Da den over 80 år gamle Camilla Collett døde våren 1895 i Kristiania, skal Knut Hamsun ha uttalt da han fikk beskjeden i Paris: Endelig!
Lite visste kanskje Hamsun at nettopp Paris var Camilla Colletts by framfor noen. Paris er for Collett byen med stor B: «det er den som danner spydspissen i hennes essays fra Europa, og former hennes syn på hva en by er og bør være», skriver Tone Selboe i «Camilla Collett – Engasjerte essay» fra 2013.
Sitat: «Et gammelt ord sier at Paris er kvinnenes paradis, mennenes skjærsild og hestenes helvete. Hestene vil for sitt vedkommende sannsynligvis ha minst å innvende (Camilla Collett).
Videre fra Selboe: «Én viktig årsak er at Paris er selve revolusjonsbyen – og dermed avgjørende for den som er interessert i Europas nære historie. Hva er det så den vitebegjærlige gjesten fra Norge fester seg ved når hun går byens dramatiske fortid etter i sømmene?»
«Både i 1864 og 1867-68 er Collett tilbake i Paris, og på ett av sine streiftog rundt i byen», skriver Selboe, «befinner Camilla Collett seg midt i en mørk og trang gate ikke så langt fra Panthéon-plassen: Rue Sainte Geneviève. Navnet lyder kjent; hvilke fæle skikkelser skal hun komme til å møte her? «Men hjertelig le måtte jeg i det samme, for Mad. Vauqeuts, født de Conflans uforlignelige figur steg i det samme opp i min tanke; Balzac var det, som ved sin mesterlige skildring har foreviget gaten. Jeg kunne ikke motstå vinket, men bøyet inn i den for å søke etter den av ham skildrede pensjonat» (på litt mer moderne norsk).
Camilla Collett finner pensjonatet bak en forsømt hage, hun oppgir vertinnens navn, Vauquets, men blir avvist, hun er kommet feil. Balzacs roman «Far Goriot» utkom første gang i 1834 – hendelsen her er altså rundt 30 år senere, og Balzacs gate i åpningskapittelet av denne berømte romanen er Rue Neuve-Sainte-Geneviéve, altså en helt annen gate som drives av madame Vanquer.
Slikt skjer og det skjer særlig med skjønnlitterære forfattere og skribenter, man dikter på kildene som det heter, her på egne kilder. Camilla Collet lever altså sitt liv nå i en litterær verden – på søken etter svar på spørsmål hun har tumlet med hele livet.
«Reisen ble en livsform for den eldre Camilla Collett, og sønnen Oscar kommenterer en gang lettere oppgitt at den vandrende jøde neppe kunne ha ført et mer «vagabonderende liv». «Men flakkingen på kryss og tvers i Europa ga resultater», skriver Tone Selboe videre, «skarpe og humoristiske situasjonsbeskrivelser ble sendt hjem til blader og venner, senere fant de veien inn i essaysamlinger. I årene mellom 1864 og 1884 befinner Camilla Collett seg mer eller mindre uavbrutt på reise, og hun kommenterer flittig de endringene Paris i denne tiden gjennomgår.»
Bilde: Music in the Tuileries Gardens by Édouard Manet (1862).
Videre: «Få av andre byer har i den grad klart å bygge opp en aura av mystikk og ugjennomtrengelig tiltrekningskraft, og Colletts essays bekrefter at også hun er fanget av myten om Paris. Kjært barn har mange navn; «le vieux Paris», mitt «Paris-Paradis» og «denne fortryllende by» er noen av hennes nostalgisk-ømme betegnelser, mens Paris under og etter den store byfornyelsen 1853-1868 utsettes for langt hardere behandling. De nye boulevardene ser hun som et uhyre som sprenger den gamle idylliske hagebebyggelsen i stykker. Baron Haussmann, som på oppdrag fra Napoleon den tredje i rekordfart omformet store deler av det sentrale Paris, representerer det nye Paris, mens Colletts litterære våpendrager Balzac, representerer det gamle.
Det gamle Paris, «le vieux Paris» (det gamle Paris, min anm.), betyr i Colletts terminologi derfor ikke bare det aristokratiske, førrevolusjonære Paris, men også den byen hun første gang møtte på 1830-tallet, altså Balzacs by», skriver Tone Selboe (som også har skrevet om Knut Hamsun).
I disse årene som reisende skribent går Camilla Collett i kamp med tidens ånds- og dikter-aristokrati. Hun kritiserer Georg Brandes, ja selveste Ibsen. Det er først og fremst kvinnesynet i den nære fortid, men også i de samtidige litterære verkene hun langer ut mot. Ibsens Solveig-skikkelse fra 1867 får hard medfart – og Ibsen lytter til henne og endrer fullstendig litterær retning etter «Kejser og Gallilæer» i 1873. Nora i «Et Dukkehjem» setter den nye standarden – Peer Gynt-skikkelsen gjøres til en mannlig parodi:
«Nei, vi vil ikke mere røres av det. Vi venner oss uvillig bort fra denne rynkete forgremmete trofasthet som har sittet med hendene i kors, stirret på én plett – Peer Gynt, den gamle Peer Gynt – egoismen i sin avfeldighet, når den har gått trøtt i sin umettelighet og endelig raver hjemover» (på et litt mer moderne norsk). Hun kler altså av tidens store og applauderte verk av tidens store norske dikter ved siden av Bjørnstjerne Bjørnson som hun også la seg ut med selvsagt.
Her fra Ellisiv Steens «Camilla Collett – om seg selv» (1985):
Dette sved selvsagt – den deklasserte Camilla Collett ute i Europa var blitt enda «vanskeligere», «frekkere». Altså farligere. I Johannes Skancke Martens «Jonas Lie» fra 1967, gjøres hun til en tragisk parodi, en person som bare klager som få, eller helst ingen lytter til, og som man selvsagt heller ikke trenger ta alvorlig.
Sitat fra boka: «En norsk dame Lies (Jonas og kona Thomasine Lie, min anm.) kunne bli trett av, var Camilla Collett, som etter at hun var blitt enke, flakket hvileløs omkring og ofte var i Paris. Fru Thomasine nevner hennes evige klager og alle sine motganger. Erik Lie forteller i en av sine bøker om en pussig hendelse da fru Collett i 1884 kom på avskjedsvisitt før hun skulle reise til Norge. Hun var kledt i skinnende svart silke og vandret frem og tilbake på gulvet… det var noe dronningaktig over henne der hun svevet omkring i stuen. Alle la merke til en rød veske hun hadde på ryggen, knyttet med et bånd om livet. Det var jo nokså eiendommelig, men fru Collett hadde sine innfall, man kunne aldri vite… Hemmeligheten ble oppklart etter at hun var gått. Det var i turnyrens dager, og Camilla Collett hadde kjøpt en av disse putene damene fremhevet for å fremheve figuren. Men hun var meget distré og hadde knyttet puten utenpå kjolen istedenfor under den.»
