Man kan være antisemitt uten å være nazist, men kan man etter krigsutbruddet i 1940 være nazist uten å være antisemitt?

Først noen sitater:

«Men av alle har Hitler talt til mitt hjerte -« (Knut Hamsun)

«De skal ikke undskylde meg, jeg skal ikke undskyldes. Jeg leser aviser, og vet hvad jeg skriver om.» (Hamsun til Wildenvej i «Tidens Tegn», 9.12.35)

«Herr Hitler, De må slutte å marsjere – og begynne å regjere!» (Knut Hamsun hos Hitler)


Her på Akershus ble både hjemmefrontsmenn og nazister skutt under og etter krigen – passende sted for en Hamsun-debatt altså…


Edvarda foran Stortinget…

Her i Stortingsgaten – rett overfor Burns – holdt Hamsun dommedag over de fire store høsten 1891… Haugan til venstre. «Farsdrap» på «genier» er en populær sport blant endel mannlige forfattere. De kvinnelige forfatterne forholder seg mer avslappet og reflektert til sine formødre, virker det som…


Lars Frode Larsen – nasjonalt og internasjonalt kanskje langt den betydeligste Hamsun-forsker noensinne… Hans vitenskapelige og monumentale Hamsun-biografi «Den unge Hamsun», «Radikaleren» og «Tilværelsens Udlænding» (frem til 1893) på rundt 1500 sider rager over det aller meste skrevet om Hamsun. Redigeringen og utgivelsen av Nye Hamsuns samlede (med «alt» Hamsun skrev) er også Larsens og Gyldendals verk.


Forfatteren Vigdis Hjort, i midten, har bidratt i flere Hamsun-debatter med sin intuitive språkfølelse og skarpe iaktagelsesevne – denne gangen snakket hun også om Hamsuns bulimiske språk… Redaktør i «Prosa» og ordstyrer Karianne Bjellås Gilje, til venstre, har også skrevet en hovedfagsavhandling om Hamsuns sakprosa.

Jon Langdal (filosof og pedagog): kritisk til bl.a. Atle Kittangs og andre norske litteraturviteres «bortforklaring» av Hamsuns antisemittisme…, jfr. «Hvordan trylle bort det ubehagelige? – Et blikk inn i den magiske forskning» i Agora nr. 1/2-99. Bloggtittelen er altså hentet herfra.


Hjemmefrontsmuseet huser nå også nazisten Hamsun – tiden skrider langsomt fremover… Det er grevlingen (graveren) Lars Frode Larsen som står for denne utstillingen (revene farer rundt og snuser litt her og der – og finner av og til det store byttet, riktignok…)


Fattiggutten og oppkomlingen fra Garmo og Hamarøy likte leken med de store… – og jo mer han fedtet oppover desto mer sparket han nedover…


Her kommer gutta og skal ordne opp med all sendrektigheten i verden… Hamsun på vei inn til Hitlers lille gjemmested, Berghof i Bayern. Både byråsjef Egil Holmboe til høyre for Hamsun og tolken Ernst Züchner, bak, fikk bryne seg på en skikkelig absurd Ionesco-dialog ved anledningen…

På fjorden nedenfor Akershus kom tilfeldigvis et skip med en gulkledd herre, en viss Nagel, seilende inn…


Og på Rådhusplassen dukket med ett Kristiania opp – denne forunderlige by som ingen forlater før….

Etter begge dager møttes flere av deltakerne i debatten på «nye» Skansen – fredag med pils og annet godt, men uten Vigdis Hjort over. Lørdag ble det bare kaffe for Haugan, Hjort og undertegnede. Gyldendal spanderte fredag til tross for Haugans varme kuler.

 

Fredag 4. september og lørdag 5. september 2009 debatterte Hamsun-interesserte forfatterens nazisme og antisemittiske uttalelser før, under og etter krigen.

Sted: Akershus slott, Margretesalen.

Innledere og debattanter:

Jørgen Haugan («Solgudens fall», 2004), Lars Frode Larsen («Den unge Hamsun», «Radikaleren», «Tilværelsens Udlænding», 1998-2002) , Vigdis Hjort (siste bok «Tredje person entall»), ordstyrer Karianne Bjellås Gilje (red. i tidsskriftet «Prosa»). Fredag innledet Kjartan Fløgstad (forfatter – siste bok «Grense-Jakobselv») også med et foredrag om «Reaksjonær modernisme». Ikke full sal denne gangen, men temperaturen ble høy og ikke alle var komfortabel med at Knut Hamsun ble karakterisert som antisemitt overhodet. Motsetningene sto vel hardest mellom Hamsun-forskeren Lars Frode Larsen og biograf Jørgen Haugan.

Biograf og Hamsun-forsker Lars Frode Larsen hevdet at Hamsuns nazisme er godt dokumentert – og på Hjemmefrontsmuseet like ved er det nettopp Larsens bragd at dette nå kan frontes i full offentlighet – og uten at debattanter (slik undertegnede til tider har opplevd det) «husjes» ned med sitater fra «Pan», samt familiær-liknende tildekningsmanøvrer og tåkelegging som var en vanlig øvelse på en del Hamsun-seminarer for et par tiår siden.

Men Hamsuns antisemittiske uttalelser både i skjønnlitteraturen, sakprosaen og brevene må, ifølge Larsen, veies opp mot dikterens tydelige avsky for den antisemittiske propaganda han møtte i Tyskland i 1938 og uttalelser om Quisling at «det der med jødene kunne han ha spart seg». Hamsun hadde også jødiske venner og uttalte seg flere ganger positivt om det jødiske folk. Hamsuns negative uttalelser om jødene må også sees i lyset av sin samtid der en sentral norsk avis som Aftenposten etter Krystallnatten i 1938 skrev at – jødene ikke var uten skyld i hendelsen…

Biograf Ingar Sletten Kolloen («Hamsun – Svermeren», «Hamsun – Erobreren», 2003-04) inntar omtrent det samme standpunkt som Larsen.

Journalist Terje Stemland (journalist i Aftenposten) er kanskje representativ for den gjengse oppfatning blant Hamsun-lesere i Norge – «Den eviggyldige forfatter», 1.8.09.09.

Litterær biograf Sigrid Combüchen er heller ikke sterk på Hamsuns nazisme.

Biograf Jørgen Haugan har redegjort for sitt utgangspunkt i debatten bl.a. i denne Aftenposten-kronikkene «En nasjonal dekkoperasjon», 18.9.09 (nettdato) og denne «Det norske Hamsun-traume», 23.10.04.

Biograf Robert Ferguson («Gåten Hamsun», 1988) avviste i en kort kommentar i Aftenposten «Vi tar mannen for alvorlig» 22.9.09  at ha betrakter Hamsun som nazist – og at slike debatter bør sees i et større og internasjonalt perspektiv.

Kolloen ga et tilsvar til Haugan i samme avis «Konspirasjon og fakta» 19.9.09.09.

Haugan svarte med artikkelen «Ikke nazist uten å være antisemitt» 23.9.09.

Dette siste er en forkortet versjon av et opprinnelig innlegg fra Haugan – her i fullversjon. Haugan støtter seg her blant annet på Ståle Dingstad og hans bearbeidete doktorgradsavhandling utgitt i bokformi 2003 «Hamsuns strategier – realisme, humor og kynisme». Avhandlingen er den første norske doktoravhandling som vesentlig tar for seg Hamsuns forfatterskap fra 1900-tallet – og også det er nettopp et poeng i Haugans argumentasjon. Haugan støtter seg i tillegg også på to sentrale artikler: Den før nevnte «Hvordan trylle bort det ubehagelige? – Et blikk inn i den magiske forskning» i Agora nr. 1/2-99 av Jon Langdal og «Knut Hamsun´s Anti-Semitism», Edda nr. 5, 1977 av Allen Simpson.

Simpson har imidlertid blitt møtt med kraftig kritikk og motbør fra Sten Sparre Nilson i Edda nr. 3, 1979, Dolores Buttry, Edda nr. 2, 1986, Lars Roar Langslet i «Rev eller pinnsvin. Tre essays om Hamsun», 1995.

Simpsons konklusjon kan likevel være verd å sitere: «Finally, what relationship is there between Hamsun´s anti-Semitism and his support of Nazi Germany? The answer is that he did not support the Nazis because they were anti-Semitic, but because he was: had he not held the ideas about the Jews (and about other races too) he did, he could not have supported the Nazis, no matter how attractive ha may have found other ascpects of their program. And in this he was not alone.»

– – –
Hvilken konspirasjon? Et svar til Kolloen.

Av Jørgen Haugan

Kolloen påstår at jeg i min kronikk lufter konspirasjonsteorier. Jeg har bare laget en historisk oversikt over norske bortforklaringer og den smertelig langsommelige norske erkjennelsesprosess når det gjelder Hamsuns ekstreme politiske holdninger. I 1952 – ved Hamsuns død – konstaterte Sigurd Hoel at det var ingen antisemittisme hos Hamsun og at nazismen var bare en ”stripe” i mannen. 50 år senere er man kommet så langt at Kolloen kan erklære at Hamsun var ”fullscore” nazist. Til Sigurd Hoels påstand om ingen antisemittisme hos Hamsun korrigerer Kolloen med at bildet er ”flertydig”. Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at Hamsun var like ”fullscore” antisemitt som nazist?

De hamsunske ytringer om jødene Kolloen selv refererer i sitt svar til meg – og selv kaller ”antisemittiske utsagn”, synes jeg ikke støtter hans sak.

Om forholdet mellom nazisme og antisemittisme vil jeg henvise til Ståle Dingstads klare og korte fremstilling i hans disputas Hamsuns strategier (2003):

”Antisemittismen var i mellomkrigtiden sterkere i østeuropeiske land enn i Tyskland., og den var tydelig også blant mange kommunister. Men idet krigen var et faktum, kunne man ikke være nazist uten å være antisemitt. Når man formelt definerer Hamsun som nazist på bakgrunn av støtten til Hitler og hans regime, kan man ikke samtidig hevde at han var en venn av jødene. Hamsun hadde riktignok jødiske venner, i den grad man kan si at han hadde venner i denne tiden. Men det var helt vanlig, også blant ledende nazister i Tyskland” (s.265).

– – — – –

Under kan du se et klipp av Jørgen Haugan i debatten på Akershus slott i anledning Hamsun-jubileet 2009. Temperaturen var til tider høy.

– – –

To senere innlegg avslutter denne Hamsun-debatten foreløpig:

Fra Holocaust-senterets stipendiat Ragnhild Maria Hauglid Henden – «Den flertydige Hamsun», Aftenposten 28.09.09.

Fra Jon Langdal: «Heftar alltid ved Hamsun», Aftenposten 4.10.09.

–  – –

Utvalgt dokumentasjon på Knut Hamsuns nazisme og antisemittisme:

Vidoer fra YouTube:

Fra «Norsk Filmrevy» nr. 34/44, 28. august 1944 (på Palassteateret?)Merk at disse filmsnuttene er produsert under krigen – og sannheten er den første som dør under en krig, sies det. Men det virker her som Hamsuns aldri hvilende hybris slår ut i full blomst, særlig det første innslaget som er fra slutten av juni 1943.

Josef Terboven tar imot Hamsun på Fornebu etter journalistkongressen i Wien 23-25. juni – og lager et prakteksempel på propaganda i egen favør til tross for at turens hensikt var å fjerne nettopp ham. Bakgrunnen var at NS og Qusling med stadig svekket oppslutning i Norge spilte høyt og startet en maktkamp mot Terboven og Rikskommisariatet i Norge. Den gamle Hamsun skulle brukes som brekkstang i et møte med selveste Hitler, men strategien mislyktes. Møtet i Berghof 26. juni ble arrangert rett etter journalistkongressen, men er ikke omtalt her (klippet vekk av You-tube-innleggeren eller tyske propagandamyndigheter i Norge, antakelig det siste).

17. mai 1943 var 10-årsdagen for NS og Hamsun skriver i en  hilsen til partiet: «Jeg syns det går riktig godt nu: Ubåtene arbeider jo natt og dag» (…) «Jeg ønsker oss alle lykke til!» (kortversjon: norske sjøfolk drukner i tusentall – det er synd, men tross alt kanskje positivt for oss som tror på Tysklands seier). Det er nå dokumentasjon på at Hamsun meldte seg inn i NS 4. mai samme år (hvis ikke også den er et falsk Hamsundokument). Men innmeldingen var etter sterkt press fra mange hold (årsakene til Hamsuns vegring kan være mange).

I mai samme år drar også Hamsun til Berlin for å møte Goebbels (som sammen med Alfred  Rosenberg og Hitler er nazismens fremste ideologer – «verden er bedervet og må renses for jøder, signøyere, homofile, sinnsyke, krøplinger…» etc.). Goebbels blir  overrakt Hamsuns Nobelprismedalje og dikteren skal ha vært rørt til tårer. Men hensikten er her klar – Hamsun ønsker et møte med Hitler – det var alltid viktig å gå helt til topps når man fremmet sine krav – pekuniære eller politiske ( og det hadde lykkes mange ganger før).

Mye tyder på at Hitler selv ikke var særlig positivt stemt etter å møte en gammel døv mann som stort sett snakket i monologer ( som Hitler selv) og som ønsket å fjerne «hans mann» i Norge. Hamsun er en kort tur hjemom før han reiser på nytt til Tyskland. Han og Marie har den syke datten Ellinor med seg hjem til Nørholm.

Det er (antakelig) datteren Ellinor vi ser på film-utklippet om besøket på den tyske panser-enheten sommeren 1944. Dette er omtalt i den sensurerte Aftenposten 26. august 1944. 25. august – dagen før – ble Paris befridd av allierte tropper! Men det kom ikke med her, av naturlige årsaker.

 

Fra «Norsk Filmrevy» i forbindelse med Hamsuns 85- årsdag 4. august 1944: «Bare» 17 signerte artikler om Hamsun i avisene (mot 85 på 80-årsdagen). Hamsun ble innlosjert i Terbovens (!) hytte ved Høvik for å slippe unna all pressestøyen, tysk vakthold og egen kokke! Hitler som hadde overlevd et attentat bare to uker tidligere, telegraferte. Det gjorde også Goebells, Nicolas von Falkenhorst (øverste militære ansvarlig i Norge og som ledet invasjonen av Norge i 1940) – og Terboven. Einar Schibbye, Gyldendals nye direktør (etter Tore Hamsun) avsluttet sin tale i aulaen: «(…)et folk av Hamsun-elskere hilser Knut Hamsun i dag.» En sannhet med visse modikasjoner. Den gamle Hamsun var både mislikt, til dels forhatt, blant sine gamle lesere. Verken Quisling, Terboven eller Falkenhorst var i aulaen i Oslo (krigen var på hell og tyskerne var i ferd med å tape).

Fra spillefilmen «Hamsun», 1996 – Hamsuns møte med Hitler på Berghof (det er utførlige referater fra hendelsen – og flere ulike kilder uttrykker noenlunde det samme – så vi må gå utifra at det var slik det skjedde.)

Trailer «Hamsun», 1996 (merk at filmen er basert på dokumentarroman «Prosessen mot Hamsun» (1978) av  Thorkild Hansen der norske Hamsun-forskere påviste «et hav av småfeil». Jørgen Haugan m.fl. er også til dels svært kritisk til Hansens Hamsun-bilde. Bildet av den «humanistiske nazist» er lett å få øye på her. Max von Sydow blir svarløs ved et slikt spørsmål direkte rettet til ham.

– – –

Utvalgte sitater:

Brev, artikler og uttalelser før, under og etter krigen:

Kladdet brev til Georg Brandes (av jødisk herkomst) , Hamarøy 15. juli 1916: «De burde ifald nu som Olding prøve at styre Deres løse Mund. Den har hverken gjort Deres Race eller Deres personlige Karakter Ære.» Hamsun hadde og hadde hatt et svært ambivalent forholdt til Brandes siden slutten av 1880-tallet i København. Hamsun ble til dels hjulpet til «Sult»-suksessen av Brandes-brødrene, men G. Brandes holdt ham på god avstand i mange år – men det var Brandes Hamsun henvendte seg til når han holdt på å gi opp forfatterskapet på begynnelsen av 1900-tallet. Bakgrunnen for brevet er en uttalelse fra Brandes om at Hamsun hadde «solgt seg» til bladet Simplicissimus («Knut Hamsuns brev 1915-1924», 1997, s.122-124).

I artikkelen «Nabobyen», Aft. 8. og 12.7.17: Hamsun skriver om boka «Den moderne Mennesketype» av dr. Konrad Simonsen: «(…) en skjønn og skjønn livslære: bort fra vår tids mekanisering av mennesket, tilbake til en mere sjelelig tilværelse. Jeg skylder denne bok så stor takk og jeg unner andre den berikelse å dukke ned i den…». Allen Simpson skriver om samme bok: «The book Hamsun recommends here so movingly, Den moderne Mennesketype, is a witless, racist and anti-Semitic glorification of the Germanic soul, written  by a man who had also published an anti-Semitic book on Georg Brandes several years before (Georg Brandes: Jødisk Aand i Danmark), (…).»

I artikkelen «Fascismen i Norge», Fylkesavisen 11. januar 1934 (Skiensfjordens presse): «En gang siger i en eller annen form fascismen inn i Norge også. Det er bare de stokkblinde som ikke enda ser forskjellen på tiden og politikken før og efter krigen, (…).» Artikkelen som sådan er et åpent og glassklart angrep på demokratiet som idé og et varmt forsvar for fascismen som sådan.

Hamsun ledsager sitt svar med følgende bl.a.: «(..)hvis De tar det, skulle det helst være uten trykkfeil. Jeg blir forvansket i alle land.» Forvansket? Spørsmålet er om Hamsun ville ha følt seg vel i all denne velvillighet han i dag blir utsatt for blant dem som nesten daglig beskytter ham mot hans egne meninger – de samme gjennom et langt liv? Hans venstreradikalisme i ungdommen hadde jo lite med demokrati å gjøre. Flere Hamsun-artikler på 30-tallet er skåret over samme lest (om Quisling, 1936: «Hadde jeg TI stemmer skulle han få dem.» (F.F, 17. oktober 1936).

I artikkelen «Vente og se», 10. juli 1934: «Nei kom med det forige Tyskland, med republikken, da kommunisterne, jøderne og Brüning regjerte i dette nordiske land!» (sarkastisk ment fra Hamsuns side her om etterkrigstidens «sykdommer»).

I forbindelse med utgivelsen med boken «Det nye Tyskland» senhøsten 1935 tok Aftenpostens journalist Niels J. Mürer til orde for å se diktaturet, jødeforfølgelsene, konsentrasjonsleirene, undertrykkelsen av politiske motstandere og nazifiseringen av kunst og vitenskap under fen felles synsvinkel (selv om alt dette bød «oss» imot), finne forutsetningene og forklare dem. «Det var ret, slik  skal vi skrive om det store Tyskland; med forståelse,» skriver Hamsun til Mürer i et brev 29.10.35 («Knut Hamsun brev 1934-1950», 2000. s. 101-102 – «Erobreren. Hamsun», s. 145-46).

Marie Hamsun uttaler seg også nedsettende om jødene i Norge og i et brev 10.2.40 skriver hun: «…et blodbad blir det til våren. Målet er offeret verdt, mener den tyske ungdommen, som da må gå i døden.» (hun kjøper senere i 1944 også inn antisemittisk litteratur til skolene i Eide, jfr. «Hamsun. Erobreren», s. 303) – Senere uttrykk hun også tanker om at det ikke er det viktigste at barna får et langt liv, men at det utretter noe – «Det største han kan gjøre er å kjempe for Norge mot bolsjevismen.» Uttalelsene forteller kanskje noe om den forgiftede og hatske stemningen på Nørholm (også mellom ektefellene), men også om den politiske stemningen i Norge generelt. Kommunismen ble sett på som en reell trussel (ikke som en studentlek på universitetene 30 år senere). Dette temaet eller det manglende fokus på kommunistfrykten på 30-tallet, er noe flere anmeldere innvender mot Kolloens biografi (men stort sett har særlig den siste boka blitt mottatt med ovasjoner).

I artikkelen»Et ord til os» fra 19.4.40 skriver Hamsun om Carl Joachim Hambro (av jødisk herkomst): «Det meldes fra Sverige at Carl Hambro vilde tale til det norske folk. Ja, han var den rette! Han er sønn av en i sin tid innvandret familie som har fått være her i landet. En prater, en talemaskin. Han har vel sin fortjeneste han og, men det å rettlede det norske folk just nu, det er han ikke mann for. Han mangler grunnlaget; det å være norsk i sin sjel. Denne mangel på norsk sjel har han vist flere ganger.» Nasjonalisme og antisemittisme går her hånd i hånd som i mange andre land. Men en skal her heller ikke underslå at Hambro hadde skrevet negativt om flere av Hamsuns romaner – og Hamsun glemte aldri en fornærmelse. Ved lesing av sitatet faller en lett også på den formastelige tanken om den «særegne nynorske veremåten» som visst skal være genetisk, eller?

I «Norsk Artikkeltjeneste», høsten 1941, jfr. «Hamsun. Erobreren», s. 248: (…) vi skal i et samlet Norge gå inn i forbundet av europeiske sater under tysk nasjonalsocialistisk førerskap. Det er vår oppgave (…) All motstand vil bli knust (…) Det er skrevet så meget og av så mange om vår fremtid. Men av alle har Hitler talt til mit hjerte.» Marie svarer følgende på samme enquête: «I det nye Europa uten jødedom og bolsjevisme vil det nasjonale Norge utveksle verdier med andre land og vokse inn i en stor fremtid.»

«Således som våre land i tidligere tider hørte sammen i handel og vitenskap, samferdsel og livsbetingelser, så vil det atter blomstre op en rik kulturperiode som bygger på en germansk livsanskuelse i Norge og Norden. Forutsetningene er der. Dette er ingen profeti, det er sund viden og historisk intuisjon. Det er en dyp bevissthet om det kjente og det hemmelige, grunnet på slektskap og blod. Vi er alle germanere.» («Knut Hamsun svarer på to spørsmål» i Grimstad Adressetidende 30.1.41 – «Hamsun. Erobreren», 2004).

Om Roosevelt, februar 1942 i artikkelen «Verwirklichte Kameradschaft»: «Stiv og sta går han sin vei, en jøde i jødisk tjeneste, den førende ånd i Amerikas krig for gullet og jødemakten.»«Europa ønsker seg verken jødene eller gullet deres, verken amerikanerne eller landet deres. Europa rydder for tiden i sitt eget hus og tenker ikke på eventyrlige slag mellom verdensdeler.» En skal her merke seg at originalmanuset til artikkelen er gått tapt og at bl.a. Kittang stiller spørsmål om utsagnet virkelig stammer fra Hamsun – på den annen side: dikteren sto ved sine artikler etter krigen. Hamsun skriver nedsettende om «jødene» Roosevelt, Beyer og Hambro til tross for at de så langt Dingstad kjenner til – ikke er jøder. «Det endrer likevel ikke ved Hamsuns demonisering av jødene,» skriver Dingstad, s.270. Hamsun har også en skjult «jøde-replikk» til Brandes i et brev, men her kan det være gammelt nag fra 1890-tallet som slår igjennom – Brandes var jøde.) Denne artikkelen dukker likevel opp hos Lars Frode Larsens «Taler på torvet 2», Knut Hamsun Samlede verker, bind 27, 2009, med artikkelen «Kampen om Europas frihet», «Vaktposten i Norden», 14.3.42.

Vitnesbyrd på pressekongressen i Wien, gjengitt i Aftenposten 24. juni 1943: «Den tyske befolkning hadde også litt etter litt i årenes løp fått et innsig av fremmede elementer, som infiserte og svekket den germanske ånd i folket – det passet England godt. Tyskland skulle svekkes. Et overdrev av ugermanske folkeslag og raser grasserte i landet og utbyttet befolkningen som no var utpint etter krigen.» Jødene nevnes ikke spesielt her, «men det er dem dette angår,» skriver Ståle Dingstad i sin bok «Hamsuns strategier», s. 269.

Om Harald Beyer, brev til sønnen Tore 12. april 1942: «Har du sett at Harald Beyer nestammer fra Bergenjøden som kaldte for Bønnebogmeyer – han har faat en Bok hos N. Gyldendal om Kirkegaard (Som om en Jøde kan skrive kan skrive om Kierkegaard!). Det er samme Skitt som det Grieg før gav ut om tyske tyske Tænkere. – Harald Beyer helt betydnings, har før vært hos Ashehoug. – Nei jeg vil ikke garantere for Grieg – Jødenboken mot Kirkegaard bør indrages, han vil bare frækt si at han ikke er Jøde, jeg (jag?, min anm.) hans Navn fra Bladene.» Brevet er skrevet kort tid etter et hjerneslag – jfr. alle skrivefeilene – og kan slike private ytringer brukes som bevis for noe som helst? – tenk om vi for all tid skulle svare for det vi sier i vår egen stue i «mørke stunder» – da hadde det vel nesten ikke vært «rettferdige» igjen i landet…

Videre om Harald Beyer (privat) brev til Tore H. 14. februar 1943: «Og Jøden Harald Beyer (han med et Slags Bok om Kirkegaard) er ikke han skutt? Skulde vært det. – Ja det var bra om Tyskerne tok og tvangførte en Tredjedel Norsker til Østfronten, her vilde bli nok Rak igjen.» Brevet er etter arrestasjonene og deporteringen av jødene fra Oslo havn høsten 1942 ledet av Knut Rød, men en skal da merke seg at svært få visste hva slags skjebne som ventet dem, operasjonene var hemmelige. På den annen side: Hva visste eller ante danske motstandmenn som gode nordmenn ikke visste (våre gutter gjorde kanskje bare sin plikt, jfr. Hanna Arendts «Ondskapens banalitet») ? – Så å si alle danske jøder ble reddet fra nazistenes leire og ovner. Se også Ruth Maiers tragiske skjebne.

Hamsuns nekrolog over Hitler i Aftenposten 7. mai 1945: «Jeg er ikke verdig til at tale høirøstet om Adolf Hitler, og til nogen sentimental Rørelse indbyder hans Liv og Gjerning ikke. Han var en Kriger, en Kriger for Menneskeheden og en Forkynder av Evangeliet om Ret for alle Nasjoner. Han var en reformatorisk Skikkelse av høieste Rang, og hans historiske skjebne var den, at han virket i en Tid av eksempelløseste Raahet, som tilslut fældte ham. Slik tør den almindelige Vesteuropæer se på Adolf Hitler. Og vi, hans nære tilhengere, bøier nu vaare hoder ved hans død.» Det er kanskje en formildende omstendighet at det er en døv 86-åring som skriver dette? Bortsett fra at han hadde hatt slike meninger så å si hele livet – om den store, herlige despot som skulle redde oss alle fra demokratiet, arbeiderkrapylet og kvinnesakshylet… (men innrøm at dette i det minste er fikst formulert..)

I «Paa gjengrodde stier» (1949) skriver Hamsun i brevet til riksadvokaten at Langfeldt hadde stukket ham i nesen et referat av samtalen med Hitler, «der jeg skulle ha uttalt mig antijødisk.» Så sier Hamsun: «Jeg gjøre utfald mot jøderne? Dertil har jeg hat for mange gode venner blandt dem og disse venner har vært fine venner mot mig. Jeg opfordrer i venlighet direktøren til å lete gjennom min samlede produksjon og se om han kan finde et utfald mot jøderne».

Denne oppfordringen tok Allen Simpson som den første. Men han har ikke referert fra Hamsuns samtale med Hitler, hvor Hamsun ifølge referenten skal ha sagt: «Sverige hører til fellesskapet av germanske folk, til Tyskland og oss. Vi vil forbli sammen med Sverige. Men det fjerner seg mer fra oss. Jødene lokker Sverige stadig lenger vekk.» (Solgudens fall», s. 326).

– – –

Annen dokumentasjon:

Hamsuns evt. medlemsskap i NS var et svært omdiskutert og avgjørende punkt i rettsaken mot ham etter krigen – vi får håpe at dette også ikke er et falsk Hamsun-dokument (flere er i salg, visstnok, jfr. Aftenposten-oppslag nederst i dette blogginnlegget). Trykk på dokumentet og les datoen 4. mai 1943 – altså rett før de to avgjørende reisene til Tyskland – møtet med  Goebbels og Hitler. Hamsun er ikke bare en nazist – han er en svært aktiv ideologisk aktør med klokketro på den nazistiske ideologien – en aktør kanskje med større nedslagsfelt i Tyskland enn i Norge?

Se også Lars Frode Larsens kommentar i Aft. 26.4.2008:

Forsker Lars Frode Larsen tror dokumentene kunne fått stor betydning for landssviksaken mot Knut Hamsun om de hadde vært kjent: – Knut Hamsun ble ikke dømt for landssvik i 1948. Han måtte ikke i fengsel, men ble erklært å ha varig svekkede sjelsevner. I sivilretten ble han dømt til å betale en erstatning på 325 000 kroner. Likevel maktet han å beholde sin kjære eiendom, Nørholm.— Om innmeldingsskjemaet hadde vært fremlagt under landssviksaken, der han nærmest tegner seg som medlem i NS, ville det fått stor betydning. Betydningen ville vært stor selv om han i dokumentet ikke melder seg inn i selve NS, men i en humanitær hjelpeorganisasjon. Det er ganske åpenbart at Hamsuns sak ville stått svakere om dette var kjent, tror Lars Frode Larsen.

Høyesterett la til grunn at Hamsun var med i Nasjonal Samling. Men det eksisterte ingen partibok på ham, og ingen medlemskontingent var betalt. Arkivdokumentene hvor det fremgikk at Hamsun var medlem, var påført et årstall da det aktuelle lokallaget ikke eksisterte. Larsen mener også de to andre dokumentene Nasjonalbiblioteket har kjøpt er oppsiktsvekkende.-

Alle kjenner Hamsuns nekrolog over Hitler fra 7. mai 1945. At han i det hele tatt skrev en nekrolog over Quisling, er jo meget sensasjonelt. Denne teksten er åpenbart myntet på en større offentlighet, sier Larsen. Det siste dokumentet er, hvis det er ekte, et utdrag fra Hamsuns dagbok fra 1943. Forfatteren ble dette året fløyet til et berømt møte med Adolf Hitler. Det ble ingen stor suksess, for dikteren og diktatoren røk i munnhuggeri. I utkastet til svarbrev i sin dagbok angrer Hamsun tydelig på sin egen oppførsel.- Jeg vil nesten si det er overraskende at han i ettertid sitter og angrer og skriver at han var for sterk og bøs, sier Larsen.»

– – –

Fra skjønnlitteraturen/skuespillene:

Det er ifølge Larsen kun et par antisemittiske uttalelser i hele Hamsuns skjønnlitterære produksjon:

Fra romanen «Ny Jord» (1893):«Men nu ble også Norem oppmerksom, han forstod at noe foregikk midt for hans sløve øyne og han begynte å blande seg i det, å legge ut om handelsmoralen. Den råtneste moral på jorden, ja opptrekkeri, jødedom, den reneste jødedom.»

I «En Vandrer spiller med Sordin» (1909) skriver Hamsun om et julemarked: «Og her er også hestebyttere og driftekarer som blander seg med fulde folk oppe fra dalen, ja her er jøder som er kommet for å svindle bort en utkrotet lommeklokke eller to skjønt byen ingen penger har.» Også i «I Æventyrland»  (1903) og i Landstryker-trilogien (1927-33) forbindes jøder med svindel med klokker.

Vigdis Hjort innvender i debatten på Akershus slott at en forfatter ikke kan hefte moralsk for replikker i en roman. Haugan innvender at saken stiller seg annerledes dersom det er den implisitte forfatter – altså den styrende hånd eller kraft i verket med sine moralnormer som skinner igjennom og viser sitt sanne ansikt  – og når denne hele tiden skriver nedsettende om jødene som svindlere og pengefolk, så er det helt på linje med den gjengse antisemittiske propaganda i tiden. Undertegnede kan her føye til: pengesvindel og bedrag var da noe Hamsun også kjente svært godt til og personlig hadde god øvelse i, så han kjente vel da «lusa på gangen» antakelig, hvis det er lov å bruke et slikt uttrykk i en slik sammenheng.

«Livet i Vold» (skuespill, 1910): «Negeren» i stykket er Basts tjener. Fra Argentina forteller han: «Bast: Å han fikk fat på en av våre hvite fruer engang, på en avsides estancia. Og hun hadde ikke revolver. Det var alt. Så hængte vi ham.» Personen Bast blir av Hamsun omtalt som «god og ridderlig». Hamsun skriver om stykket og angsten til døden for å synke dypere ned enn til Blumenschön (jøden? i stykket), «og når hun til slutt mottar negeren er det ikke triumferende og tøsaktig, men som en uavvendelig skjebne.» Hamsun har flere grove rasistiske utfall både mot samer og «negre» både i artikler og romaner. Jeg har ved selvsyn sett hvor plaget samer i Hamsuns «hjembygd» på Hamarøy var av sameskildringene i tv-seriene som ble laget for noen tiår siden.

«Siste Kapitel» (1923): Det avskyvekkende portrettet av fru Ruben i denne romanen. Men her kommer det ikke eksplisitt fram at hun er jøde. Og Heini Mähönen og Anna Klara Måseide mener at dette er en svakhet ved Simpsons argumentasjon. Det samme gjelder skildringen av klokkejøden Papst i «Landstrykere» (1927) som Simpson trekker frem.

I «Markens Grøde» (1917) er det også et utfall mot jødene: «Min søn er vår tids type, han tror opriktig på det tiden har lært ham, på det jøden og yankee-en har lært ham.» Med overgangen til folkelivsskildring og realisme på 1900-tallet er Hamsun mer og mer opptatt av type-tegning – noe han på 1890-tallet kritiserte de 4 store for på det sterkeste. Senere i livet viste han bare forakt for disse foredragene og følte seg bekjemmet over dem. Den personlige krisen i forbindelse med det første ekteskapet hadde endret hans oppfatning om litteraturen – og kanskje litt ham selv?

Merk også at Ved Rikets Port (skuespill 1895) ble oppført på Stadttheater i Berlin i oktober 1936. Ivar Kareno i stykket lar seg ikke bøye (og tyske teaterinteresserte strømmer til): «Lat krig komme, det gælder ikke om å bevare så og så mange liv (Marie bruker samme språklige vendinger familiært på 30-tallet!); for livets kilde den er bunnløs å øse av, men det gælder å holde menneske oppreist i os (…)». Kareno bekjenner seg til «den naturlige despot, befaleren, han som slet ikke vælges, men som selv opkaster seg til anfører over hordene på jorden. Jeg tror og håper på én ting og det er på gjenkomsten av den store terrorist, menneskeessensens, Cæsar.» (Fra «Ved Rikets Port» – «Hamsun. Erobreren», 2004, s. 165/166).

– – –

Sønnen, Arild Hamsun – krigsreporter på østfronten i ca. 1 år, 1943. Mindre kjent er det kanskje at Tore, eldstebroren, var medlem av SS på 30-tallet. Senere modererte Tore seg kraftig og var mer «stripete» under krigen. Hele Hamsun-familien ble utsatt for sterkt press fra tysk hold for å engasjere seg og verve seg til «saken».

Oppgjørets time. Det berømte fotografiet tatt av Hamsun under rettsaken mot ham etter krigen – herredsretten i Grimstad desember 1947. Hans forsvarstale var et mesterverk i unnvikende tale, forstillelse og fortielse av egne handlinger under krigen. Han visste ingenting, skjønte ingenting og var helt isolert og under press (fra tyskerne og Marie?) – og arbeidet også for å få frigitt norske fanger – natt og dag (en slags dobbeltagent altså?). Han visste heller ingenting om nazistenes terror («Nei. Jeg så det ymtet nys før jeg blev arrestert» – i forhørsretten). Offer-rollen hadde hjulpet ham så mang en gang – og det lyktes nesten denne gang også, i «På gjengrodde stier» lykkes han helt. Likevel angret han ingenting av det han hadde skrevet under krigen – heller ikke etter å ha blitt informert om konsentrasjonsleirene og jødeutryddelsene: «Jeg har fred, mit sind er rent og min samvittighet er fri» («På gjengrodde stier» – «Hamsun. Erobreren», s. 384). Dersom Hamsun var antisemitt, var kanskje forfølgelsene og utryddelsen av jødene (slik det ble dokumentert etter krigen også for ham) et nødvendig soneoffer for å skape et Stor-Germania (med Norge som fremskutt medlem)? Bare slik får utsagnet over kanskje en mening…

– – –

Fra annen sakprosa og reiseskildringene (det meste her er fra en e-post fra Jørgen Haugan):

I «Under Halvmånen»(1903/05) skriver Hamsun om en reise til Tyrkia: «Lat armenieren hyle og jøden krumme sig og hviske og smiske» og «Jøderne holder sig til Balata i sit eget intime ghetto, hvor de snyter hverandre av hjærtens lyst.» Jødene er hos Hamsun alltid forbundet med ubehagelige egenskaper, de er fete, de smisker, de er kjøpmenn som snyter, oftest med klokker. Det mest positive jødeportrett er Pabst i «Landstrykere» (1927), men selv han driver med snyt med klokker. I «Under Halvmånen» kommer Hamsun inn på den massakre som tyrkerne et tiår tidligere hadde gjennomført mot den armenske mindretallsbefolkning i landet.. Hamsun kaller armenerne for «Østens handelsjøder». Dermed legger han opp til en legitimering av tyrkernes horrible atferd som ble fordømt av hele verden. Slik rettferdiggjør Hamsun det tyrkiske folkedrap: «Sæt nu at jøderne i Norge begynte å vise åpenbart eller hemmelig fiendskap imot staten og endog gav efter for en kronisk lyst til å gjøre væbnet motstand mot den – hvad så? Så dæmpet vi motstand, skjøt opprørerne ned. Men dermed var ikke saken endt. Nu begynder jøderne over hele verden å hyle. Og de får med sig det kristne Europa til å hyle. Og de får med sig Tyrkiet til å hyle.Og vi, den andre part, blir stum.» (Simpson, Edda, s. 281 – Nye Hamsuns samlede, 2007-09, s. 459 – på dagens bokmål).

Hamsun forsvarer det tyrkiske overgrep med et bisart antisemittisk angrep på armenerne: «Armenierne er Østens handelsjøder. De borer sig ind overalt… Mens Vestens aviser flommer over av tårer over dette folks vanskjæbne, er det ikke vanskelig å høre i Østen at deres skjæbne er fortjent, de fremstilles påfaldende enstemmig som et folk av kjæltringer. I selve Tyrkiet arbeider de landets egne børn ut av den ene stilling efter den andre og indtar selv deres plasser. Handelen kommer i deres hænder, pantelånervirksomheten og pengene. Og utsugelsen.» (samme som over).

Ved å sammenstille armenerne med jødene håper Hamsun å vinne sympati i Norge for tyrkernes folkedrap. Igjen spiller Hamsun på en utbredt norsk antisemittisme.
«De borer sig ind overalt» og tar stillinger fra de etniske tyrkere. Det er det samme bildet Hamsun senere under annen verdenskrig benytter om jødene, «et innsig av fremmede elementer, som infiserte og svekket den germanske ånd i folket» – jødene som noe man har rett til å befri seg fra, nærmest en sykdomsfremmende basille.

I «Æventyrland» (1903) omtaler Hamsun et møte med en jødisk offiser: «Hans ansigt er ubehagelig, jødisk.» Litt senere omtales han slik: «Hans jødesnute er ikke til å holde ut.» Man kan lage en test på det antisemittiske i uttalelsen ved å skifte «jødisk» ut med f.eks. «norsk»: «Han ansigt var ubehagelig, norsk»!

Hamsun spiller direkte opp til en norsk forventningshorisont, hvor det å være antisemitt var ganske legitimt. Det kan henvises til Grunnlovens paragraf 2 som forbød jøder adgang til riket, en paragraf som Quisling gjeninnførte uten at Hamsun protesterte. Da Quisling innførte at jøder skulle ha et rødt «J» stemplet i deres legitimasjonspapirer, erklærte Hamsun seg innforstått med det i brev til sønnen Tore («Solgudens fall», s. 317).

At Hamsun talte for et eget land til det jødiske folk, er ikke nok til å redde ham fra anklagen om antisemittisme, fordi begrunnelsen for et eget land er antisemittisk. Skjønt jødene har bodd i Europa i århundrer, anses de som et infisert fremmedelement som man skal kvitte seg med. Jødene er uønsket i Europa, derfor skal de ha sitt eget land.

At Hamsun hadde jødiske venner, kan heller ikke redde ham, fordi lederne i Nazi-Tyskland hadde også jødiske venner, selv om de konsekvent ville utrydde det jødiske folk. Ståle Dingstad forteller hvordan nazistene skjelnet mellom «Prima-Juden» og «Schweine-Juden».

Til slutt skal det vel sies at Hamsun aldri skrev skjønnlitteratur på en antisemittisk impuls. Men hver gang han skildrer en jøde, så er fremstilingen antisemittisk. Denne skjønnlitterære antisemittisme var del av en utbredt vesteuropeisk tenkning, i og for seg «legitim». Det blir først riktig galt i årene opp til, og under annen verdenskrig. Da blir Hamsuns antisemittisme forbryterisk som en del av nazismens kriminelle forfølgelse av jødene.

Til og med så sent som i 1947 finner man en antisemittisk uttalelse hos Hamsun: «Jøden med hans skitne navn» («Solgudens fall», s.294) – (Haugan sikter her til brev fra Landvik Gamlehjem?, 29. mai 1947 – om forleggeren Alfred Knopf (1892-1984: «Ja, det er ikke verst med McCann. Han har bare et Par av mine bøker, men han som har alle det er den Jøden (det er mig ikke muligt at komme paa hans skitne Navn – jeg har jo ingen Brev eller Regnskaper, min anm, kilde Næss: Knut Hamsuns brev 1934-1950, bind VI, Gyldendal 2000.).

Konklusjon: Hamsun har altså både en «legitim» og en illegitim antisemittisme. Hamsuns holdning til jødene er gjennom hele livet antisemittisk.

Undertegnede tilføyer her: Merk her at det er pantelåneren som «redder» Sult-helten (og kanskje også Hamsun) ved flere anledninger i ungdommen. Det er av sine egne man skal ha det… En skal også merke seg Kittangs innvendinger mot å bruke slike sitater mot Hamsun: Dette var talemåter som vanlige på begynnelsen av 1900-tallet – og både franskmenn, engelskmenn og japanere og ikke minst tyskere får like hard medfart. Men det er vel kanskje en forskjell på å sparke oppover – og nedover? Hvem tar innover seg kritikken av amerikanere generelt i pamfletten «Fra det moderne Amerikas Åndsliv», (1889)? Noe annet er det kanskje å «pløye opp» gamle sår overfor et folk som har vært utsatt for pogromer siden middelalderen?

En absurd tanke – Ståle Dingstad skriver i «Hamsuns strategier», 2003 følgende: «Selv for de ansvarlige for organiseringen og gjennomføringen av «Die Endlösung» gjaldt dette skillet (prima Juden og Schweine – personlige venner med jødisk bakgrunn og den tause majoritet av jøder). Adolf Eichmann sørget selv, riktignok ikke uten samvittighetskvaler, to ganger for at venner og familie ble skånet for deportasjon. (…) Hitler selv skal ha holdt 340 for  å være «prima» jøder. (…). Det å be om eller sørge for at jøder ble skånet for forfølgelse, deportasjon og tilintetgjøring er altså intet argument for at Hamsun ikke var antisemitt. Skulle det være et argument, så kunne man heller ikke betegne Eichmann, Heydrich, Himmler eller Hitler for antismetter, og det ville jo være absurd.»

– – –

Bildet ble for noen år siden lagt frem som et bevis på Hamsuns NS-medlemskap, jfr. nålen eller merket på jakkeslaget. Andre innvendte imidlertid at nålen eller merket så bildemanipulert ut. Datteren Ellinor til høyre. Bildet er tatt under krigen – kanskje på våren eller forsommeren i 1943, altså rett etter at innmeldingen i NS antakelig skjedde. Det fins et bilde til i Kolloen-biografien der NS-nålen eller NS-merket synes, på s. 300 av Hamsun med det første barnebarnet Anne Marie på fanget i 1944. På vei inn til Hitler på s. 282 bærer han også et liknende merke på venstre jakkeslag. Kolloen skriver at Hamsun også bar merket i forhørsretten sommeren 1945. Hvis så er tilfelle, kan NS-tilhørigheten ha vært et langt mer bevisst valg av Hamsun enn at han «gled inn i det» som han uttrykker det i sin forsvarstale.

Formildende omstendigheter:

Hamsun var nesten 75 år da Hitler grep makten og over 80 da krigen brøt ut. Dersom vi alle – post mortem – må stå til rette for det vi uttaler på sykehjem eller eldrehjem som gamle, så Gud fri oss for vår munn og alderdom. Det hjelper vel heller ikke å skylde på hjerneblødning eller hjerneslag (Hamsun hadde to under krigen)?

«Vi har hatt høve til å se den forhenværende åndshøvding, og kan forsikre våre lesere at han helt senil. Han ser ut som de 84 år han er, går slik og snakker nærmest som en mellomting mellom en olding og et barn, med pipende, skjelvende stemme. Han er ikke på noen måte i stand til å skrive eller tale noe fornuftig. Og når tyskerne nu brukre Hamsun som propagandafigur for sin nyordning, så er et kun navnet og ikke dikterhøvdingen, for han er åndelig død. Fred over hans minne.» (Den illegale «V-posten» 2. juli 1943 – «Hamsun. Erobreren», s. 292.)

«I en artikkel i Samtiden 1958 gir Gabriel Langfeldt selv følgende meget interessante uttalelse: ´Det som er forbausende i Hamsun-debatten, er det faktum at Hamsun var alvorlig sjelelig og hjerneorganisk svekket under krigen, ikke er blitt godtatt på bred front, som den eneste mulighet til å få ham rehabiliert.´» («Hamsun. Erobreren», s. 475). Utsagnet til Langfeldt er tvetydig. Den ene er at Langfeldt mener at Hamsun faktisk var så svekket under krigen, at han, Hamsun, ikke kunne stilles til ansvar for sine handlinger. Den andre er at Langfeldt mener at rehabiliteringen av Hamsun som dikter, altså forfatterskapet, tross alt må veie tyngst.

Kanskje Robert Fergusons uttalelse i Aftenposten-artikkelen over om at vi tar Hamsun eller hans uttalelser for alvorlig, er et fruktbart standpunkt? Eller er det bare enda en apologi? Av svært mange.

– – –

Noen til dels humoristiske strøtanker fra undertegnede om Hamsuniora og kildebruk:

Alle  Hamsun-mytene: Hamsun-forskningen før Lars Frode Larsen var spekket med myter om dikteren som Hamsun i stor grad hadde produsert selv. Ikke engang alder og fødested greide han å få korrekt ut av seg – lån ble til gaver og pengesummene fra kreti og pleti og særlig dem han hadde leid seg inn hos, var kjærkommende og varierende. Pengene fra Zahl fremstår i mine øyne som et nøye og planlagt svindelforsøk – og de ble da heller aldri tilbakebetalt til tross for rettsak (Hamsuns alder spiller nemlig en avgjørende rolle her!).

Når sønnen Tore setter seg ned for å skrive om faren etter hans død, er det også for å redde familiens økonomi (selv om biografiskrivingen om faren startet lenge før). Det samme gjelder også til en viss grad kanskje Marie Hamsun – men hun hadde også andre og mer dyptgripende beveggrunner for å skrive – slik hun var blitt behandlet som hustru (og profesjonell skuespiller) – «etter ham lå det fire lik…».

Å følge pengene (og berømmelsen), kan altså være et greit utgangspunkt, når man ser hvordan Hamsun er blitt en inntektsbringende industri for mange (også for meg som rev av meg en hovedfagsoppgave om Hamsun – i fullt arbeid som lærer-  og gikk opp 50 tusen i lønn i vgs). Thorkild Hansen møtte imidlertid veggen i sitt forsøk.

Det norske Hamsun-miljøet kledde av ham («et hav av småfeil»), og de få årene Hansen hadde satt av til research, viste seg å være altfor lite (myten om Nordens store dokuforfatter falt sammen som et korthus i møte med nordmenn som kunne sin Hamsun – ble etter hvert oppfatningen i forfatterens hjemland). Boksalget stupte for Hansen (til tross for Johan Borgens panegyriske anmeldelse), boka blir liggende på lager og Hansen raser.

I et siste forsøk tar han motorsykkelen opp til Hamarøy og skjeller ut en intetanende flokk av deltakere under Hamsun-dagene på Oppeid. Men spørsmålet her er om Hansen rett og slett i Wessels ånd rettet baker for smed? – det var ikke akkurat det nordnorske Hamsun-miljøet som hadde barrikadestormet dansken (Hansen hadde kanske vært for mye på den evigbrune Wesselstuen i Køben før turen?). Men hadde Hansen tatt seg tid til å sjekke kilder og kildebruk i bøkene til en av sine store kritikere, Yngvar Ustvedt, ville nok den gode nordmannen fått svidd pelsen sin skikkelig.

Selv Wergeland greier Ustvedt å skrive om uten å oppgi mer enn en fattig side med kilder. Hansen kunne ha tatt ham for det – hvis han ikke da allerede hadde vært død i flere år. Jørgen Haugan blir også kritisert for feil i sin svært velskrevne og omdiskuterte litterære biografi – av Even Arntzen fra det nord-norske Hamsun-miljøet. I Hamsun-biografiene (kanskje bortsett fra Larsens) er det altså feil på feil på feil – og nå har en mann fra Vestfold begynt å omsette falske Hamsun-brev og Hamsun-dokumenter – og da er det kanskje like godt å betegne alle biografier om forfatteren heretter som romaner – eller kanskje som det meget populære «sammensatte tekster». Mer eller mindre velskrevne da.

Den siste store Hamsun-biograf, Ingar Sletten Kolloen, gikk i flere år under skrivingen av biografien rundt med et følge av Hamsun-forskere (som noen litt ondskapsfulle til forveksling mente liknet en gjeng støttekontakter). Og avisfotografene var der svært ofte – altså Kolloens avis- og journalistkolleger – mange journalister er også biografi-skrivere. Mediene fikk hele tiden signaler om at nå kommer det noe virkelig stort – nå kommer rett og slett sannheten om Knut Hamsun!

Vi var altså her vitne til verdens beste Hamsun-research, antakelig. I tillegg til en biografi om Hamsun, var dette også ren vitenskap! (boka om Snåsamannen er også det!). Hvem kunne stå imot dette? Hamsun regnes som en Nordlandsforfatter, og mange år av livet ble tilbragt nord for Saltfjellet både i ungdommen og som voksen dikterbonde. Det skulle tilsi at den nordnorske researchen hos Kolloen var god, men Kolloen virket mer eller mindre ukjent med landsdelen da jeg møtte ham på Melbu-dagene for noen år siden.

Rundt en uke hadde Kolloen brukt på Hamarøy (i overensstemmelse med en annen kilde jeg ikke kan oppgi). Årene i Amerika er også antakelig helt avgjørende for Hamsun som forfatter og politisk tenker. Her lærte han bl.a. å kopiere de store russerne, Dostojevskij skrev han rett av, antakelig – og brukte det senere og havnet i plagiatfella. Hamsuns første rasistiske uttalelser er også fra Amerika-tiden. Den skolefattige norske bondeguttens møte med det multikulturelle og rasedelte Amerika, skapte antakelig fundamentet for hans syn på nasjoner, folk og raser senere.

Det skulle i det minste tilsi en USA-tur for Gudbrandsdølen Kolloen, men det ble det ikke noe av – eller ikke tid til, antakelig! Kolloen skal ikke bare levere verdens beste Hamsun-biografi – han skal også gjøre det rekordtid! Samme grøfta som Thorkild Hansen altså – at verden og biografene aldri lærer…   Det beste jeg kan si om Kolloen-biografien er at bind 2 er minst dårlig – og at han skriver seg kraftig opp, særlig helt på slutten av biografien (her nærmer han seg sin store Tor-Jonsson-biografi). På slutten av biografien har man likevel en følelse av at Kolloen skriver «mot» kildene fordi følelsene overfor sin biografiske «helt» renner over for biografen. Det beste ved Kolloens biografi er likevel det enorme kildetilfanget og noteapparatet som legges ved – og svært  mange kildehenvisninger her er nettopp fra denne biografien. At biografien i tillegg greide å oppspore Hamsuns private brevarkiv på loftet på Nørholm (som dikteren påstod han hadde brent), var litt av et biografisk scoop.

Undertegnede tar feil: Kolloens biografi har fått blandet mottakelse, men mange kjøper og leser bøkene. Min mørke mening er at denne biografen dessverre har levert et rent forlagsprodukt til salg på det store hungrige biografimarkedet – en profesjonell journalist (ledig på markedet) som sitter og skriver med dead-line over seg – og med i utgangspunket litt mer innsikt om sitt objekt enn en flink gymnasiast.

Kolloen må altså lese seg opp – raskt – det haster – og han skriver på inn- og utpust med tusenvis av faktadetaljer som drypper ned i teksten som vått blekk. Kolloen-biografien har rykte på seg for å være godt fortalt. Mulig det, men her mangler etter min smak både avstand og refleksjon til objektet – til dels også refleksjon over kildene (merk også den stadige buktalingen i teksten i bind 1). Forlaget kunne med hell også brukt mer tid på språkvask.

Og Hamsuns skjønnlitterære produksjon har Kolloen dessverre nesten ingen begrepsapparat for å kunne beskrive uten å henfalle til en endeløs rekke av språklige plattheter, selvmotsigelser og til dels meningsløsheter. Dessverre. Men jeg tar vel feil her også. For boka, eller bøkene, er kommet i litt «strippet» internasjonal utgave – etter sigende også på det engelsk-amerikanske markedet – og der slipper ikke hva som helst ut.

Her er for øvrig anmeldelsen av:

KNUT HAMSUN:
Dreamer and Dissenter.

By Ingar Sletten Kolloen. Translated by
Deborah Dawkin and Erik Skuggevik .
Yale Univ. Press.
378 pp. $40

Reviewed by Michael McDonald

Solid og sympatisk levert, men en skal også merke seg følgende om Kolloens språklige grep i biografien:

«Selv om Kolloen virker litt forsiktig med å sette likehetstegn mellom biografi og diktning i Hamsums verker, så virker det som om han trekker nesten mekaniske linjer mellom Hamsums liv/aktiviteter og innholdet i hans romaner. Kolloen bruker selv en «faktisk» språkbruk, understreket av tilfeldige og beklagelige retoriske virkemidler, noe  E.S og D.D.s flytende oversettelse ikke greier å kompensere for.»

Altså fortjent ris til Kolloen, noe ros til oversetterne – og jeg lar Michael McDonald få siste ordet her:

«Let us, then, recognize Knut Hamsun for what he was and remains: a pivotal figure in the literary canon and a disgusting human being.» 

Bøker og artikler:

Dingstad, Ståle: Hamsuns strategier – Realisme, humor, kynisme. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003

Ferguson, Robert: Gåten Knut Hamsun. Oslo: Dreyer Forlag 1988 (originalens tittel: Enigma. The Life of Knut Hamsun, 1987).

Hamsun, Tore: Knut Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1976 (bearbeidet utgave av biografi utgitt i 1952 og 1959).

Hansen, Thorkild: Prosessen mot Hamsun. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag 1978 (2. opplag, original tittel: Processen mod Hamsun, 1978).

Haugan, Jørgen: Solgudens Fall. Knut Hamsun – en litterær biografi. Oslo: Aschehoug 2004.

Kolloen, Ingar Sletten: Hamsun – Svermeren og Hamsun – Erobreren. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2003 og 2004.

Langdal, Jon: «Hvordan trylle bort det ubehagelige? – Et blikk inn i den magiske forskning» i Agora nr. 1-2/99.

Larsen, Lars Frode: Den unge Hamsun, Radikaleren – Hamsun ved gjennombruddet og Tilværelsens Udlænding – Hamsun ved gjennombruddet. Oslo: Schibsted Forlag 1998, 2001 og 2002.

Larsen, Lars Frode (red.): Knut Hamsun Samlede verker – Ny utgave 2007-2009. Oslo: Gyldendal Norsk Forlag AS 2007-2009.

Næss, Harald S. (red.): Knut Hamsuns brev (6 bind – 1879-1951) samt et supplementsbind. Oslo:
Gyldendal Norsk Forlag ASA 1994-2001.

Simpson, Allen: «Knut Hamsun´s Anti-Semitism», Edda nr. 5, 1977.

– – –

NB: Mer utdypende stoff om Hamsun-biografier av meg finnes under  Bøker og avhandlinger på denne hjemmesiden.

Lykke til!

Knut Michelsen, 27.9.2009

(redigert august og november 2016 – og høsten 2012 dømmer Oslo tingrett Geir Ove Kvalheim til 2 års fengsel for omsetting av falske dokumenter fra Hamsun og Ibsen. Han anket saken. Saken er omtalt bl.a. i Aftenposten her og her. Han ble også dømt i lagmannsretten i juni 2013. Omtalt her.

TILBAKE TIL TOPPEN AV HJEMMESIDEN