Hamsun på Berg Sanatorium i Ås, sommeren 1897 – våren 1898. Bergljot på Fjeld Sanatorium periodisk i samme tidsrom:

 

Ca. 30 Hamsun-brev fra Ås stasjon i denne perioden. Ett brev sendt fra Oppegård stasjon, antakelig våren 1898 (Bergljot bor på Fjeld Sanatorium). Skriver også på skuespillet ”Aftenrøde”, romanen ”Victoria”, samt et par litterære foredrag. Skriver eller renskriver og utgir for første gang novellene ”Redsel”, ”En gaterevolusjon”, ”Et spøkelse” (under tittelen ”Spøkelser”), ”På prærien” (under tittelen ”På vestens prærier”) – alle senere omskrevet og publisert i ”Kratskog” i 1903 under kapittelet ”Opplevde småting”. Hamsun og Bergljot ordner opp i juridiske formaliteter i forbindelse med hennes skilsmisse med Eduard Göpfert – og planlegger etter hvert bryllup. Spredning av anonyme brev om Hamsun som lettsindig kvinneforfører, svindler og moralsk korrumpert gjør tilværelsen vanskelig for begge – politiet er også involvert. Rettsoppgjør med den gamle nordnorske ”velgjører” Zahl fra Kjerringøy.

 

Hamsun oppholder seg på Berg Sanatorium varierende i kortere eller lengre perioder hvert år fra 1897 (muligens også i 1896 for å besøke Bergljot) til 1904 bortsett fra årene 1899 og 1901. I disse to årene er Hamsun og Bergjot enten utenlands eller bor i Kristiania – på forskjellige adresser. Bildet til høyre den gamle bygdeveien (Kirkeveien/Syverudveien) mellom Ås kirke og Frogn kirke.

 

Det første oppholdet til Hamsun i Ås er imidlertid langt, fra august 1897 til mai 1898 (med små avbrekk i Kristiania) – og han bor tydeligvis for det meste alene. Antall brev fra Ås stasjon i denne perioden er på rundt 30 (noen dateringer er usikre), altså gjennomsnittlig fire brev i måneden. I et brev til pianisten Erika Nissen ved begynnelsen av dette lange oppholdet i Ås, skriver han (lett modernisert):

 

”Her er skog, og her er et hus. Et bitte, bitte lite hus. Og så er her ikke et menneske at se eller høre. Og så suser det i trærne. Og her er ikke ti skritt til vannet. Og der skriker lommen. Alt er storartet her.”

 

Samme dag til Gerda Welhaven:

 

”Og så bor jeg så storartet nu – så lenge det varer. Jeg har et helt lite hus alene, det består av én bitte, bitte liten stue, hvori jeg kan så vidt gå rett uten hatt på. Og huset ligger gjemt inne i skogen, hvor intet menneske høres eller sees. Jeg har aldri fått leve slik i mitt liv før. –”

 

Huset eller hytta ligger omtrent der Berg-hytta til Ås Jeger- og Fiskeforening ligger i dag, altså rett nord for Berg gård ned mot Årungen (stedet ble pekt ut av Ås-mannen Arne Nordli i 1996 for Østlandets Blad (10.12.96). Nordlis mor på vei til skolen på Brønnerud så Hamsun sitte på vandringen og skrive der kornet ble tresket mellom uthuset og hovedbygningen. Ellers forteller Nordi at han fikk lite gehør for at Hamsun hadde oppholdt seg i Ås før den store brevsamlingen til Næss kom ut med alle Follo-brevene og særlig Ås-brevene fra Ås stasjon).

 

Bilde (til høyre) av hagefest sammen med danske kunstnervenner (forfatteren Helge Rode helt til venstre), er fra Berg gård. Kvinnen stående bak bordet er ukjent, men det kan være Bergljot (eller Anna Munch).

 

PS: Ved nærmere undersøkelse fra Sven Lindblad er mannen med hatt, Ludvig Bergh og kvinnen Milly Bergh, begge teaterfolk, begge tilhørende «bohem-kretsen». Om henne: Andrea Fredrikke Emilie (Milly) Thaulow (1860–1937). Norsk. Gift med Frits Thaulows bror, sanitetskaptein Carl Thaulow. Sommeren og høsten 1885 hadde hun et forhold til Edvard Munch. Gift påny med skuespiller og teaterdirektør Ludvig Bergh i 1891. Ekteskapet oppløst i 1910. Hun var en kjent skikkelse i Kristianias selskapsliv og hun var en av de første mote- og matskribenter i norsk presse. Hun skal etter sigende ha vært «modell» for den rødkledte kvinnen i «Livets dans» (1899-1900) av Edvard Munch (kilde eMunch.no).

Hamsuns samlede brev i syv bind viser nesten ingen brev fra denne tiden mellom Hamsun og Bergljot, men kildene gir holdepunkter for å anta at hun særlig våren 1898 (rett før bryllupet) oppholder seg på Fjeld Sanatorium i Oppegård for å være nærmere Hamsun.

 

Rimelig sikkert er det at hun bor hos Nanna og Bernt Florelius (f. 1862 og 1850) på Fjeld Sanatorium vinteren 1897/98 pga. et postert brev på Oppegård stasjon 26. mars 1898 til politikeren Viggo Ullmann. Brevet er det lengste fra Hamsun om de anonyme brevene og ryktespredningen om ham som ”charlatan” og ”profesjonell” kvinneforfører. Dateringen er usikker, men Hamsuns opplysning om oppholdet på Ljan året før stemmer godt.

 

Hr. Stortingspresident Ullmann – Oppegård stasjon 26. mars 1898(?)

 

Jeg ber Dem ærbødigst om unnskyldning for denne henvendelse, og jeg bønnfaller Dem om ikke at vise meg bort aldeles uhjulpen. Jeg er ganske hjelpeløs.

         Det gjelder den forfølgelse, som jeg ennu er utsatt for, og som der ikke synes at ikke skulle bli noen befrielse fra. Den har nu varet i 2 ½ år. Den setter meg tilbake i mitt arbeide, fordi jeg aldri mer kan være personlig sikker, disse stadige trusler i brev og de mange leide menn som bevokter og forfølger min forlovede og meg i og utenfor byen, hvorsomhelst hvor vi ferdes, berøver meg dessverre meget av min arbeidsro. (…).

         Forfølgelsen består ikke bare i anonyme brev. Det er det minste. Der stjeles for eksempel brev, adressert til meg, som legges i posten i Kristiania; jeg får dem aldri. Det ble også stjålet brev i mitt værelse, da jeg bodde på Ljan i fjor, og innholdet av disse brev forvrenges da og brukes mot meg i de anonyme, som senere spredes rundt. (…).

         Nu i vinter har det vært mennesker utenfor min forlovedes vinduer om nettene, hennes vertsfolk herr og fru Florelius på Oppegård kan bevitne det.”

 

Bergjlot bor nå antakelig også tidvis også hos faren Thomas Bech i Thomles gate ved Drammensveien – en far som har all mulig grunn til å være skeptisk til datterens nye bekjentskap, kanskje også med tanke på de dårlige erfaringene fra det forrige ekteskapet.

 

Sannsynlig kommunikasjon mellom de to forelskede, er toget fra Kristiania og sørover – og mellom stasjonene Ljan, Oppegård og Ås og hesteskyss fra stasjonene og ned til sanatoriene. Alle brevene fra Ås er likeledes sendt fra stasjonen som da også fungerte som poståpneri og antakelig også telegraf eller telefonsentral («talestation» som det het da).

 

Jeg siterer fra en Hamsun-tekst som beskriver en slik togreise, riktignok fra 1886 (mellom de to Amerika-oppholdene). I artikkelen ”På turné” offentliggjort i Dagbladet sommeren 1886 skriver den unge og til dels ukjente Knut Hamsun (hans navn fra 1885) følgende:

 

”Jeg er trett av de evindelige reiser på tren, jeg er syk av den tunge, larmende metallyd som stiger meg til hodet og farer støyende gjennom mine hele sansning. Den illeluktende trekkvind innad fallvinduene, de motbydelige varmerør i gulvet, hvorfra heten stiger opp og oppgløder det hårde tresete, de små faste støt på de ujevne skinner, kullstøvet som flyr inn, det sorte lys i tunnelene, lukten av kull og olje – alt dette gjør meg ulidelig trett, fyller meg med et kvalmt, avmattet ubehag, som intet hos meg kan overvinne.

Og de korte, klakkende lyd av kupédørene som åpnes og slås i, togets hvin mot stasjonene, konduktørene som kravler forbi vinduene, arbeidende med hender og føtter for å holde seg fast – (…).”

 

Men togturene i Follo mellom stasjonene Ljan, Oppegård og Ås og frem og tilbake til Kristiania der Hamsun og Bergljot vekselvis bodde separat og sammen i lange perioder i denne tiden, må ha vært fulle av lengsler, spenning, forventninger og savn.

 

Hamsun har likeledes med overveiende sannsynlighet ankommet Follo med ”tren” eller damptog eller sett det vakre området fra togvinduet – kanskje på sin store litterære foredragsturné i Norge våren og sommeren 1891. En turné som gikk helt ned til Fredrikshald, eller dagens Halden, samt Fredrikstad, Sarpsborg og Moss, alle stasjonsbyer.

 

 

Kart over” Smålensbanen” 1884 – ”Kullebunden” stasjon kom først i 1895:

 

Togforbindelsen fra Kristiania til Kornsjø sto ferdig i 1879, og i Follo var det følgende stasjoner på Østfoldbanen eller ”Smålensbanen”: ”Ljan, Kullebunden, Oppegaard, Ski, Ås, Vestby”. I Oppegård var det rundt 400 innbyggere. Men vi skal også merke oss at Mosseveien sto ferdig allerede 20 år tidligere og den strøk rett forbi på andre siden av Årungen i Ås. Hamsun og Bergljot ble antakelig hentet med hest og kjerre på ”Oppegård Station” og kjørt til Fjeld Pensjonat 17. mai 1898, og Bergljot hadde bodd der en tid før hun lovmessig ble skilt fra sin tidligere ektemann for å være nærmere Hamsun som da bodde og skrev i Ås. Fra ”Ås Station” kan det også ha vært hesteskyss ned til Berg Sanatorium ved Årungen (lokalhistorisk kilde)..

 

 

Oppegård stasjon ca. 1910. På Hamsuns tid i Follo kostet togbilletten ut til Oppegård 50 øre og reisen tok omtrent tre ganger så lang tid som i dag. Toget var dampdrevet. Rike borgere hadde med jernbanen begynt å bygge store trevillaer utover langs fjorden. Navnet Oppegård og Ski stasjon og kanskje også Ås stasjon var ikke selvsagt, det var langt til de store gårdene som Oppegårdene og kirkene på stedene. At traseen ble slik, var heller ingen selvfølge. Minst to andre traseer ble diskutert, en indre gjennom Østmarka og en langs fjorden. Dagens veitrasé-diskusjoner er altså ikke av ny dato – og det virker som de egalitære nordmenn alltid havner på en (middels god) mellomløsning.

 

 

Bilde av Ås stasjon ca. 1880 – et sted som kanskje minnet Hamsun om ett av de mange småstedene i Wisconsin eller Minnesota han hadde vært innom. Under til høyre Ås stasjon i dag.

 

Bergljot skiller seg formelt ved kongelig resolusjon 13. november 1897 på grunn av ektemannens angivelige utroskap, men først 19. mars 1898 får hun tillatelse til å gifte seg på ny. Og forfatteren Hamsun, som så å si nesten uten unntak gjennom hele livet skyver mennesker og andre hensyn til side for skrivingen, viser her en nesten rørende vilje og empati for å få de juridiske formaliteter i orden.

 

Den 16. mai 1898 gifter hun seg med Knut Hamsun i Johanneskirken (revet i 1928) på Kristiania Torv ved Akershus festning med Christopher Bruun (1839-1920) som prest og tar navnet Bergljot Bech Hamsun. Hamsuns forlover er forfatteren og vennen Hans Aanrud. Forholdet mellom de to forfatterne likner imidlertid mer et patron/klient-forhold enn et vanlig vennskap. Bergljots forlover er bokhandler Christian Dybwad – en mann som Hamsun også låner store pengesummer av (og som etter hvert tilbakebetales med andre gode venners penger, som Erik Frydenlund i Nord-Aurdal). Det er også Dybwad som senere ordner opp i de juridiske formaliteter ved skilsmissen.

 

Forholdet mellom Knut Hamsun og Bergljot Bech Göpfert og alle de anonyme brevene og politietterforskningen av dem, hadde i flere år før bryllupet vært det store samtaleemne i byens salonger, kafeer og aviser.

 

Beskyldningene mot Hamsun kan skrapes ned til følgende: Han underholdes av damer, han utnytter sine bekjentskaper med kvinner til å presse penger ut av deres menn og han ”klapper” sine vertinner for å bo billig hos dem. Brevene ble sendt familier, bladredaksjoner, kafeer, bokhandlere, forlag. Oppdagelsespolitiet var etter hvert også koblet inn. I tillegg dukker de gamle beskyldningene om at Hamsun plagierer andres tekster og utgir dem for sine egne.

 

En mindre hårsår Hamsun i dagens norske samfunn, kunne nok blankt ha levd med disse ryktene og ektet sin bejublede kvinne. Forholdene var nok litt annerledes for over hundre år siden. Dessuten var Hamsun nesten sykelig nærtagende for alle typer kritikk. Han tålte det rett og slett ikke, men la på sin side ikke fingrene imellom i omtalen av andre. På mange måter havnet Hamsun i denne perioden av livet i den klassiske narsissistiske felle: Han hadde tiåret før et umettelig behov for mest mulig oppmerksomhet, men ikke negativ oppmerksomhet. 

 

Romanen ”To mennesker” (1897) av Anna Munch gir indikasjoner på at det var forfatterinnen av boka som sto bak de anonyme brevene om Hamsun (og Bergljot). Romanen kan altså leses som en nøkkel-roman. Handlingen er lagt til Kristiania, Paris og Balberg sanatorium ved Lillehammer («Fjeldslottet») og gir i det minste en levende innføring i datidens kunstnermiljø og hvordan samtiden så på Hamsuns inntreden på det litterære parnass i Norge. Boka gir også en pekepinn om at det i stort monn er Hamsun selv som er kilden til alle Hamsun-mytene fra onkel-mytene i barndommen til de langvarige og tærende sult-periodene uten penger i ungdommen. Leif Erlandsen (Hamsun) i boka er beskrevet som morløs, stadig syk og ikke sjelden gråtende på en sofa eller på gulvet, men også som kynisk og avvisende – og ikke minst sjarmerende med et flott utseende. Konduktørtiden i Amerika er fordoblet (11 måneder) og nå er han også blitt gruvearbeider. Sigrid Strøm (Anna Munch) dør høsten Erlandsen forlater Fjeldslottet (Hamsun flytter fra Balberg til Hammers pensjonat på Ljan høsten 1895). Men det er etter det forfølgelsen av Hamsun topper seg med de aller fleste brevene. 

 

Brevene ebber imidlertid ut etter at Anna Munch får utgitt sin roman (våren 1897) – og særlig når bryllupet mellom Bergljot og Hamsun nærmer seg. Forfatterinnen av boka viser sykdomsinnsikt og språklig og tematisk er den ikke dårligere enn mye av det andre som ble skrevet på denne tiden. Så hvor «gal» Anna Munch var, kan nok diskuteres. Men en evne til nådeløshet hadde hun nok: «Og da hun hadde sittet der en time, grundet og raset, tenkt frem og tilbake, da var hun på det rene med én ting, og det hun hadde besluttet var: ‘Ja, han skal få ‘det siste point’! Og han skal få det slik at han  m å  lese det. I telegram skal han få det…i et dundrende telegram med ‘punctum finale’. Jeg skal betone min uavhengighet – om han så kommer til å skvette ned gjennom mange land i ergrelse.'»   

 

Dessuten var ikke ryktene om ham tatt helt ut av løse luften. Det gjaldt både alle lånene fra mennene i familiene han bodde hos og de halverotiske forbindelsene til husets kvinner samt plagieringsanklagen av en Dostojevskij-roman, ”Spilleren” (1866), på slutten av 1880-tallet, dvs. novellen ”Hazard” som senere ble omskrevet og utgitt på nytt med en annen tittel.  

 

Hamsun opplyser i et brev til sin gode støtte og venn gjennom mange år, Bolette Pavels Larsen i Bergen, i slutten av november 1897 at han i løpet av tre måneder har drukket opp 60 flasker whisky mutters alene våren og sommeren – altså før han flytter ut til Ås fra Welhavens gate 3. Paranoid av de anonyme brevene, begynner han å fantasere om at Anna Munch og Göpfert (”den østerrikske hund”) står i forbindelse med hverandre, sammen med Det teosofiske Samfunn, fordi Hamsun selv har skrevet negativt om teosofi og spiritisme.

Vedr. de anonyme brevene: Hamsun var i 1897/98 selv overbevist om at det var Anna Munch som sto bak de anonyme brevene. Senere i livet ble han mer usikker (eller hadde glemt sin redegjørelse til Kristiania Politikammer fra 23. april 1897) og ønsket å få oppklart saken via sin advokat Sigrid Stray (til høyre).

Hans mistanke gikk nå i retning Lulli Lous (over) som tok dette tungt. Hamsun skriver til Stray 7. april 35: «…det gjelder bare at få frøken L. til at tilstå at det er hun (event. hun og hendes søster) som har skrevet brevene. Det kan bare skje ved direkte pågang , ved overrumpling, for det er en hård natur vi har at gjøre med.» Hamsun skriver her om sin store kjærlighet fra 1890-tallet (og som antakelig var litterært forbilde for Dagny Kielland i «Mysterier»). 

Han betalte også selv den franske skriftekspert Edmond Locard i Lyon som konkluderte annerledes med at «De påtalte anonyme brev og konvolutter er skrevet at fru Munch. Lyon den 4. april 1936.» Det bitreste ved hele saken fra Hamsuns side var antakelig likevel at rettskjemiker Schmelck før saken ble avsluttet i 1898, mente at Hamsun selv var opphavsmann til brevene (Nagel i «Mysterier» skriver jo også nedsettende telegrammer om seg selv – til seg selv – som han lar ligge synlige på hotellværelset slik at sladderen kan spre seg i småbyen). 

 

Ja selv Bergljot var kommet under mistanke. Locards undersøkelse virker grundig, men er altså ikke den første. Brevene er heller ikke så uleselige som flere biografer vil ha det til. At Hamsun selv var under mistanke, viser hvor liten troverdighet han selv hadde på denne tiden. Brevet til høyre sammenlikner den virkelig skriften til Anna Munch (i et tidligere brev til Hamsun) med et anonymt brev over. «De skal dog ikke være uvidende om den risiko deres datter løber på Ljan,» advarer den anonyme.

Biograf Kolloen kaller de anonyme brevskriveriene for den stor løgnen om Hamsun, men han har tydeligvis da glemt det han skriver bare noen sider senere om den store formuen til Bergljot som Hamsuns stjal – eller «lånte» og spilte bort i Belgia… Men gifter man seg først med et sammensatt og gåtefullt geni, må kan kanskje vente seg slikt… Konvolutten til høyre gir også opplysninger om at Bergljot også brukte Balberg sanatorium som oppholdsted (tilfluktsted) mens Hamsun flyttet ut til Berg sanatorium sensommeren og høsten 1897 (etter den store fyllekulen med whisky alene om natten i tre måneder…). 

Ellers er oppfinnsomheten stor i å variere skriften fra brev til brev. I en av samtalene med professor Langfeldt uttaler Hamsun om brevene fra den gang: «Mine henvendelser til oppdagelsespolitiet i Christiania i 1897 handler vel om plagerier og forfølgelser av den sort gamle damer som jeg har skrevet om i mitt forrige svar. Jeg har ingen erindring om disse damene nettopp på den tid, etter hvert som de gamle gikk trett eller døde ut, kom andre sett av dem i stedet.» 

Rettssaken den konkurstruede Erasmus B. K. Zahl fra Nordland har satt i gang mot Hamsun for å få ham til å tilbake lånene på til sammen 2000 kroner, er heldigvis ute av verden i slutten av april 1898, like før bryllupet. Hamsun blir frikjent fordi lånene på Kjerringøy i 1879 er tatt opp før han ble myndig – og fordi det ikke finnes dokumenterte brev om at Hamsun vedkjente seg lånet etter at han var blitt myndig. Hamsun brøt jo (ganske plutselig) all kontakt med sin velgjører bare et par måneder før myndighetsdagen i august 1880 (21 år). Hamsun sendte heller ikke dedikasjonseksemplarer av sine gjennombruddsbøker på 1890-tallet til Zahl, men det er dokumentert at Zahl var i besittelse av i hvert fall ”Pan”.

 

Erasmus B. K. Zahl.

Lyvingen på alder – født i 1860, opplyser Hamsun til alle fra høsten 1891 – kan ha forbindelse med dette, at han rett og slett ville ha ”god klaring” dersom saken kom opp igjen. Senhøsten 1891 var Hamsun nemlig meget velbeslått med penger etter sin store foredragsturné, og et krav om tilbakebetaling til Zahl, var vel ikke helt utenkelig siden handelsmannens økonomi stadig var blitt dårligere med halvering av den store formuen i 1894 (og på lånemarkedet i 1895/96).

 

Det fins knapt brev fra Hamsun som omtaler den penible rettssaken, og senere i livet har Hamsun vanskelig for å redegjøre for forholdet. Han har da også i mange år hatt som en slags ledesnor at ”løgn er ikke brøde, men talent” – og ”moralen er det minst menneskelige i mennesket”. Fra Zahls side er er det også lite å hente – også om rettsaken og en eventuell konfrontasjon med Hamsun. Men i romanen «Svermere» (1904) er det en dialog mellom Mack på Rosengård og den forfyllede Rolandsen som lyver på seg et tyveri slik at han kan motta 400 daler (akkurat den første summen i kroner Hamsun lånte av Zahl sommeren 1879 – mot en livspolise som bare fantes i Knut Pedersens hode). «De har holdt meg for narr,» sa han, «og De har snytt meg for 400 daler.» (…) «Jeg tilgav Dem forrige gang, jeg gjør det ikke nu.» – «Jeg kan betale Dem pengene tilbake.» – Mack ble oppbragt: «Det er fremdeles ikke pengene det gjelder for meg. De er en bedrager, skjønner De det?» I forbindelse med tyveriet hos Mack omtales også en bortkommen livspolise…  

 

Etter den langvarige og nervøse fyllekulen våren og sommeren 1897 skriver han nå på Berg Sanatorium på to bøker, antakelig skuespillet ”Aftenrøde” (avslutningen av Kareno-trilogien) som utkom 3. juni 1898 og romanen ”Victoria” som utkom 29. oktober samme år. Våren 1897 har han gitt ut ”Siesta” (1897). Det er korttekster han nå samler og som i stort monn er utgitt på trykk tidligere. Altså en form for gjenbruk. Aviser og blader betalte også godt for slike noveller eller fortellinger for et voksende og selvbevisst borgerskapet i byene som ønsket aviser både med nyheter og underholdning.

 

Hamsun feirer julen 1897 på Gjøvik hos Alf Mjøen (bror av den senere rasehygienikeren Jon Alfred Mjøen), en av mange venner Hamsun også har lånt penger av og hvis skilte søster Hamsun også har et godt øye til…(bilde til høyre). I smug treffer han Bergljot på et hotell i Lillehammer. Skuespillet ”Ved rigets port” (1895) har premiere på Den nationale Scene i Bergen 26. januar 1898. Hamsun leser seg samtidig opp og planlegger en lang utenlandsreise – til Orienten, gjennom Russland. Den litterære innflytelsen på Hamsun fra de store russiske dikterne som Dostojevskij og Turgenjev kan ikke understrekes nok, og kanskje søkte Hamsun her tilbake til kildene for sin litterære fødsel og inspirasjon da han begynte å gå tom med en økende tvil på sin forfatterkarriere. 

 

I et brev (igjen til Gerda Welhaven) sendt fra Ås stasjon 18. april 1898 gir Hamsun likevel uttrykk hvor stor pris han setter på Berg Sanatorium nede ved Årungen:

 

”Jeg er nu kommet hit ut til mitt gamle sted igjen; her er ikke en sjel, her er stille og vakkert. Så nu bør det kunne bli til noe med arbeidet. Har de aldri vært her? Jeg har i flere år ikke visst noe annet sted.”

 

Bilde fra dagens Berg gård: I 1893 gjord Caroline Halvorsen gården Berg til et sanatorium eller et finere rekonvalesenshjem for mer velstående personer som kunne betale for oppholdet. Sanatoriet var ”komfortabelt innredet” – og hadde ti store soveværelser, to spisesaler, salong og røykeværelse. Her var det også drivhus og vinterhage for gjestene. I tillegg var det et anneks med åtte soveværelser for besøkende (lokalhistoriske kilde).

 

Hamsun har nå på våren 1898 flere skriveprosjekt som har forsøker å gjøre ferdig i hytta ved Årungen. Skuespillet ”Aftenrøde” (1898), som nevnt ovenfor, er skrevet ferdig siden han flyttet hit forrige sommer (utgivelse i begynnelsen av juni 1898). Han har startet på ”Victoria” (1898) og en bok til (ukjent – det kan være starten på novellesamlingen ”Kratskog” (1903)). En av grunntekstene i alle senere Hamsun-biografier, ”Et spøkelse”, som til tross for sin Turgenjev-likhet skildrer det angstfulle forholdet til onkelen Hans Olsen på Hamarøy, er med stor sannsynlighet skrevet – eller i det minste renskrevet – i Ås. Det er også denne fortellingen Albert Langen og tidsskriftet ”Simplicissimus” trykker i tysk oversettelse vinteren 1898/99.

 

Hamsun skriver dessuten på et par litterære foredrag. Det må være foredraget han holder på Helsingfors universitet året etter, dvs. 10. mai 1899 med tittelen ”Dikterliv”. Og foredraget ”Åndens avblomstringstid” holdt i København 10. desember 1899, altså rett etter turen til Kaukasus og det kaspiske hav samt Istanbul.

 

I begge foredrag får den drevne skuespillforfatter Ibsen gjennomgå – en norsk dramatiker som europeiske scener i stort monn står i kø for å sette opp. Og den grove harselasen kommer fra en mann som tydeligvis bare sporadisk satte sine ben i et teater – og heller ikke likte det – , og som så å si er helt ukjent med teaterkunsten eller praktisk scenearbeid, og som til tider skriver bleke Ibsens-pastisjer, ofte med et mangelfullt plot, for å forsøke å gjøre karriere i en teaterverden han ikke kjenner.

 

Bilde fra en oppføring av ”Et dukkehjem” på Christiania Theater. Det var en oppsetting av dette Ibsen-dramaet Hamsun med stor sannsynlighet møtte i København første vinteren han dro til dit og ble refusert av Hegel (1879/80). Nederlaget og forbitrelsen mot Ibsen kan ha sitt utspring her.   

 

Å skille mellom en dramatisert tekst og en drama-tekst, er visst også ukjent for Hamsun, for det virker som han stort sett leser Ibsen – og med prosabrillene på. Mangelen både på et minstemål av vanlig kulturell dannelse, basiskunnskaper om teateret og dramaturgisk forståelse er hos Hamsun på frapperende vis blandet med en aldri hvilende hybris og tro på egen genialitet og storhet som kunstner – og det hjelper lite at han våren 1893 mer eller mindre blir avkledd av Georg Brandes ved et foredrag i København («Litt om litteratur») eller at han må bruke den langt yngre Bergljot som oversetter av brev til tyske forbindelser. 

 

Når Ibsen sitter og ”spiller sfinks” på restauranter og kafeer (Hamsuns formulering i 1903, altså jubileumsåret for Ibsen 75-årsdag), sitter den store Ibsen kanskje og lytter til andre menneskers tale, måten de kommuniserer på – Ibsen er på jobb – hvordan en spredt og haltende dialog også kan romme hemmeligheter og fortielser, nesten genialt demonstrert i dramaet ”Gjengangere”.

 

Bildet til høyre er av Ibsens gamle teater i Møllergaten (rett bak dagens Stortorgets gjestgiveri – og er det eneste som fins av den revede bygningen. Tegningen er av Lorenz Kleiser som utvandret til Amerika på begynnelsen av 1900-tallet og gjorde det godt innen kunst- og teppeproduksjon. Han er for øvrig undertegnedes grandonkel. PS: Nå «flytter» norske myndigheter Ibsen-senteret på Drammensveien også – til korridorene på Blindern – lærer de aldri?

Å lytte til andre, gir også åpning for refleksjon og selvrefleksjon. Det var ikke akkurat den kortspillende og storskrytende bygdegutten Knut Pedersens sterkeste side, for å si det mildt. Ibsen tok aldri igjen mot Hamsuns perfide og uavlatelig forbitrede personangrep gjennom mange år, men ”Hamsun”-skikkelsen dukker antakelig opp i Byggmester Solness. Fadermord er relativt vanlig i litterære kretser, særlig blant mannlige kunstnere. Men her kunne ikke Ibsen gravlegges ofte nok og grundig nok – og graveren er ikke alltid edru når er på jobb.

 

I Tyskland, på initiativ fra Albert Langen (til høyre), samles det denne våren, altså våren 1898 før bryllupet, inn penger til Hamsun som et motsvar til statsstipendiet han ikke fikk på 1200 kroner (nesten 90 tusen i dagens pengeverdi). Summen fra Tyskland var langt større – 1600 Mark (ca. 400 tusen kroner i dagens pengeverdi?). Men pengene kommer etter hvert til å renne ut av Hamsuns (og kanskje også Bergljots) lommer på sedvanlig vis, virker det som – for allerede i november samme høst er han ute på lånemarkedet blant ”gode venner” igjen for å dekke opp gammel gjeld med ny gjeld.

 

Bilde av Fru Byes hotell på Egertorget i Kristiania.

 

Hamsun planlegger nå etter hvert også husbygging med Bergljot – hvis han kan få henne… De gifter seg som sagt 16. mai 1898. Bryllupet er omgitt med et visst medieoppstyr – og dikteren virker brydd der han står på altanen på Fru Byes hotell på Egertorget i Kristiania, noen påstår nedslått (i virkeligheten i sterk bakrus). Senere kommer det spekulasjoner, også fra Hamsun selv, om at dette var noe Bergljot trumfet igjennom, mot Hamsuns vilje (det eneste bilde som er å oppdrive i biografier av paret i sammen, er også tatt i forbindelse med bryllupet).

 

Det er imidlertid lite i Hamsuns liv som tyder på at han noen gang gjorde noe mot egen vilje – eller lot seg overstyre av andre. Bildet under gir heller ingen holdepunkter for at det var noe i veien i det minste med den fysiske tiltrekningen mellom ham og Bergljot.    

 

 

Ett av få bilder av Bergljot Bech og Knut Hamsun sammen, sannsynligvis tatt på selve bryllupsdagen.

 

 

Hamsun og Bergljot på Fjeld Sanatorium i Oppegård, 17. – 23. mai 1898:

 

En kort bryllupsreise til et avsondret sted rett utenfor Kristiania særlig Bergljot kjente godt fra tidligere opphold. Ingen brev som beskriver oppholdet. Bygningene i Tusseveien (10) er borte, bare fundamentet til flaggstangen står igjen samt noen grunnmursrester. Hele stedet raste ut i et leirras i 1928, uten personskade. Det var på den tiden (1898) et pensjonat for velstående mennesker som ønsket kortere eller lengre rekreasjon. Ekteparet Florelius drev også danseskole der (lokalhistorisk kilde).

 

Bilde av restene etter flaggstangen på Fjeld Sanatorium.

 

Sognepresten i Gamle Aker hadde imidlertid nektet å gifte ekteparet og foreslår sognepresten i Ås, Johan Storjohann (1832-1914) som beskrives av Hamsun som snever, bigott og mildt dum. Ekteparet reiser straks etter vielsen ut til Fjeld Sanatorium i Oppegård og vertinnen Nanna Florelius lover dem full skjerming mot andre gjester.

 

De to nygifte bader nakne i Tussetjern til stuepikenes store forskrekkelse og ror over til Ski på andre siden av vannet for å holde nysgjerrige unna. De bor i en liten villa nede ved vannet hvor de disponerer båt et stykke fra hovedbygningen og spiser for seg selv med medbrakt dekketøy fra Bergljots første ekteskap. Sanatoriet hadde ikke skjenkerett, så ekteparet har handlet med seg champagne og vin fra hovedstaden. Oppholdet kan ha vært rundt en uke, men dette er et kjent sted for Bergljot, antakelig også for Hamsun. Et gjemmested – for dem begge.

 

Bryllupsfeiringen på Fjeld Sanatorium i Oppegård, blir imidlertid ikke lang, for allerede 24. mai sender Hamsun et brev fra Ås stasjon igjen – til Albert Langen (om pengene som er samlet inn i Tyskland). Det er mulig at ekteparet bor der sammen før de reiser til Valdres – til vennen Erik Frydenlund.

 

Bilder av Fjeld Sanatorium: Fjeld var et rekreasjonshjem for velstående mennesker. Gjestene som kom fra Kristiania, ble hentet på Oppegård stasjon med hest og vogn, og kusken hadde en caps på hodet hvor det sto ”Fjeld”. På området skal det ha vært en flott park med fremmede tresorter og sjeldne busker (lokalhistorisk kilde).

 

Bilde: Flere av trærne på Fjeld bærer preg av utenlandsk import slik det var vanlig på en del gårder (særlig storgårder) på 1700- og 1800-tallet.

 

 

PS: Johan Storjohann, norsk prest og teologisk forfatter, sogneprest på Ås 1894-99 (boende på prestegården på Syverud (revet) bare stenkastet fra Berg Sanatorium). Morgenbladet har følgende karakteristikk i nekrologen fra 1914: ”En mann hvis ensidighet og sneversyn ofte kunne være sterkt iøynefallende, men samtidig en mann, hvis brennende nidkjærhet og faste overbevisningstroskap ingen som kjente ham kunne unngå at anerkjenne.”

 

 

Et langt ”mellomspill” utenfor Follo, utenlandsreise og byopphold, sommeren 1898 til sommeren 1900:

 

Ekteparet oppholder seg i denne perioden i Valdres, i Helsingfors i Finland, på reise i Kaukasus og i København og Kristiania. Hamsun skriver ferdig ”Victoria” i Valdres og gir den ut sent på høsten 1898. Skuespillet ”Aftenrøde” ble skrevet ferdig på Berg i Ås våren 1898 og utgis i juni samme år i København – oppført på Christiania Theater 17. oktober samme høst – 11 oppføringer. Ingen bokutgivelse fra Hamsuns side før i 1902. Med ekteskap, jordisk og fysisk kjærlighet fulgte det bare depresjon og skrivesperre for den store kjærlighetsdikteren. Etter bryllupet og det korte Fjeld-oppholdet i mai 1898, går det to år før Hamsun er tilbake på Berg Sanatorium i Ås. Det er imidlertid bare tre Hamsun brev fra Ås stasjon i juli 1900. De forteller riktignok at han skriver om natten – og at boka han nå strever med, med stor sannsynlighet er versedramaet ”Munken Vendt”(1902) – Hamsuns” Peer Gynt”- et versedrama han begynte å skrive nordpå samme sommer. Undertittelen er megetsigende: «Brigantinens saga 1» – en sjørøverskute som plyndrer alt på sin vei.

 

Bilde: I juni 1898 har ekteparet leid seg inn hos Frydenlunds i Nordre Aurdal (en skysstasjon og et poståpneri som står der den dag i dag, også med Hamsuns rom). Under til høyre dagens bygning. 

I et brev til Erik Frydenlund i forkant skriver Hamsun:

 

”Kjære EKF. – Ås stasjon, 21 april 1898

 

Hilsen og håndspåleggelse!

Hvorpå jeg går over til min ærend.

Jo, nu skal du høre. Der er ikke så liten sannsynlighet for, at jeg smeller i vei og gifter meg 13. mai. (Går det ikke da, blir det ikke før 13. juni.) I alle fall skal jeg gifte meg nu. Så gjaldt det at finne et foreløpig paulun til høsten. Finnes der et slikt for meg i Aurdal et sted? Jeg skulle altså ta med kjerringa, forstår du. Jeg vil ikke ha noe sanatorium (…), for jeg vil arbeide. Jeg har tenkt på, om ikke du ville og kunne ta oss. Du har jo både rom nok og mat nok til to til, og vil skulle betale deg, hva du ville ha – jeg sier deg dette bent ut og uten skryt, for jeg mener det. Kjerringa er forferdelig snill og hyggelig, liten og munter og tilfreds, og ingen i huset ville få bryderi av henne, skal du tro. Det ville vare en 4 måneders tid, antar jeg.

         Jeg kom til at tenke på deg, fordi jeg må ha et sted, hvor jeg kan arbeide.”

 

Det går imidlertid svært tregt med romanen ”Victoria”, og boka blir først ferdig etter at Hamsun flytter til et annet sted i bygda, dvs. Onstadmarken hos Haganæs (og barnebarnet Jul Haganæs ga i 1982 ut en lokalhistorisk bok om Hamsuns tid i bygda).

 

Bergljot blir etter hvert sendt tilbake til Kristiania. Byggeplanene skrinlegges. Bergljots datter, Vesla, er tydeligvis et problem for den nervøse og irritable dikter. Bergljot sender datteren bort – antakelig for å forsøke å bedre forholdet til den nye ektemannen.

 

I denne perioden avgir Hamsun sin berømte uttalelse om skrivetrettheten han nå føler: ”Å, Gud, hvor dette skriveri nu byder meg imot. Jeg er trett av romanen, og dramaet har jeg alltid foraktet, jeg har begynt at skrive vers nu, den eneste diktning, som ikke er både pretensiøs og intetsigende, men bare intetsigende.”

 

En dårlig anmeldelse fra Nils Vogt igjen: Hamsun med sin ringe bakgrunn eide ikke den innsikt i overklassekvinner som skulle til for å beskrive dem – underforstått kanskje heller ikke for å gifte seg med dem? Det var en anmeldelse av ”Victoria” – og dette får Hamsun til å skrive til Georg Brandes fra Helsingfors der ekteparet nå har bosatt seg for en periode:

 

”Jeg er nu 38 år, har skrevet i 10 år og utgitt 11 bøker, men sitter i denne dag og tviler på, om det nytter meg at fortsette.” (Hamsun lyver fortsatt på alderen utad, men har oppgitt korrekt alder ved bryllupet).

 

Brandes (til høyre) gir ham liten støtte: ”Den mann har jo ingenting lært som dreng” – ”Hamsuns snevre kultur” osv. Hamsun hadde bare litt over 250 dagers skolegang, forsøkte å ta privattimer for å ta artium i Kristiania på slutten av 1880-tallet uten å lykkes og reiste til Paris for å lære seg fransk – også det uten å lykkes. Hamsuns engelsk etter flere år i Amerika var heller ikke all verden.

 

Den senere nasjonale genidyrkelse av Hamsun vi ser blant mange norske litteraturhistorikere og biografer, får i et slikt perspektiv et litt underlig, ja lattermildt skjær over seg. Hamsuns litterære og språklige talent, arbeidskapasitet og ikke minst vilje til å lykkes, var det likevel ingenting i veien med.

 

Etter litt under et år i Finland, foretar ekteparet en reise til Kaukasus via Moskva. Ektefellen Bergljot er nå blitt ”et reisefølge” – ”en dame”. De er tilbake i København i slutten av oktober 1899, igjen på Nørrebro der Hamsun startet på ”Sult” 11 år tidligere. Vennene Skrams og Jansons er nå skilt (Drude Janson med en yngre mann – hun hadde også forelsket seg i den langt yngre Hamsun i sitt eget hjem i Minneapolis i sin tid). Bergljot reiser alene tilbake til Kristiania – Hamsun blir i København, også over julen.

 

Han skriver her på reiseskildringen fra Kaukasus (”I eventyrland” utkommer først mars 1903, skuespillet ”Dronning Tamara” – dronning av Georgia på 11-1200-tallet – utkommer høsten 1903). Slutten av turen skildres først i ”Stridende liv” (1905).

 

I april 1900 er Hamsun for første gang tilbake på Hamarøy hos foreldrene siden 1870-tallet. Altså et tidsopphold på rundt 25 år, opplyser han selv. Bergljot er ikke med. Han skriver nå på skuespillet ”Munken Vendt” (1902) og ymter frempå å få barn med Bergljot: ”Tenk, om vi hadde en liten gutt, og du møtte meg på jernbanen med ham!”. Munken Vendt – et mer eller mindre skjult selvportrett, bor i en gamme (som Hamsun) og blir presentert slik: «Hans navn er Munken, hans tilnavn Vendt,/et løsbarn av fødsel og så student/Ble dømt efter mange beviste klager/som falskner, som tyv og som kvinnebedrager.»

 

I et brev til Bergljot 21. juni 1900 skriver Hamsun igjen om Berg Sanatorium som et godt arbeidssted – hos ”Fru Bye””får jeg intet arbeidet.”

 

18. juli 1900 sender han et brev fra Ås stasjon igjen (til høyre) – Bergljot bor hos faren i Kristiania – Hamsun klager på nervene og angrer sine raseriutbrudd og angrep på henne. Men han forsikrer: Dette er som en sykdom i ham og han lider under det som en hund – ”Jeg håper det aldri komme igjen, for jeg elsker deg og ingen annen i mitt liv”.

 

 

Nytt ”mellomspill” – København, Kristiania og Belgia, høsten 1900- våren 1902:

 

Skrivesperre. Nye litterære forsøk i København der han slo igjennom som forfatter. Spillemani i Belgia – Bergljots formue settes over styr. Rollen som Guds soneoffer. Bergljot gravid.

 

Det som slo an i et litt snevert emigrantmiljø i Minneapolis, falt ikke alltid i like god jord i de mer akademiske kunstnerkretser i København. Likevel er Hamsun et godt trekkplaster i den danske hovedstaden og det er hit han ofte søker tilbake når skrivingen stopper opp. Selv om foredragene ofte kan være uten substans, er de likevel fremført med en språklig briljans, ironi og selvsikkerhet a la Mark Twain som også i Danmark, ja kanskje særlig der, ga ham rykte som en kommende litterær kjempe, en nyskapende kunstner som ønsket å gravlegge de gamle og avfeldige dikterne så fort som mulig.

 

På høsten reiser både Hamsun og Bergljot til København igjen. Hamsun har total skrivesperre – har vært i krise i nesten tre år, informerer han Bolette Pavels Larsen i Bergen (en gift kvinne han også løselig fantaserer om å reise bort med i flere brev). Bergljot reiser alene hjem til Kristiania igjen.

 

Ny jul alene i København. Det er som om han venter på den samme ”produksjonsdjevelen” som arbeidet i ham natt og dag på Nørrebro ved juletider 12 år tidligere. Men det forløsende skjer ikke. ”Hellligånden” gjennomstrømmer ham ikke lenger (som i ”Sult”s dager). Det er reiseskildringene fra Østen han sliter med. Og det merkes på tekstene, langhalm og skråsikre litterære og kulturelle betraktning om en region han knapt kjenner enn ved fragmentarisk lesning, samt et oppkomme av fordommer mot snytende og degenererte jøder og armenere, håpløst generaliserende utsagn om briter, franskmenn og hele nasjoner. I sannhet et kursus i en turists uvitenhet og overfladiskhet (senere ble da også turister og turisme en av Hamsuns mange og hårdnakkede prygelknaben).

 

Men reiseskildringer var populært stoff – og det solgte. Og Hamsun trengte alltid penger, mange penger. Han levde over evne, store pengesummer fløt som vann gjennom hendene hans – han levde i sannhet fra hånd til munn på femsifrede beløp, som det ble sagt om en av dagens kjente norske visekunstnere. Forskjellen på egne penger og andres hadde han også tidvis problemer med. I fylla kunne han rett og slett gi bort alt han eide – neste dag var imidlertid giveren der angrende for å kreve gaven tilbake.

 

Hamsun sitter i København (og tidvis på Cafe Bernina) og savner Bergljot, men han savner også pengene hennes og fabler om å vinne i lotteri. Det går fire år mellom utgivelsen av ”Victoria” og ”Munken Vendt” – 1898-1902. Med Hamsuns store pengeforbruk er det å spille høyt – og det er Bergljots penger som i stort monn redder ham og dem – og det vet han. For i det hele tatt å komme hjem til Kristiania fra København, må Bergljot sende 300 kroner i reisepenger (ca. 20 tusen i dagens pengeverdi).

 

Berg Sanatorium i Ås blir igjen luftet av Bergljot som et mulig sted der inspirasjonen kanskje kan komme tilbake… – et sted for å lade batteriene og for å ”arbeide sterkt” som han skriver i et senere brev fra Ås.

 

På våren 1901 er Hamsuns adresse Fru Byes hotell i Kristiania og Hotel Skandinavie. Bergljot er i København for å ordne opp i leiligheten i Hollændervei 21 (ute ved Frederiksberg) som de har bodd i. De flytter deretter endelig sammen i Bygdø allé 7. Hamsuns nevrotiske ordenssans og pirkete forordninger overfor hustruen om stort og smått og likt og ulikt, kan mildt sagt ikke ha virket særlig styrkende på forholdet mellom dem. Den rastløse og omreisende kunstner fra filleproletariatet på landsbygda har aldri hatt et eget hjem i ordentlig forstand, men belærer nå antakelig en langt mer kyndig person i hjem og innredning om hvor skapet skal stå – og ordrene skal adlydes og følges – gleden ved å adlyde, er også ett av Hamsuns livsmotto.

 

Samtidig nekter Hamsun å møte Albert Langen, sin forlegger, gift med Bjørnsons yngste datter, Dagny (Langens søster er på sin side gift med Dagnys bror, Einar Bjørnson). Langen er på besøk på Aulestad sommeren 1901. Hamsun skriver: ”Jeg kan ikke tale med Dem, jeg kan ikke tale med noen, jeg skyr alle mennesker nu for tiden, jeg er syk.”

Bildet til høyre er Bjørnson-familien i Paris 1887 (døtrene Bergljot og Dagny).

 

Ved en senere anledning har Hamsun heller ikke tid til å møte sin velgjører og forlegger i Tyskland til tross for at Langen mer eller mindre finansierte store deler av det flerårige Paris-oppholdet hans på 90-tallet.

 

Her ser vi hvordan Hamsun snur om på klient/patron-forholdet han har til Langen. Den underordnete blir den overordnete, den ”svake” blir den ”sterke”. I Paris omtalte Hamsun også Langen som ”min tysker” til venner. Men uten Langen hadde Hamsun måttet gjøre vendereis i Paris og stole på at gamle ”venner” i Norge åpnet dører og lommebok for ham – enda en gang.  

 

Hamsun omarbeider nå sin plagiatnovelle ”Hazard” (1889) til ”Fader og sønn” (”Kratskog”, 1903) og ønsker å få den utgitt i Tyskland. Et forvarsel om det som skal skje i Belgia denne høsten 1901. Penger som går hurtig ut, kan også komme hurtig inn, er antakelig Hamsuns tese – og ved press, manipulatoriske grep og malende offerbrev han har lykkes med mange ganger tidligere – Hamsuns tiggerbrev er nesten en egen sjanger.

 

Bergljots penger er ”teknisk sett” Hamsuns penger, skriver han i et brev nå, men han lufter også den moralske siden av saken. Men når Bergljot reiser bort for en stund, blir fristelsen for stor for et menneske som aldri har skilt sterkt mellom eget og andres. Og Hamsun tar Bergljots bankbok og formue og reiser til Belgia – for å gjøre det helt stor varpet for en tankeløs og desperat parveny som hele livet har en stygg tendens til å fette oppover og sparke nedover for å komme seg ut av fattigdommen og fornedrelsen hjemmefra og inn i den kulturelle overklassen med nips, plysj, mørk mahogni og empire. 

 

I slutten av september 1901 reiser Hamsun til Ostende, bor på Hotel Londres og starter sitt raid mot rikdommen. Det går dårlig. I oktober videre til Namur og Hotel d’Harscamp. Det går enda dårligere. Milliontap. Mens Bergljot organiserer flytting til ny leilighet med tunge møbler og løsøre, har Hamsun nok med å sjonglere sjetonger – han har etter tiden i Amerika alltid skydd fysisk arbeid – vedhogging kan til nød gå an.

 

Bilde fra Ostende i Belgia til høyre.

 

I Antwerpen truer han med å ta sitt liv, i et brev til Bergljot fra Queens Hotel.  Etter udåden vil det da antakelig ligge igjen en ubetalt hotellregning. Bergljot kausjoner ham ut og sender reisepenger – enda en gang.

 

Brevet til Bergljot fra Namur i oktober 1901 der han skal forklare tapet på rundt 1,5 millioner kroner i dagens pengeverdi – en betydelig del av formuen hennes – er et litterært mesterverk i offersjangeren. Bedre kan det knapt gjøres – kanskje bortsett fra Hamsuns siste bok ”På gjengrodde stier” (1949) der han med et snevær av språklige lykketreff bedyrer sin nazistiske uskyld overfor en hel nasjon – og lykkes – enda en gang. For siste gang.

 

Men før brevet til Bergljot har han skrevet til Wentzel Hagelstam, finsk bokhandler og korrespondent, om pengehjelp, for å forsøke å komme seg ut av knipa. Hamsun skylder på en sinnslidelse av gigantiske dimensjoner – ”Jeg teller timene til ditt svar kommer.” – ”Tal med 20 venner om bidrag eller navn til et lån.” – ”Gud velsigne deg, 13.000 francs!”

 

Hamsun blir (dessverre) bønnhørt, penger kommer – og han spiller likegodt bort disse også. Egenskapene han setter høyest hos et menneske i livet, er redelighet, redelighet og redelighet, gir han uttrykk for senere i livet til en biograf.

 

”Kjære Bergljot min! – Namur, oktober(?), 1901

 

Nei, det går nok ikke, jeg er fordømt til ikke å komme på fote igjen dennegang. Har tapt igjen og gjennomlevd de verste sinnslidelser.  Du får ta meg til nåde, jeg har ikke annet råd enn å be om det. Jeg kommer hjem som en forloren sønn, jeg har bortødslet tusener og kan ikke skaffe dem tilbake. Herregud, jeg tør ikke si deg summen, har ikke turdet det hele tiden, i håp om at jeg kanskje først kunne få noe tilbake, så det ikke hørtes så forferdelig. Du får ta meg til nåde, Bergljot. Jeg reiste ikke til denne fordømte affære i noen lettsindighet, men simpelthen i det ærlige håp at kunne vinne lidt og betale tilbake til bankboken noe av hva vi hadde brukt opp av den. Men det har i bunn og grunn mislykkes – av min himmelske faders nåde. Den utmerkede himmelske fader har av sin velbekjente nåde nedsenket meg i den dypeste elendighet og han sitter vel nu og gnir seg nådig i hendene, for han har gjort et fint arbeide.

 

Jeg henvendte meg til ham ikke en gang, men på kne midt om natten i gatene i Ostende en hel måned, kanskje fem uker. Og han hørte meg slik som han pleier at høre alle. Nu spytter jeg ham i fjeset for resten av mitt liv. Han har selv gitt meg dette sinnelag og har selv ansvaret. Jeg skulle aldri ha forundret meg over denne rå, hundske himmelske forfølgelse, hvis jeg hadde villet tjene penge for å leve i sus og dus og forfengelighet. Jeg sus og dus! Jeg går nu i 4 skjorter fordi jeg ikke har hatt råd til å kjøpe en overfrakk til meg selv, jeg går den dag i dag i den grå frakk fra i sommer, og her er kaldt som en vinter om morgenen og aftenen. Jeg har ikke hatt råd til å kjøpe meg et par sko engang, og nu er sålene aldeles borte, og her regner i blant hver dag, så jeg er dyvåt. Jeg forteller ikke dette for at gjør deg ondt, det gjør ikke meg det bitteste, for jeg føler ingenting til det. Men jeg har villet straffe meg selv og vise den rå himmelske laban, at det skulle ikke være annet, jeg ville ha pengene til enn til din og min bankbok og ikke til nytelse og gleder. Alt har vært fruktesløst.

 

Så får jeg få lov å komme hjem igjen til deg, Bergljot. Jeg skal forsøke å arbeide noe stadigere, jeg tror, det ennu skal gå. Og så var det det, om du kunne følge med meg hit en tid, og vi gjorde et forsøk igjen uten å sette mer til enn i høyden noen hundreder. Vi skulle være snare, en 14 dagers tid, og kunne på den tid vinde meget, hvis lykken hadde vendt seg. Det er jo nemlig slik, at om jeg setter inn mer enn 20 francs, så kan disse på 7 minutter bli 100.000 francs med letthet. Og jeg har opplevd mange, mange slike anledninger…”

 

Førjulstiden 1901 tilbringes i en ny leilighet i Gjørstadgaten 8 i Kristiania (litt lenger oppe i Bygdøy allé). Bergljot er gravid på nyåret. Et siste desperat forsøk på å ”samle troppene” fra begges side?

 

Samtidig er Hamsun på jakt etter dyre antikvitetsmøbler, med ”marmorsøyler og bronsebeslag” i enda en flyttesjau, nå til Theresegate 49. Hamsuns tid som Guds soneoffer er nå tydeligvis over for denne gangen, for han reiser til Belgia enda en gang helt på slutten av Bergljots svangerskap, og spiller bort resten av formuen hennes.

 

Trøsten er imidlertid stor – Hamsun har kjøpt en Goya – han håper den er ekte. Og motivet er selveste Kristi korsfestelse med den hellige Franciscus ved foten!

 

Kanskje var ikke overlege Gabriel Langfeldts (til høyre) senere diagnose ”varige svekkede sjelsevner” så langt unna sannheten om Knut Hamsun likevel? Et tilnærmet normalt sjeleliv hadde Hamsun i hvert fall ikke – og han ville vel også ha protestert på at noe slikt fantes.

 

Tapet av formuen hadde imidlertid Bergljot tatt ”strålende” som han uttrykker i et brev. Hamsun har da også via filosofiske privatstudier utstyrt seg med en behendig livsfilosofi preget Østens fatalisme, mennesket uten individuelt ansvar.

 

 Til Del 3 av dette blogginnlegget

eller:

TILBAKE TIL TOPPEN AV HJEMMESIDEN