun var innlagt på psykiatrisk klinikk i byen. Men det satt nok langt inne. En skilsmisse var ikke vanlig på den tiden, og to var nok minst én for mye.

 

Separasjonskontrakten ble undertegnet 23. mars 1906 – og Hamsun er igjen på fylla i byen – nå i sammenhengende 2 ½ måneder. Ny pensjonattilværelse, nå på Utsikten på Nordstrand, drevet av fru Schjøll (forholdet til Birgitte Hammer på Ljan er også blitt kjøligere – hun vil ikke ha ham i huset). Albert Langen sender 40 tusen kroner i dagens pengeverdi. Separasjonskontrakten gir imidlertid en pekepinn om vurderinger som kanskje er gjort i Bergljots familie, at Bergljot skulle ha Victoria de fire første årene, men at hun skulle tilbringe sommermånedene med ham. Underholdet var på 130 kroner pr. måned (altså 13 tusen i dagens pengeverdi).

Bildet til høyre er av mor og datter rett etter bruddet og flyttingen fra Maurbakken.

 

Hamsun ble kanskje sett på som uskikket til å ha barn unntatt i kortere perioder. Bergljots far dør samme året. Kanskje var bruddet også utløst av en kommende arv familien Bech ikke ønsket at Hamsun skulle få kloa i – enda en gang? Hvem vet.

 

I diktet ”Min kjærest er som den – Svend Herlufsens ord” skrevet rundt fire år tidligere (enten på Hamarøy eller kanskje i Ås) er kvinnen (”min kjærest”) skildret av poeten Hamsun – i beste femme-fatale-stil som var så populært på denne tiden blant mange mannlige kunstnere – altså kvinnen som farlig forfører, forderver og ødelegger særlig for kunstnerne (jfr. Edvard Munch):

 

Den lever i Ostindien en rov-edderkopp

Av skapning og av farve som en rød orkidé.

Den ligger midt i dagen for at se,

med ben til alle kanter og med buken vendt opp.

Den ligger der så lenge og urørlig som døden.

 

Og sommerfuglen kjenner ei den rov-edderkopp,

Han svirrer om den herlige, den røde orkidé,

som ligger midt i dagen og hver sommerfugl kan se.

Han fløy i favn med døden.

 

Så ligger orkideen der så livløs som før.

Og nye sommerfuglefyrer søker den – og dør.

Og hver gang ligger blomsten der urørlig igjen.

 

Min kjærest er som den.

– – – 

Bildet under til høyre: Edvard Munchs «Vampyr» (1894) illustrerer en utbredt forestilling blant datidens mange mannlige kunstnere om kvinnen som tapper Kunsteren for kraft og inspirasjon. Femme-fatale var også en annen betegnelse. For Bergljot ble Hamsun på mange måter en l´homme fatal.

 

Så det hele var altså kvinnens skyld? – Bergljots skyld? Hamsuns livsfortelling og myter om seg selv ble på mange måter en eneste lang, gråtkvalt og svært velskrevet offerhistorie. Det er imidlertid liten grunn til å feste lit til den. Men den solgte og selger fortsatt godt og holdt og holder fortsatt liv i og sysselsetter med en viss glede biografer, litteraturhistorikere, forlagshus og deres ansatte, inklusive undertegnede.   

 

Da går det vel opp i opp, som Hamsun ville ha sagt det.

 

Bilde av Hamsuns upubliserte utkast til selvbiografi (med flere faktafeil), kladdet raskt ned på et ark til Bolette Pavels Larsen i Bergen november 1894 (altså mellom de to Paris-oppholdene). Bolette hadde bedt om opplysningene ifm en bokanmeldelse – og Hamsun skrev dem ned i et øyeblikk Larsens var ute av rommet  (opplysningene er muntlig fra Lars Frode Larsen).

 

Forsøk på oppsummering eller sluttord:

 

Hamsuns adresse-endringer eller flyttinger i Follo-perioden er på rundt 50 til ca. 30 forskjellige adresser. Det er omtrent det samme antall som i tidsperioden mellom Knut Pedersens fraflytting fra Nordland i 1879 til Hamsuns Paris-reise i 1893. Flyttingen og reisingen er trolig knyttet til driften etter å oppnå dikterisk inspirasjon og skrivelyst. Stopper det opp, pakkes sakene til nye steder som kan utløse ny skrivelyst og produksjonstrang. Det synes som om denne mekanismen mer eller mindre styrer Hamsun gjennom hele livet – uavhengig av økonomi, evt. jobb-tilbud, venner, familie eller ekteskapsforpliktelser, inklusive barn. Hamsun gjør rett og slett seg selv til et instrument for kunsten – og klager over det senere i livet (uten å endre kurs selvsagt).

 

Hamsuns notatlapper

 

Det virker også som vakre steder nær vann utløser skrivelysten best. Berg Sanatorium ved Årungen er tydeligvis et slikt sted. Sittende på gårdstunet inne på det vakre Berg (med blyant og notatlapper), der bygdeveien dro igjennom, vekket kanskje også gårdsdrømmen i ham. Og de nasjonale strømningene i tiden falt i god jord hos en forfatter som mentalt sett var på full revers inn i det gamle, lagdelte norske bondesamfunnet (som ikke var noen søndagsskole slik prestesønnen Bjørnson til dels likte å skildre det).

 

Siden nasjonalismen er en av nazismens grunnstener (Blut und Boden), var det kanskje ikke så overraskende at det endte som endte for den fattige bondegutten Hamsun med de store vyene om (litterær) makt, penger og berømmelse (det spartanske, enkle og jordnære liv er nok mer en litterær konstruksjon han likte å holde seg med i gode stunder). En av Bjørnsons sønner ble også nazist, men slapp langt billigere unna enn Hamsun. Den egalitære nasjonalismen i Norge førte de aller fleste nordmenn heller ikke inn i nazismen, kanskje tvert om.

 

En lokalhistorisk liten artighet er at den stridbare Hamsun med sin navnefobi, i sitt lange og omskiftelige liv bare føyde det berømte navnet sitt inn i to medlemsregister, NS – og Drøbak skytterforening (for å ta svenskene hvis de angrep ved unionsbruddet) – og NS-medlemskapet satt langt inne (nylig dokumentert). På den annen side mener mange at Hamsun uttalelser i en senere roman om det forkvaklede småbysamfunn hvor sladderen sitter løs – en stillestående by ved fjorden hvor ”intet helstøpt menneske finnes” – ja, at det er Drøbak.

 

Fjeld Sanatorium i Oppegård er mer et kjærlighetssted for begge, og et gjemmested særlig Bergljot. Stedet ligger også meget vakkert til. På Grand Hotel i Drøbak er altanen Hamsun satt og skrev på vendt ut mot fjorden mot sør. Det inspirerer ham tydeligvis til å legge skildringer og handling i prosatekstene nærmere opp mot Nordlandsnaturens havblikk og mer folkelige miljø.

 

Hamsun produserer kanskje ikke sin beste bøker i det vi kan kalle Follo-tiden, men det er på særlig Berg Sanatorium og i Drøbak han forsøker å restituere seg, lade batteriene, få inspirasjon og klargjøre tanker og ikke minst få et nytt ståsted for en annen type litteratur i en tid da verden holdt på å falle sammen rundt ham. Tidsperioden i Follo er også lang, lenger enn Nordlandsoppholdet på Skogheim. Riktignok reiser han til og fra i denne perioden, men kommer alltid tilbake – særlig til Berg i Ås.

Bildene under: Veien fra Drøbak til Kristiania gikk med båt (antakelig en rute opprettet i 1897 fra Kristiania til Tønsberg – her båten «Horten»). Jernbanen ut til Ås gikk over denne viadukten ved Ljan. Til sanatoriene eller pensjonatene var det hesteskyss. 

I  

Follo og Drøbak utprøver han for første gang sin nye litterære folkelige og realistiske maurtue- eller loppeteater-stil med en særegen autoral og til tider kommenterende fortellerstemme, som etter hvert skal gjøre ham internasjonalt berømt og siden også svært rik som dikter (men da har han også lest Charles Dickens (David Copperfield) – for å skrive seg rik, som han sier selv).

 

”Ingen kunstner kommer sovende til sitt mesterverk,” uttalte Hamsun på sin gamle dager. Han visste hva han snakket om. Follo-området, Fjeld i Oppegård, Berg i Ås og Drøbak forseglet på mange måter hans skjebne både som menneske og dikter. Og på mange måter ble disse stedene og Bergljots kjærlighet, og ikke minst hennes penger, også hans redningsplanke i en tid da Hamsuns aldri sviktende mindreverdighetsfølelse ikke tålte at deler av samfunnsklassen han så sårt ønsket å bli en del av, både dyrket ham og vendte seg mot ham.  

 

Follo-tiden førte også til følgende erkjennelse hos Hamsun: Hvis man skal forstå det universelle i tilværelsen, må man grave der man står. Og Hamsun røtter, de få resterende han ikke hadde slitt av, var på landsbygda og i kramboden og ikke i de litterære salonger i byene. Det helt særegne ved Follo-tiden er også det vell av sjangre Hamsun utprøver som forfatter: skuespillet for scene, versedramaet (for lesing), reiseskildringen, novellen, den korte skissen, diktet, poesien og lyrikken og selvfølgelig romanen – og til slutt ikke minst brevformen som han dyrket hele livet.  

 

Fra Follo-tiden fins det et hundretalls brev, flere av dem kan leses til stor forlystelse, mange også til forargelse. Drevne Hamsun-lesere kan ane når mannen er ute på løgntokt og manipuleringsferd, men ikke sjelden avslører han seg selv, antakelig helt ufrivillig. Hamsun sa sent i livet at alt var brent av de mest private brev – altså brev som ikke er med i brevsamlinger som nå foreligger i trykk. Det viste seg å ikke holde stikk. Blant disse kan det kanskje ligge mer opplysninger om Follo-tiden. Kanskje ligger det noen flere brev til Bergljot der også, hvem vet.

 

Follo-tiden banet også veien for det som etter hvert noe løst er blir kalt den hamsunske stil, dvs. dansknorsk iblandet nordnorsk stiltone og ordforråd, de burleske overdrivelser, den (Mark) Twainske humor, den smidige dialog inklusive dekket tale og ikke minst Hamsuns merkelige at-setninger: «…da han går bent bort til henne og nikker og spør at det står vel bra til hjemme? kan hun nesten ikke svare for bevegelse: Tak som spør, tak som spør! sier hun og kan ikke…» og «Jeg bemerket blott at hau, hau, helt til Jerusalem? det er en lang reise!». Allerede i «Svermere» møter vi denne ugrammatiske perlen: «De våset og talte drukne menns språk og skrytte begge to. Når den ene sa at kom bare an, jeg skal olivenolje deg slik at, så svarte den andre at godt, du skal komme nettopp i rette tid hvis du kommer, jeg skal håndspålegge deg hoslagt. Og mengden omkring fant at det var talt godt på begge sider.»

 

Men også de folkelige og foranstilte pronomener ved egennavn: ”Han Karolius” og de nordnorske feilforsnakkelser og parvenyens lattermilde forsøk på høystil og finprat: ”Dersom at du ikke stjeler det…” eller: ”Men gjester og hva som det angår…”. De underfundige spørsmål med de spekulative adverb: «Hans frue var alle steder fra, fra Holland eller Holsten, kanske fra Skåne, kanske fra et eventyr» – krydrende låneord: «Skal du gjøre deg maroder i alt ditt dagsværk formedelst parykken?» – og parvenyens tale som Hamsun kjente som sin egen bukselomme: «Og så lærer du deg til at tale engelsk og uttrykke deg i sproget hvorhelst du kommer og allevegne i verden».

 

I sannhet et språk ravgalt inntil kunst, som Hamsun selv uttrykker det.

 

Alt vi elsker ved Hamsun, skjer i språket. Han er den store forfører. Og kanskje ble han også selv forført? Av den norsk litterære institusjon som ved de fire stores bortgang så behendig geleidet ham opp på talerstolen og pidestallen for å spille nasjonalt dikterikon og moralsk forbilde. Tankene er ikke undertegnedes, men i stort monn biograf Jørgen Haugans.

 

Ingen var mindre skikket til den rollen enn Knut Hamsun. Men det skjønte han ikke selv, før det var for sent.

 

Wergelandsjubileet i 1908 foran Nationaltheateret. Den rastløse globetrotter og inkarnerte Peer Gynt, Knut Hamsun, holder nasjonalt hoff i hovedstaden og spiller – i Bjørnsons fravær – nå rollen som litterær nasjonal yppersteprest med bravur. Noen mente riktignok talen var uinspirert, men som seg hør og bør full av etterlengtet og bejublet nasjonal hurrastemning. Altså i beste norske tradisjon slik vi også kjenner den i dag, mener kanskje noen.

 

– – –

Bergljot Bech var taus og lojal mot Hamsun resten av livet, mens han åpent og ikke så lite selvrettferdig ga uttrykk for skuffelse over så å si alle kvinner han hadde delt seng med. Siden hennes stemme ikke har fått slippe til, lar jeg telegrafist Ove Rolandsens forlovede i «Svermere», jomfru van Loos (med tilnavnet Fan los), få ordet idet hun forlater sin forsofne og troløse døgenikt:


«Nåde? Nei vet du hva! Nu vil jeg si deg, Ove, at jeg er akkurat som fortumlet over deg. Og jeg vil slettes ikke ha deg til å kjenne meg mer på denne jord. Jeg er ikke bekjent for hverken tyv eller kjeltring, men går min ærlige livets gang. Og har jeg ikke advart deg i min beste mening, og du har bare fremturet. Er det en forlovet mann som går og er slik en kostelig juvel til fremmede fruentimmer? Og bakefter stjeler du penger fra folk og må gå til bekjennelse på en åpenlys veigrind. Jeg er så skamfull at jeg vil gå ut av klærne og jeg kan ikke prekevere meg. Hold bare munnen din, jeg kjenner deg, du har ikke annet å si enn å forherde deg og rope hurra min boys. Min kjærlighet har vært oppriktig fra min side, men du har bare vært akkurat som en spedalsk imot meg og besudlet mitt liv med et tyveri. Det nytter ikke hva du vil si. Gudskjelov, alle mennesker sier det samme at du har lokket meg og misbrukt meg, presten sier at jeg bare skal reise fra deg straks, så nødig han vil det. Prøv nå ikke bare å stå der og skjule deg. Ove; for du er en synder for Gud og mennesker og likefremt et mørkt utskudd (…)


For ingen kan ha gjort mer for deg enn jeg har gjort, det vet jeg visst; men du har bare strømmet over av lettsindighet  imot meg og misbrukt meg sent og tidlig. Men dessverre har jeg ikke vært uten skyld jeg heller, så jeg har sett gjennom fingrene med deg helt til nu og ikke åpnet øynene.» – «Jeg vil forbedre meg,» sa han. «Du? Forbedre deg?» svarte  hun og lo bittert. «Men det er dessforuten ingen hjelp i det mere. For du kan ikke gjøre gjerningen ugjort og alldenstund jeg er av hederlig familie vil jeg ikke besmittes av deg (…) Jeg byr deg et evig farvel i dag. Og takk for de gode stunder som vi har tilbragt sammen; de onde vil jeg nu ikke huske.»

Kanskje var ikke Berglot Bech så unnselig og tafatt som mange Hamsun-biografer vil ha henne til? I dialogen over går det i hvert fall en kule varmt – og det er kanskje ikke helt usannsynlig at det er selvopplevd fra Hamsuns side. En annen kvinne i samme roman, den nye prestefruen, får siste ordet – og utbryter etter at det pedantiske petimeter av en ektemann stadig løper etter henne fordi tingene ikke legges tilbake der de egentlig hører hjemme i huset:

«Fruen tapte tålmodigheten og sa: ‘Gud hvor du er urimelig, du er bestemt syk. Nei, jeg holder det ikke ut!'»

– – –

Utvalgt kildeliste:

 

Bøker og avhandlinger (m/bilder):

 

Altstad, Anders: Knut Hamsun i Follo, Særemne, Ås 2000

Combüchen, Sigrid: Livsklättraren, Albert Bonniers förlag 2006

Egeland, Marianne: Biografiens retorikk. Oslo: Doktorgradsavhandling ved Det historisk filosofiskfakultet UiO 2001

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987).

Haganæs, Jul: Nu god Nat min Ven. Oslo: Grøndahl og Søn Forlag AS 1982.

Hamsun, Tore: Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1976 (bearbeidet utgave av biografi utgitt i 1952 og 1959).

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978 (2. opplag, original tittel: Processen mod Hamsun, 1978).

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004.

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004.

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002.

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker – Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009.

Nag, Martin: Hamsun i russisk åndsliv. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 1969

Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind – 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001.

Rottem, Øystein: Hamsuns liv i bilder. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag A/S 1996

 

Dessuten en rekke lokalhistoriske kilder, blant annet en helt særegen lokalhistorisk kalender utgitt av Oppegård historielag (der flere bilder er hentet fra og som jeg søker om tillatelse til å bruke – herved) og Knut Dørums Ås bygdebokverk 1850-2010.

 

Internettkilder (m/bilder):

 

Bloggurat: Norske blogger om Knut Hamsun 

Familien Charlesson: Hjemmeside (på fransk)

Michelsen, Mikkel: Hamsun Online 

Nasjonalbiblioteket: Knut Hamsun

NRK: Samleside Knut Hamsun 

Rasmussen, K. H.: Knut Hamsun – liv og værk 

Rudborg, Bjørn: Bergljots hus 

Verneforeningen Gamle Drøbak: Dikternes Drøbak 

Østlandets Blad – Badebyen.no: Hamsuns kjærlighetsrede i Drøbak 

Wikipedia: Knut Hamsun

Winter d.e., Kay Olav: DrøbakNotater 

 

– – – –

TILBAKE TIL TOPPEN AV  HJEMMESIDEN