Siste bok-HER
Bøker, avhandlinger og foredrag-HER
Artikler og sitater-HER
Andre nettsteder-HER
Om – og omtaler-HER

); ga('send', 'pageview');
Et nos petimus astra
Blir du opprørt som person – og ikke minst som menneske – av all uretten, falskheten og løgnene i det norske samfunnet? Av maktmenneskenes og politikernes manipulative forsøk og brutale adferd – også overfor vanlige mennesker?
Eller deres ettergivenhet og manglende handlekraft. Når farer virkelig truer?
Du er ikke alene. Når du som samfunnsdebattant eller skribent så å si stiger ned fra «fjellet» for å underrette verden om din viten som du så hardt har tiltrengt deg, men som du også så ødselt deler med andre. Så å si daglig. Eller helst daglig.
Eller som dikteren Henrik Ibsen (1828-1906) formulerer det i denne replikken lagt i munnen på den vår alles berømte helt Dr. Tomas Stockmann i «En Folkefiende» fra 1882:
”Ja, men er det ikke en statsborgers plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke!”
Ja er ikke det en ren plikt? Eller denne:
”Men nu skal jeg også spisse min penn imot dem, så den blir som en syl, jeg skal dyppe den i edder og galle, jeg skal kyle mitt blekkhorn like i skallen på dem!”
Så sant. Men likevel blir spørsmålet: Er du en heroisk eller parodisk Dr. Stockmann? Når du opererer på fx Facebook?
Ibsen-forskeren Jørgen Haugan (1941-), bofast i København og Danmark i mange år, har altså forsiktig sagt et litt annet syn enn det gjengse på denne Stockmann-fyren. Han viser bl.a. i sin store Ibsen-monografi fra 2014 «Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt» (pocket 2017) til en dansk studie som har tatt for seg alle danske og norske analyser av verket mellom 1882 og 2000. De aller fleste av dem ser stort sett Dr. Stockmann som Ibsens talerør. Kun en håndfull av dem ser mer kritisk eller ny-kritisk på Stockmann «som en person Ibsen klart distanserer seg fra». Sitat fra Ibsen selv om Stockmann-skikkelsen: «Jeg er ikke ansvarlig for alt det Tøv, han kommer med».
La oss gå rett på Jørgen Haugans fortolkning slik jeg leser den: Ibsen følger her opp Ludvig Holbergs (1684-1754) elleville harselas med det han kaller politiske kannestøpere og deres ustanselige bygging av vaklende luftkasteller mens de lar sitt eget arbeide og yrke forfalle – til familiens og ikke minst den kvinnelige ektefellens store fortvilelse.
For «En Folkefiende» og Stockmann-skikkelsen kan ifølge Haugan bare forstås på bakgrunn av Ludvig Holberg og særlig hans antakelig fremste komedie «Den politiske Kannestøper» fra 1722. Og «En Folkefiende» skal spilles som en komedie, muligens som en tragikomedie der Dr. Stockmann mister fotfeste ganske raskt allerede i de første aktene, utsatt for en intrige av avisredaktøren i stykket. I 3. akt.: «Han (Dr. Stockmann, min anm.) kan bli en ubetalelig nyttig mann for oss». Deretter blir det bare villere og verre. For å bruke en klima-metafor. Og intrigen er enda «villere» enn Holbergs.
Legg fx merke til hva nettopp disse konene til disse mannlige «heltene» – hva de sier og ikke sier. Og nokså drepende. Av og til også ironisk drepende. Når nettopp Holberg som Ibsen slipper disse til orde. Fru Stockmann (Katrine) er derfor antakelig langt mer Ibsens talerør enn Stockmann selv når han ideligen bygger sine luftslott tuftet på vage ideer om frihet og personlig sannhet mens han hele tiden i realiteten forfølger sitt helt private hevn- eller reklameprosjekt til innvortes og utvortes bruk med den største nidkjærhet – vakkert pakket inn i kampen for Sannheten med stor S.
En skal ikke se bort fra at Ibsen her også har lagt mye av sin irritasjon og latter over den nasjonale dikterkollega Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) inn i sin Sannhetshelt. Nettopp Bjørnson som den ultimate norsk-nasjonale verdensdikteren og verdensforståeren på den tiden som kunne skue inn i hva som måtte forekomme av land- og folkekonflikter fra sin takterrasse i Roma. Og ikke minst finne den absolutte korrekte moralske sannhet – som deretter umiddelbart ble forkynt verden «under» ham.
Den danske kunstnerkolonien i Roma som hadde vært der lenge før Bjørnson ankom «verdenshovedstaden», så dessverre bare på denne geskjeftige prestesønnen fra det litt for bigotte norske nordvestlandet med den største irritable, men også lattermilde malise.
Først en titt på Holbergs kannestøper – som altså stort sett fordriver dagen på vertshuset i sitt eget opphøyde Collegium Politicum der spesielt saker de har lite eller overhodet ingen viten om, og som så løses på den mest resolutte og riktige måte.
Holberg selv sier selv et sted om det politiske kannestøperiet som drives «herhjemme» – både i provinsene og i hovedstaden: «Adskillelige der komme lige fra Provinserne, holde seg bekvemme til at omstøte Hovedstaden udi en anden Form».
Denne håndverkeren ruinerer altså seg selv ved at la verksted være verksted, mens han går på drikkesteder og politiserer: han er forsiktig sagt selvopphøyd, med rynkede bryn – og selv om det ikke er noen i nærheten, visker han sine visdomsord i ørene på sin tilhører, for å gjøre dem tilstrekkelig betydningsfulle (fra forordet til «Den Politiske Kandestøber» av Oscar Schlichtkrull (1886-1945), lett oversatt).
Videre: «Stykkets forløp skal tjene til å avsløre stadig nye sider av tittelfigurens mangelfullhet. (…) En felleseiendommelighet ved den Molierske eller Holbergske komedie er det prinsipp at det utenfra iverksettes en intrige rettet mot hovedpersonen, hvorfra denne får anledning til å utfolde sin latterlighet i stadig stigende grad, inntil katastrofen inntreffer».
Menneskene er altså ikke onde eller gode, men de er narrer, mer skikket til å få oss til å le enn til å tas alvorlig.
Her et par eksempler der kvinnene og ektefellene til disse mannlige heltene stille eller høyt «roper»: Jorden kaller!:
Innledning: Hvorfor skrive om den norske Hamsun vs den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard? Godt spørsmål. Men neste år, altså i 2019, er det 30 år siden Thomas Bernhard døde (58 år gammel) og 70 år siden Hamsun (som 90-åring) ga ut sin siste bok, den selvbiografiske ”På gjengrodde stier”. Her er 32 punkter om forfatterne. Og litt om Wiens betydning for dem begge.
Oppsummering:
Alle Hamsuns bøker, med noen forbehold, har jeg likt å lese. Til tross for forfatterens politiske forvirring og insisterende nazisme. Thomas Bernhard på sin side er jeg – og nok de aller fleste – langt mer på linje politisk sett, altså total avstandstaken og kritikk av nazismen som menneskefiendtlig og avskyelig ideologi.
Men så å si ingen av bøkene til Bernhard har falt i min personlige smak – jeg har stort sett rett og slett mislikt de fleste jeg har lest bortsett fra en del skrivetekniske finurligheter skribenter og forfattere alltid er på jakt etter. Hans 5-binds selvbiografi fra 70-tallet stort sett er likevel opprørende, interessant lesning. Ideologisk litteraturkritikk er altså ikke mitt gebet – eller har forsiktig sagt sine svakheter. Jeg – og jeg antar de aller fleste lesere av romaner – ser tydeligvis rett og slett etter – andre ting.
For mens Thomas Bernhard stort sett spiller på én streng i sitt litt for klaustrofobiske og fobi-fylte univers med sin monomane mer eller mindre familiære og private forakt, ja nærmest hat, mot alt og alle (med noen få unntak) – så spiller Hamsun på et langt bredere register av både fortellinger, følelser, motsetninger og stemninger – og ikke minst av motsetningsfylte personer, personligheter og fortellerposisjoner. For ikke å snakke om hans helt særegne humor. Altså en mangslungen polyfon fortellerkunst. mindre.
Og der Hamsuns beste verker er fylt av mennesker av kjøtt og blod og på godt og ondt, henfaller Bernhard i sine dårligste skrivestunder til lettere infantilisert og kjønnsløs kunst- og kunstnerprosa der verden deles i to: de mislykte kunstnertaperne uten livets rett – og på motsatt side de geniale vellykte, Bernhard inkludert selvsagt. De siste et slags kunstnerisk herrefolk med alle rettigheter til karakterdrap (også av venner og bekjente) det er umulig å verge seg mot eller slippe unna – om man evt. skulle være så dum å prøve.
Det hjelper altså ikke hvor mye Thomas Bernhard fordømmer nazismen og den østerrikske katolisismen, som i hans verden er det samme, han blir ingen større eller mer betydelig forfatter av den grunn. Antakelig bare mindre. I Bernhards siste roman ”Gamle mestere” fra 1985, første gang på norsk 1991, er hans kunstsyn etter min mening så nær opp til nazistenes som det går an å komme: Det Bernhard ikke liker av kunst, det være seg av malerkunst, musikk eller litteratur, er rett og slett bare søppel (av amatører og degenererte kunstnere – jfr. nazistenes begrep: entartete Kunst).
Bernhard advarer da også i romanen mot å slippe østerrikere til ”det politiske roret” siden østerrikeren med stor sannsynligheten er ”det farligste mennesket som finnes”, også ”farligere enn tyskeren” – ”det har historien bevist”. Mulig forfatteren selv ser det paradokset han selv leverer her.
Og det hjelper heller ikke hvor mye Knut Hamsun står ”på torget” og forkynner at han har Hitler i sitt hjerte og forakter alt engelsk og jøden og yankeen – det reduserer knapt hans store forfatterskap gjennom 60-70 år, hvis man som leser også kan leve med noen skikkelige stinkende snublesteiner i åkeren (som ikke sjelden også var en del av ”tidsånden”). Hamsun forblir i elitedivisjonen i den internasjonale litteraturhistorien – Bernhard strever (etter min mening) nede i en langt lavere divisjon. Noen av verkene til sistnevnte burde forlagene kanskje også krevd redigert, omarbeidet eller kuttet i – eller latt være å gå gi ut.
Mens Hamsun stort sett er eller var «alles forfatter», også forfatternes, der alt leserne elsker ved ham, skjer i språket – så forblir Bernhard kanskje først og fremst «forfatternes forfatter», kanskje særlig en del mannlige. I Norge kan vi kanskje nevne navn som Dag Solstad, Knausgård, Thure Erik Lund, Trude Marstein og Jon Fosse som spesielt Bernhard-påvirket? Det er et forslag. Jeg er ikke spesielt eller fullt bevandret i noen av dem pr. dato. Mulig den senere Dag Solstad er det nærmeste vi kommer en norsk Thomas-Bernhard-kloning.
”Daß in [der] deutschen Sprache wieder die größte Schönheit, Genauigkeit, Art, Geist, Tiefe und Wahrheit geschrieben wird”
(Ingeborg Bachmann (1926-1973) über Thomas Bernhard)
Eine Gegenüberstellung der Schriftsteller Thomas Bernhard (1931 -1989, Österreich) und Knut Hamsun (1859-1952, Norwegen)
Einleitung:
Warum sollte man die Arbeiten des Schriftstellers Knut Hamsun aus Norwegen mit denen des Schriftstellers Thomas Bernhard aus Österreich vergleichen? Diese Frage stellte sich mir. Im nächsten Jahr (2019) jährt sich der Todestag von T. Bernhard zum 30. Mal. Er ist nur 58 Jahre alt geworden. 2019 sind auch 70 Jahre seit der Veröffentlichung des autobiographischen Werkes: «Auf überwachsenen Pfaden» von K. Hamsun vergangen. Zum Zeitpunkt der Veröffentlichung war K. Hamsun bereits 90 Jahre alt. Im Folgenden werde ich die beiden Autoren in Form einer kurzen Auflistung (32 Stichpunkte) miteinander vergleichen. Nicht unerwähnt soll dabei die Bedeutung Wiens für beide sein.
Zusammenfassung:
Alle Bücher von Hamsun – mit einigen Ausnahmen – habe ich gern gelesen, obwohl Knut Hamsun mit dem Nationalsozialismus sympathisierte. Dem gegenüber steht Thomas Bernhard mit seiner hinlänglich objektiven politischen Meinung und Kritik am Nationalsozialismus, diesen als menschenverachtende und verabscheuungswürdige Ideologie zu sehen. Diesem – seinem Standpunkt – schließe ich mich voll und ganz – und damit wohl auch die Mehrheit seiner Leser – an. Aber ehrlich gesagt, fiel keines seiner Bücher in die Sparte der von mir gern gelesenen Lektüre. (Schlicht und einfach gesagt, missfielen mir die meisten seiner Bücher).
Trotzdem muss ich anmerken, dass mir einige schrifttechnische Feinheiten in seinen Arbeiten aufgefallen sind, nach denen die meisten Autoren auf der Suche sind. Gerade diese Feinheiten machen wohl deshalb sein autobiographisches fünfbändiges Werk aus den 70-er Jahren zum gröβten Teil so aufregend interessant.
Die ideologische Literaturkritik ist nicht mein Fachgebiet – oder vorsichtig gesagt – hat ihre Schwächen. So nehme ich an, dass die überwiegende Mehrheit der Romanleser sowie meine Wenigkeit offenbar einen größeren Wert auf mehr ersichtlichere, angenehmere Dinge beim Lesen dieser Romane legen.
Während Thomas Bernhard seine Erzählungen meist in einem klaustrophobischen und mit Phobie gefüllten Universum, mit seiner „monomanen“, mehr oder weniger vertrauten und privaten Verachtung – ja, fast Hass gegen alles und jeden (mit wenigen Ausnahmen) spielen lässt, so basieren die Handlungen in Hamsuns Romanen auf einem breiten Spektrum geschichtlicher Ereignisse, Gefühlen, Widersprüchen und Stimmungen – und nicht zuletzt- auf die von den Menschen und deren eigensinnigen und sogar widersprüchlichen Persönlichkeiten reflektierend in ihren eigenen Erzählerperspektiven. Durch seinen ganz besonderen Humor und die Fülle seiner polyphonen Erzählkunst wirken gerade dadurch Hamsuns Erzählungen so lebendig.
Und wo die besten Werke Hamsuns mit Menschen aus Fleisch und Blut gefüllt sind, sowie auf „Gut und Böse“ basieren, verfällt Bernhard in den schlimmsten Momenten seiner Schreibkunst leicht der infantilisierten und geschlechtsneutralen Kunst und in die künstlerische Prosa der Art, in der die Welt in zwei Lager geteilt wird: Auf der einen Seite beschreibt er das Scheitern der Künstler als Versager ohne ein Recht auf das Leben und auf der anderen Seite den genialen Erfolg der Anderen (den Schriftsteller Bernhard dabei selbstverständlich eingeschlossen). Die Letztgenannten sind eine Art von künstlerischen “Herrschaften“. Es sind Menschen, die ihre eigene Identität sogar vor ihren Freunden und Bekannten verlieren. Es ist aussichtslos sich davor zu schützen, auch wenn man so dumm sein würde, es zu versuchen.
Dadurch, dass Thomas Bernhard den Nationalsozialismus und den österreichischen Katholizismus, die er beide in seiner Welt gleichstellt, verstärkt hasst und verdammt, wird er kein größerer oder bedeutenderer Schriftsteller. Vielleicht verliert er damit eher an Anerkennung. In Bernhards letztem Roman, „Die alten Meister» von 1985 (erschienen in Norwegisch im Jahre 1991) ist sein Kunstempfinden meiner Meinung nach ziemlich identisch mit der Kunstideologie des Nationalsozialismus. Dies könnte man unter folgendem Aspekt belegen: Die Kunst auf den Gebieten der Malerei, der Musik oder der Literatur, die von Amateuren und „degenerierten“ Künstlern stammen, sind für Bernhard einfach „Müll“. Seine Einstellung kommt der Beschreibung des Begriffes „der entarteten Kunst“ nahe, der von den Nationalsozialisten eingeführt und oft zu dieser Zeit verwendet wurde. Zu beachten ist aber, dass Bernhard in seinem Roman davor warnt, Österreich als «das politische Sprachrohr» zu sehen, da die Österreicher mit großer Wahrscheinlichkeit „die gefährlichsten Menschen, die auf der Welt existieren, sind», auch sind sie „viel gefährlicher als die Deutschen. Das hätte die Geschichte schon bewiesen“ Möglich, dass der Verfasser selbst hier ein Paradoxon sieht, das er hier abliefert.
In diesem Zusammenhang hilft es noch weniger, sich Knut Hamsuns offizielle Aussage vorzustellen, die da lautet, dass er Hitler „in seinem Herzen hat“, alles verachtet was englisch und jüdisch ist, sowie all „diese Yankees“ (kurze Zusammenfassung seiner Äußerungen der Schriftwerke aus den 60-70-er Jahre). Natürlich wird das am Deutlichsten, wenn man sich als Leser vorstellt, zu dieser Zeit und unter diesen zeitgeistlichen Umständen des vorherrschenden Regimes gelebt zu haben. Hamsun selbst verbleibt an der Spitze des Genres der internationalen Literaturgeschichte. Bernhard dagegen ist, meiner Meinung nach, literaturmäßig in einer weit niedrigeren Sphäre anzusiedeln. Bei einigen seiner Werke hätten seine Verleger wohl eine Überarbeitung/Bearbeitung/Schnitt verlangen sollen, oder sogar einer Veröffentlichung nicht zustimmen sollen.
Da seine Sprache fast jeden Leser anspricht, wird Hamsun oft auch als «Jedermann-Autor» bezeichnet. Dem schließen sich auch seine Schriftstellerkollegen an. Hingegen bekommt Bernhard besonders von seinen männlichen Schriftstellerkollegen die Bezeichnung “Autor der Autoren“ verliehen. Meiner Meinung nach wurden die norwegischen Autoren Dag Solstad, Knausgård, Thure Erik Lund, Trude Marstein und Jon Fosse von Bernhard beeinflusst? Da ich mich mit ihren Werken nicht sehr intensiv beschäftigt habe, kann das wirklich nur meine rein subjektive Meinung sein. Möglich, dass die späteren Werke von Dag Solstad als „norwegischer Thomas-Bernhard-Klon“ dem am nächsten kommen.
A comparison: Thomas Bernhard (1931 – 1989) and Knut Hamsun (1859 – 1952)
Introduction:
Why should you set up a comparison of the work of the writers Knut Hamsun from Norway and Thomas Bernhard from Austria? This question created an interesting reflection to me. In the next year (2019), the death’s anniversary of Thomas Bernhard will take place for the 30th time. He died in the age of 58 years. This year also marks the 70 years anniversary since the publication of the autobiographical work by Knut Hamsun: “On Overgrown Paths». He was 90 years old at the time of his publication. In the following, I will compare the two authors in the form of a short listing of 32 items. The importance of the town Vienna shall be mentioned here for both.
Summary:
I liked to read all the books by Hamsun – with some exceptions. Although with his strong obvious sympathizing with the Nazism. Thomas Bernhard at the other hand – could get my sympathies and for sure of the most of his readers – by his sufficiently objective political opinion with his criticism of the Nazism, to see this system as inhuman and despicable ideology.
Despite of this – honestly, I did not really like any of this books and thus arguably the majority of its readers (simply said, most of his books displeased me). Nevertheless, I must note that some font technical subtleties in his works should be marked as extraordinary good, something that the majority of authors are looking for. Just these subtleties make probably up for an exciting interest into the largest part of his autobiographical five works from the 70s.
The ideological criticism of literature is not my area of expertise – or carefully said – has its weaknesses. I – and I guess the vast majority of readers of novels – look apparently after other features. While Thomas Bernhard lets his stories mostly play in a claustrophobic and phobia-filled universe with his «Monomaniacal», more or less familiar and private contempt – Yes, almost hate against everything and everyone (with a few exceptions) – the acts in Hamsun’s romans are based on a wide range of historical events, feelings, contradictions, moods – and not at least of contradictory persons, personalities and narrative positions.
Through his unique sense of humour and the fullness of his polyphonic narrative, Hamsun’s stories also seem to get alive just like they are. While Hamsun’s best works are filled with people of flesh and blood – based on the balance of «good and evil»- the easier infantilized and genderless art in the worst moments of Bernard’s writing and the artistic prose of the stereotype could be set in contrast. He divides the world into two different sides: on the one hand, he describes the failure of writers to complete their art successfully as a failure without a right to live and on the other hand the brilliant success of others (the writer Bernhard includes himself here, of course).
The last kind of artistic rulers with all rights of the killing of their own characters (also by friends and acquaintances) is impossible to resist or escape – if you should be so stupid to try.
It is not adequate that Thomas Bernhard Nazism and Austrian Catholicism, he equates them in his world, increasingly hates and condemns them; still he does not become a greater or more important writer. Maybe he might just lose more recognition.
In my opinion, the Bernhard’s last novel «The old masters» of 1985 (published in Norwegian in 1991) reflects almost identical the kind of art that the ideology of the Nazism represented. You could recognize it with the following aspect of Bernard’s impression to art: in the fields of painting, music or literature. He describes them as “waste”. They might be created by amateurs, also called in the time of the Nazism «degenerate» artists which created “entartete Kunst” (this could be carefully translated, referring to the ideology at this time, to “outside-of-the-race-art”, degenerate art). Bernhard’s attitude comes close to this description of the concept used by the Nazis.
Note however, that Bernhard warns in his novel to see Austria as «the political mouthpiece» but Austrians likely as «the most dangerous people, which exist in the world,», also be aware that they are «much more dangerous than the Germans”. This would have already proved the history. It is possible, that the author can see the paradox as him as an indirect messenger.
In this context, it is not adequate that Knut Hamsun’s presents to the public his official statement that he has «Hitler in his heart» and he despises everything what is English and Jewish, as well as all «those Yankees» (brief summary of his statements of his literary works from the 60-70s). Of course, this is most evident when one imagines as a reader, to have lived at this time, reflected by this prevailing regime (feeling the “spirit of time”).
Hamsun himself remains at the elite-division of the genre of the international literature. Bernhard is, I believe, in terms of literature in a far lower division to settle. The publishers should have been better advised with a new requirement of a revision/editing/cutting, or even with a withdrawal of some of his publications. Due to his great attitude to set the perfect language in act, was Hamsun loved by his readers and often called «everyone’s author” – also among his author colleagues. In comparison to Hamsun, Bernhard awarded the designation of the “author of the authors” and anything less. Nevertheless, he was especially appreciated by his male colleagues.
In my opinion, the Norwegian authors Dag Solstad, Knausgård, Thure Erik Lund, Trude Marstein and Jon Fosse were influenced by Bernhard. This should be taken as a carefully subjective assumption, because I was not very intensively occupied of their works. It is sheer possible that the later works of Dag Solstad could come close a «Norwegian Thomas Bernhard clone».
Mens Hamsuns forhold til Kristiania (Oslo) er mer avdempet ambivalent («Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den» (Sult 1890)), er Bernhards Wien langt mer fylt av opprivende følelser:
«Å gå på Graben (Wiens «Karl Johan», min anm.) vil jo ikke si annet enn å gå rett inn i Wiens sosietetshelvete og treffe akkurat de menneskene jeg ikke ville treffe, de som nå fremkalte alle mulige kropps- og åndskramper i meg når de dukket opp, tenkte jeg mens jeg satt i ørelappstolen, og jeg hadde av den grunn allerede unngått Graben og gått andre veier når jeg de siste årene kom på besøk til Wien fra London, (…)» (fra ”Trær som faller” (1984/1990).
Ønsker man mer i samme gate, er det bare å lese «Mine priser», erindringer (post mortem 2009/2010):
«Nå måtte jeg altså gå nettopp til det departementet og la meg tildele en pris av nettopp de folkene som jeg avskydde mest. Jeg hadde sverget på at jeg aldri mer skulle sette min fot i departementet der det alltid bare hersket sløvhet og hykleri, (…)».
«Ja, sa jeg, i kunstsenatet sitter utelukkende rasshøl og vel å merke utelukkende katolske og nasjonalsosialistiske rasshøl og dessuten et par alibi-jøder. (…). De er en forsamling av de aller største nuller og svinepelser, sa jeg hver gang.» (merk at Bernhard er av jødisk avstamming, dette er altså ikke utslag av antisemittisme).
Videre – Bernhard mottar altså en litterær pris, og slik reagerer han: «Jeg satt der og kunne ikke forsvare meg, jeg kunne ikke rett og slett fare opp og si rett opp i ansiktet på ministeren at det var tøv og løgn, det han sa. Det kunne jeg ikke. Jeg var fastspent til stolen min med usynlige belter, dømt til ubevegelighet. Dette er straffen, tenkte jeg, her har du regningen. Nå har du menget deg med dem, med disse som sitter der i salen og med sine hyklerske ører lytter til hans hellighet ministeren. Nå hører du til dem, nå er du også en av dette pakket som alltid har gjort deg rasende og som du gjennom hele livet ikke har villet han noe å gjøre med. Du sitter der i den mørke dressen din og tar imot det ene slaget etter det andre, den ene uforskammetheten etter den andre. Og rører deg ikke, springer ikke opp og drar til ministeren. Jeg var flink til overbevise meg om å forholde meg rolig, hele tiden sa jeg til meg selv: rolig nå, rolig nå, rolig nå,jeg sa det helt til ministeren var ferdig med de hovmodige uforskammethetene sine. Han hadde fortjent å bli dratt til, men fikk ufortjent applaus. Også her klappet sauene for guden som gir dem for, mildt i bifallsståket satt ministeren seg igjen og nå var det min tur til å reise meg og gå opp på podiet. Jeg skalv ennå av raseri.»
Etter talen til Bernhard som også er gjengitt i «Mine priser», bryter levenet løs. En kort tale som forsiktig sagt likevel er så full av ondskapsfulle og nedsettende karakteristikker om østerrikere og spesielt den østerrikske staten og dens tjenestemenn at hele salen styrtet ut av audienssalen. Ja de truet ham med nevene. I avisen Wiener Montag skrev de etter hendelsen på førstesiden at Thomas Bernhard var «et veggdyr som måte utryddes».
Bernhard reaksjon på hendelsen var like overraskende. «Hva hadde jeg gjort, spurte jeg meg selv. (…). Jeg var meg ikke bevisst noen skyld.» Og en venn støtter ham: «Ministeren har krenket deg, og ikke omvendt.» Akkja. Slik er livet for en som samler på urettferdigheter – og Bernhard er rene mesteren her.
Videre fra romanen ”Trær som faller” (1984/1990 igjen – ambivalens på steroider:
«(…) og tenkte under løpet at denne byen, som jeg løp gjennom, så forferdelige jeg enn alltid hadde opplevd den og fortsatt opplevde den, for meg allikevel var den beste av alle byer, denne forhatte, av meg alltid forhatte byen Wien var for meg med ett igjen den beste, min beste Wien og tenkte at disse menneskene som jeg alltid hadde hatet og fortsatt hatet og alltid kommer til å hate, dog var de beste mennesker jeg kunne tenke meg, at jeg hatet dem, men at de var rørende, at jeg hatet Wien, men at byen allikevel var rørende, at jeg forbannet disse menneskene og allikevel måtte elske dem og at jeg hatet Wien og allikevel måtte elske byen og jeg tenkte mens jeg allerede løp gjennom sentrum, at denne byen jo var min by og alltid ville være min by og at disse menneskene var mine mennesker og alltid ville være mine mennesker (…)».
Slik ender Bernhards kjærlighetshat til en av Europas største kunstnermetropoler noen år før han selv dør ikke engang fylt seksti år gammel i 1989. Romanen «Trær som faller» (Holzfällen. Eine Erregung) kom første gang på norsk i 1990. Og den som har lest Dag Solstads «Genanse og verdighet» som kom ut noen år senere (1994), ser vel raskt hvem Solstad har hentet inspirasjon fra her. Spørsmålet er om ikke lesningen av B. rett og slett endret og løfte Solstads nokså mislykte politiske kommunistprosjekt til noe langt mer tidsmessig litterært.
Dette innlegget handler om offer-retorikken, litt i historisk perspektiv. Om Knut Hamsuns produktive bruk av offer-rollen som dikter og forfatter. Om «ofre» og «bødler» i Vigdis Hjorth og søsteren Helga Hjorths romaner om egen familie. Og til slutt om å stige eller falle i det beryktede og helt avgjørende offer-hierarkiet i Malkenes-saken.
Føler du deg misforstått. Som et offer. Ja som en outsider? Føler du at folk rett og slett ikke forstår deg – at de for eksempel anklager deg for ting du ikke står inne for. At nettopp du derfor kan føle deg litt – ensom. Kanskje også forfulgt? Og at nettopp du, tross alt, forstår verden bedre enn mange andre. Ja at det er mange «skrullete» folk der ute? På nettet – og i verden ellers. Og at du kanskje heller ikke får kred for dine faktiske ferdigheter og innsikt i vanskelige problemstillinger? Ja at din kanskje opp mot genialitet – på ditt felt – blir underkommunisert eller ikke forstått – av andre?
Ta det med ro. Du er ikke helt alene. Heldigvis. Det ensomme og lidende geni er en flere tusen år gammel så å si forterpet tradisjon, et litterært tankemønster – et slags retorisk klister. Som du med stor sannsynlighet også er havnet oppi. Og kanskje uten at du selv ville det engang? Også overfor dét ble du altså – et offer!
Og hvor godt traff ikke Marianne Egeland her rett før snowflake-generasjonens herlige og selvoppofrende åpenbaringstime med sin bok: «Hvem bestemmer over livet – biografien som historisk og litterær genre» fra 2000 (basert doktorgradsavhandlingen «Biografiens retorikk» innlevert året etter).
Ja – så å si det meste av politisk debatt går for tiden i det samme mønsteret, den samme tralten – det dreier seg stort sett om det ene:
Hvem greier å trekke det heftigste offerkortet? Og vinneren er kåret, uttaler en ikke helt ukjent jurist til undertegnede.
Hva er det Egeland egentlig ønsker å fortelle oss? Fra sin forskning på biografisjangeren? Det er første og fremst den falske offer-fortellingen hun ønsker å slå ned på. Den som knapt har rot i virkeligheten. Altså ren fiksjon, diktning og forbannet løgn – og kanskje i håp om å sette i gang følelser hos mottakeren som rett og slett skal gagne avsenderen. Det er altså en form for manipulasjon og lureri – til selvnytte.
Egeland viser til mange eksempler og viser også hvordan offer-retorikk-tradisjonen har oppstått. Alt starter som kjent i antikken. Også dette. Her fra s. 22:
Videre på s. 31:
Og den varme og hjerteskjærende offer-retorikken fortsetter som et mønster inn i middelalderen, også den norske – s. 34:
«Dere har det jo som i paradis her gutter, men jeg innrømmer at dere er bundet til paradiset.»
(Sogneprest Aslak Bergland, konfirmasjonsforberedelser på Bastøy)
I Riksarkivet på Sognsvann i Oslo fins det ca. 40 meter mer eller mindre urørt hyllevare om de rundt tre tusen guttene på Bastøy skolehjem i perioden 1900-1970. Forfatteren og NRK-mannen Yngvar Ustvedt (1928-2007) tok likevel jobben som gammel mann å lete fram historier og skjebner fra dette materialet. Det endte i boka: ”Djeveløya i Oslofjorden – Historien om Bastøy og andre straffeanstalter for slemme gutter”.
Ustvedt skriver videre: «(…) ca. 10 000 gutter er blitt holdt i skolehjem i Norge mellom 1900 og 1970. Av praktiske grunner har jeg måttet begrense undersøkelsene til skolehjem for gutter. Skulle jeg også tatt pikehjemmene med, ville framstillingen svulmet opp til altfor store dimensjoner. Bare Bjerketun-saken inneholder i seg selv stoff nok til flere bøker.»
Fra 1900 og fram til omtrent 1950 kunne man altså som 8-10-12-åring havne på Bastøy skolehjem i Oslofjorden fordi foreldrene var fattige, pga. nasking eller skoleskulking. Der havnet også psykisk syke, kriminelle, autister og unge med lærevansker. En broket forsamling altså, mildt sagt.
I et isolert øy-miljø klinisk rent for dårlig miljøpåvirkning utenfra var det nøysommelige arbeidet med tilbakeføringen til arbeidsdyktig og tilfreds skole-elev eller samfunnsborger nå i gang. Oppskriften var sammensatt: Daglig hardt arbeid, skole, disiplin, fantasirike straffemetoder og en god, sunn og herdende dose kristendom. Samt en ledelse og et personale som var villig til – ikke å stritte altfor mye i mot når ordrene kom ovenfra. Det siste var kanskje det viktigste.
Hamsuns opphold i Paris strekker seg i perioden april 1893 til mai 1895. Altså rundt 2 år. Han bor stort sett på én adresse: 8 Rue de Vaugirard, på to rom med balkong. Altså i Latinerkvarteret der mange andre norske kunstnere også holdt til.
I løpet av den tiden skriver han bl.a. (ferdig) to romaner og et skuespill samt over hundre brev. Brevskrivingen er altså like omfattende som kortromanen Pan (utgitt des. 1894). Det er også den romanen han slet mest med – og som fortsatt leses i dag. Den ble imidlertid skrevet ferdig på en kort tur «hjemom» i Kristiansand. Deretter dro Hamsun tilbake til den europeiske metropolen – blant mange kunstnerne bare kalt «Die süsse Teufelinn».
«Hva har Knut Hamsun, J.M. Coeotzee, Cora Sandel, V.S. Naipaul, Aksel Sandemose og André Brink til felles? De utforsker hvordan menneskers identitet knyttes til steder. I denne boken diskuterer Per Thomas Andersen hvordan forfatterne bruker steder, territorier og reiser til å skape litterær betydning i tekster, og hvordan litterære personer påvirkes og styres av stedene de lever i eller lengter mot.»
(Fra omslaget på «Identitetens geografi – Steder i litteraturen fra Hamsun til Naipaul», Universitetsforlaget, 2. opplag 2006)
De fleste Hamsun-lesere har et forhold til Sellanrå i «Markens Grøde» (1917) og Polden i Landstryker-trilogien (1927-33) eller Hamsuns Sirilund for den saks skyld. Kjente og kjære steder nordpå.
La oss se hva slags «sted» romanen «Victoria» foregår på, stort sett. Fra åpningen av romanen (fra Lars Frode Larsen siste redigerte utgave 2007):
«Alle disse trær langs stien var hans gode bekjente (…). Og endog oppe i det forlatte granittbrudd var ingen sten ham fremmed, han hadde hugget bokstaver og tegn i dem og reist dem opp, ordnet dem som en menighet omkring en prest. Allverdens forunderlige ting foregikk i dette gamle granittbrudd.
Han bøyet av og kom ned til dammen. Kvernen gikk, en umåtelig og tung larm omgav ham. Han var vant til å vandre omkring her og snakke høyt med seg selv; hver skumperle hadde likesom et lite liv for seg å tale om, og borte ved slusen falt vannet rett ned og så ut som en blank vev som hang ute til tørk. I dammen nedenfor fallet var det fisk; han hadde stått der med sin stang mangen gang.»
Hamsun på Berg Sanatorium i Ås, sommeren 1897 – våren 1898. Bergljot på Fjeld Sanatorium periodisk i samme tidsrom:
Ca. 30 Hamsun-brev fra Ås stasjon i denne perioden. Ett brev sendt fra Oppegård stasjon, antakelig våren 1898 (Bergljot bor på Fjeld Sanatorium). Skriver også på skuespillet ”Aftenrøde”, romanen ”Victoria”, samt et par litterære foredrag. Skriver eller renskriver og utgir for første gang novellene ”Redsel”, ”En gaterevolusjon”, ”Et spøkelse” (under tittelen ”Spøkelser”), ”På prærien” (under tittelen ”På vestens prærier”) – alle senere omskrevet og publisert i ”Kratskog” i 1903 under kapittelet ”Opplevde småting”. Hamsun og Bergljot ordner opp i juridiske formaliteter i forbindelse med hennes skilsmisse med Eduard Göpfert – og planlegger etter hvert bryllup. Spredning av anonyme brev om Hamsun som lettsindig kvinneforfører, svindler og moralsk korrumpert gjør tilværelsen vanskelig for begge – politiet er også involvert. Rettsoppgjør med den gamle nordnorske ”velgjører” Zahl fra Kjerringøy.
Pendling Kristiania (Theresegate 49) – Berg Sanatorium, våren 1902 til våren 1904 (avbrekk i København sommeren 1903):
Antall Hamsun-brev fra denne perioden er på rundt 30 fra Ås stasjon. Hamsun arbeider med fire-fem bøker samtidig i denne perioden for å forsøke å rette opp et økonomisk totalhavari etter casinoturene til Belgia. Det er versedramaet ”Munken Vendt”, reiseskildringen ”I eventyrland”, novellesamlingen ”Kratskog”, skuespillet ”Dronning Tamara” og diktsamlingen ”Det vilde kor”. Hamsun plages igjen av isjias og depresjoner og pengeproblemer, men har lange og gode arbeidsperioder i Ås mellom fylleslagene i byen sammen med ”gode kamerater”. Victoria blir født, men Bergljot resignerer…
Man kan være antisemitt uten å være nazist, men kan man etter krigsutbruddet i 1940 være nazist uten å være antisemitt?
Først noen sitater:
«Men av alle har Hitler talt til mitt hjerte -« (Knut Hamsun)
«De skal ikke undskylde meg, jeg skal ikke undskyldes. Jeg leser aviser, og vet hvad jeg skriver om.» (Hamsun til Wildenvej i «Tidens Tegn», 9.12.35)
«Herr Hitler, De må slutte å marsjere – og begynne å regjere!» (Knut Hamsun hos Hitler)
Da Hamsun på nyåret 1916 endelig får satt seg ned for å starte skrivingen av sin senere berømte Nobelpris-roman om jorddyrkingens evangelium, fikk han satt inn et avertissement i avisene nordpå om at familiens gård, Skogheim, nå var til salgs. Det er noe nesten religiøst over denne handlingen – å ofre noe konkret for å oppnå noe mer høyverdig.
På den annen side: Å drive eller i realiteten eie og styre en gård eller et gårdshus ved siden av et forfatterskap var ingen ny idé. Tolstoj hadde sitt gods Jasnaja Poljana, Bjørnson sitt Aulestad. Senere fulgte Sigrid Undset med Bjerkebæk, Johan Falkberget med Ratvolden og Vesaas med Midtbø i Telemark, men da som mer eller mindre rene skrivesteder. Da forfattere på nasjonal pidestall mer eller mindre opphørte i Norge utover på 1900-tallet, opphørte også gårdsdyrkingen som litterær vekselbruk-idé.
Hamsun oppgir flere grunner til å forlate gården på Hamarøy: Det var ikke mer å dyrke opp, han hadde så å si fullført sin proklamerte gjerning om å ”(…) dyrke op Norges Land” i en artikkel fra 1910. Men han klager også over at ”Det er ogsaa ellers bakvendt for mig her, Kommunikationerne er slike at jeg har været nødt til at rette flere Ark av mine siste Bøker telegrafisk. Det er en usikker Maate, jeg har den Dag idag ikke tordet se efter hvorledes det er løpet av.” Han nevner også et annet forhold for en forfatter som har vært aktiv debattant og frilansjournalist et helt liv: ”(…) jeg faar aldrig vite om Tingene før de for længe siden er over.” (Hamarøy, 30. Mars 1916). Hamsuns dårlige helse, stadige liggende inaktiv med influensa, kan tyde på at det fuktige og rå klima langs kysten nordpå ikke slår særlig heldig ut – han ønsker seg sørover igjen.
Idealisten møter sin virkelighet altså. Vi må da være klar over at Hamsun satt i stor gjeld på den tiden – ja det var nok mest normalen i hans liv. En gjeld på rundt 30 tusen kr. (i dag ca. 1,2 mill.) – og han hadde kone og fire barn å forsørge. Og gården var stort sett en utgift. Skattekravene fra kommunen skjønte han ellers lite av, enda mindre av kravet om selvangivelse. Å sette seg i gjeld var på den tiden ikke sjelden omtalt som det verste av alt – og førte kun ”til Fordærvelse” (brev fra L.A. Meyer til sønnen, jfr. under).
Isak og Ingers oppbygging av Sellanraa fra nærmest ingenting til et velholdt gårdsbruk kan Hamsun ha sett i Amerika på 1880-tallet da han var der i to perioder. Når han selv skal oppføre et hus på egen gård, sender han brev til forretningsmannen Hans Abraham Meyer i Mo i Rana: ”Jeg skulde hat en bitteliten Stue opsat i en Fart og vil be Dem venligst meddele mig hvad Materialierne eventuel vilde koste hos Dem. Stuen skulde være 6 Meter lang og 4 bred” osv. – ”Dører har jeg fra før. Huset tænkes tækket med Skifer som jeg vil faa fra Salten. Hvorledes kunde jeg paa bedste Maate faa Materialierne fra Dem under de nuværende miserable Trafikforhold, og hvad tror de Fragten vilde komme på? (Hamarøy, 8. April 1916).
Hamsun får omsider tilbakebetalt sin gjeld bl.a. til den fraskilte hustruen Bergljot f. Bassøe Beck på 25 tusen kr. (i dag rundt 1 mill.), penger han hadde spilt bort på casinoer i Belgia i 1901 (to av hans store russiske forbilder var da også spillere). Han hadde også gjeld til andre, men skriver i et brev fra Kråkmo 19.6.1916 at han hadde fått et oppgjør fra forlaget på hele 40 tusen kr. (over 1,6 mill. i dagens pengeverdi). Både romanen Segelfoss By (1915) og nye Samlede verker solgte svært godt, og det skal ikke bli noe mindre med Markens Grøde (1917). Boka skulle vise seg å bli rene pengemaskinen.
«Jødene kom ikke fordi det er de kristnes historie, kvinnene fordi det er et dydig verk.»
(Georg Friedrich Händel, 1685-1759)
Det er i år 250 år siden Georg Friedrich Händel døde. Kirkemusikkfestivalen i hovedstaden markerer anledningen med fremførelse av verket komponisten regnet som sitt mest vellykkede oratorium. Stykket ble likevel en flopp da det første gang ble fremført våren 1750 i Covent Garden – halvfulle hus og kun tre oppføringer. Og dette var altså skaperen av mesterverket «Messias», fremført første gang i Dublin 1742? «Jødene kom ikke fordi det er de kristnes historie, kvinnene fordi det er et dydig verk,» var komponistens lakoniske kommentar.
Noen nordmenn vil gjerne bli berømt i egen familie. Det er ikke lett. Andre syns det holder med å være kjent på et lite sted, C-kjendis eller en lokal posterboy altså. Noen helt unike sjeler vet at familien uansett har gjennomskuet en – og vier seg så til verdensberømmelse. Thore er en slik mann.
Men å bli verdensberømt i en fei er heller ikke lett. Siden nordmenn er så få, velger de aller mest unike blant dem den aller vanskeligste veien til berømmelse – og det er å dra på tur. For å oppdage verden. Det er også viktig å planlegge turen godt – og velge om man skal bruke båt eller beina. Om man skal dra nordover – eller sørover. Ja for: Hvordan er egentlig verden? Det er et spørsmål alle barn har stilt seg. Noen stiller seg dette spørsmålet hele livet. Thore er et slikt spørrende menneske.
Mange litt enklere sjeler lever dessverre også i den lettere villfarelse at livet ute i naturen er helt – eller nesten helt – uten farer og overraskelser. Men nordmannen Thore Heiadahl har erfart noe annet – og har skrevet mange bøker og laget flere filmer om dette til glede for alle gode og oppegående landsmenn – over hele verden.
Ja på hans mange vandringer, kanoseilinger, bade- og skiturer, dukker det også opp sjeldne dyr, også ville dyr, samt glemte urbefolkninger, ja rester av pyramider og spor etter folkevandringer nærmest bak hvert nes og hver sten – følg med!
Thore – som også opptrer under flere navn, blant annet «Vidar» og «Thor» for ikke å bli gjenkjent av sine mange noe animerte beundrere (og tidligere koner) – denne mannen har øyne og briller for det meste. Og teoriene om folkeslagenes vandringer på kryss og tvers over jordoverflaten er etter hvert utviklet til uante forskningsmessige høyder, bare det norske skoleverkets visjoner og handlingsplaner overgår dette:
Reise til Italia mai 2006
av Knut Michelsen, (amatør) visesanger og Taube-tolker
Er Colla Bella i Evert Taubes Fritjof i Arkadien et virkelig sted – eller en ren dikterisk oppfinnelse? Mange Taube-venner og Taube-elskere har stilt seg spørsmålet, men ingen har hittil lykkes å gi et godt svar.
Den svenske visedikteren var på reise til Roma i 1920, men gjorde et lengre opphold i den lille, fasjonable badebyen San Remo på den vestlige delen av den italienske rivieraen. Her traff han også for første gang kunstneren Astri Bergman som han senere giftet seg med. Landskapet heter Liguria og kyststrekningen er også kalt Riviera dei Fiori eller Blomsterkysten. I en annen mindre kjent, men langt vakrere vise skildrer Taube det slik:
«Hölj mig, Liguriska natt, stjärnströdd, doftande, sval!
Skänk sinnena ro, tanken vila och frid.»
Mitt ærend i Italia denne gangen var altså ene og alene og finne Taubes Colla Bella. Ville jeg lykkes – på en kort uke? I fjellene over San Remo var det i hvert fall så grønt og blomsterduftende og vakkert at selv en fjellvant nordmann kunne miste pusten. Men hvor i all verden skulle man begynne å lete for å finne Evert Taubes Colla Bella – eller Den vakre åsen – om den fantes?