Noen nordmenn vil gjerne bli berømt i egen familie. Det er ikke lett. Andre syns det holder med å være kjent på et lite sted, C-kjendis eller en lokal posterboy altså. Noen helt unike sjeler vet at familien uansett har gjennomskuet en – og vier seg så til verdensberømmelse. Thore er en slik mann.
Men å bli verdensberømt i en fei er heller ikke lett. Siden nordmenn er så få, velger de aller mest unike blant dem den aller vanskeligste veien til berømmelse – og det er å dra på tur. For å oppdage verden. Det er også viktig å planlegge turen godt – og velge om man skal bruke båt eller beina. Om man skal dra nordover – eller sørover. Ja for: Hvordan er egentlig verden? Det er et spørsmål alle barn har stilt seg. Noen stiller seg dette spørsmålet hele livet. Thore er et slikt spørrende menneske.
Mange litt enklere sjeler lever dessverre også i den lettere villfarelse at livet ute i naturen er helt – eller nesten helt – uten farer og overraskelser. Men nordmannen Thore Heiadahl har erfart noe annet – og har skrevet mange bøker og laget flere filmer om dette til glede for alle gode og oppegående landsmenn – over hele verden.
Ja på hans mange vandringer, kanoseilinger, bade- og skiturer, dukker det også opp sjeldne dyr, også ville dyr, samt glemte urbefolkninger, ja rester av pyramider og spor etter folkevandringer nærmest bak hvert nes og hver sten – følg med!
Thore – som også opptrer under flere navn, blant annet «Vidar» og «Thor» for ikke å bli gjenkjent av sine mange noe animerte beundrere (og tidligere koner) – denne mannen har øyne og briller for det meste. Og teoriene om folkeslagenes vandringer på kryss og tvers over jordoverflaten er etter hvert utviklet til uante forskningsmessige høyder, bare det norske skoleverkets visjoner og handlingsplaner overgår dette:
Farene lurer dessverre overalt når man lever milevis foran andre, men Thores livsprosjektet lar seg ikke stoppe. Noen mener mannen er gal, haha – andre genial. Akkurat. De aller fleste middelmådigheter er vel i stand til å oppdage et geni, men: Det er bare den helt geniale som er i stand til å oppdage seg selv!
Noen MÅ altså ut i felten for å lete etter historiske minnesmerker – mens andre må holde seg hjemme eller passe base camp (under):
Mens Thore Heiadahl altså vandrer videre, midt på folkevandringsstrømmens eldgamle stier – ja vandringene gikk her faktisk mot Ås eller Åsgard (morfologi og etymologi glir her helt faglig over i hverandre for Thore). Ås er faktisk urstedet og har etter fleres vurdering vært en slags kreativ smie for kulturell og åndelig utvikling i det norske samfunnet – i moderne tid. Og midt i Ås ligger – ja Numedalshøgda – se under – ja ex. kino- og kultursjef Terje Kristiansen kalte i sin tid stedet også «et kultursentrum i Europa», altså et slags Soria Moria (men forutsetningen var selvsagt at Europas sentrum, altså Terje selv, oppholdt seg i Ås i størst mulig grad – og det var ikke alltid så lett) – men her altså Thore igjen:
Og endelig – det endelige beviset – rester fra kritt-tiden – en unik utgravd elvekulp som dolomitt-folket badet i daglig. Er det mulig også for oss å bade her? – Akkurat – enda et ugjendrivelig bevis:
Haiangrep på ledende vitenskapsmenn er dessverre likevel helt vanlig når nye ideer må møte motbør fra folk som alltid skrubber imot og strør sand i genienes fotspor. Da er det imidlertid helt sentralt – og ikke minst på en robust og proaktiv måte – å sette seg nye mål – Syd- eller Nordpolen er et minimum.
Men: Thore Heiadahls reiser, oppdagelser og visjoner tar selvsagt ALDRI slutt. Bloggen om nordmannen og verdensmannen Thore slutter likevel her, dessverre. Nesten.
SLUTTORD:
Thore måtte etter hvert dessverre flykte til Colla Micheri på Cote d’Azur:
For populære verdensideer i Norge gjør på mystisk måte ofte opphavsmennene til nasjonale ofre slik at de må reise utenlands – gjerne til helt enkle og usentrale steder som den italienske middelhavskysten…
Enklere og mer traurig kan det nesten ikke bli… – men følg med, Thor(e) kommer alltid tilbake. Alltid. For å prege verdenshistorien. Eller i andres skikkelser. De er ofte – som han – nordmenn selvfølgelig. Enten med smurte ski og skinnfeller på beina – eller på vei over et eller annet hav.
Når – eller hvis de kommer hjem – er de faktisk enda mer unike enn de noen gang selv kunne forestilt seg i sitt eget lønnkammer. Og slik fortsetter det. Hjemme bra, men borte aller best.