Knut Jarl Michelsen – Hjemmeside

Auf Deutsch                     In English

Innledning: Hvorfor skrive om den norske Hamsun vs den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard? Godt spørsmål. Men neste år, altså i 2019, er det 30 år siden Thomas Bernhard døde (58 år gammel) og 70 år siden Hamsun (som 90-åring) ga ut sin siste bok, den selvbiografiske ”På gjengrodde stier”. Her er 32 punkter om forfatterne. Og litt om Wiens betydning for dem begge.

Oppsummering:

Alle Hamsuns bøker, med noen forbehold, har jeg likt å lese. Til tross for forfatterens politiske forvirring og insisterende nazisme. Thomas Bernhard på sin side er jeg – og nok de aller fleste – langt mer på linje politisk sett, altså total avstandstaken og kritikk av nazismen som menneskefiendtlig og avskyelig ideologi.

Men så å si ingen av bøkene til Bernhard har falt i min personlige smak – jeg har stort sett rett og slett mislikt de fleste jeg har lest bortsett fra en del skrivetekniske finurligheter skribenter og forfattere alltid er på jakt etter. Hans 5-binds selvbiografi fra 70-tallet stort sett er likevel opprørende, interessant lesning. Ideologisk litteraturkritikk er altså ikke mitt gebet – eller har forsiktig sagt sine svakheter. Jeg – og jeg antar de aller fleste lesere av romaner – ser tydeligvis rett og slett etter – andre ting.

For mens Thomas Bernhard stort sett spiller på én streng i sitt litt for klaustrofobiske og fobi-fylte univers med sin monomane mer eller mindre familiære og private forakt, ja nærmest hat, mot alt og alle (med noen få unntak) – så spiller Hamsun på et langt bredere register av både fortellinger, følelser, motsetninger og stemninger – og ikke minst av motsetningsfylte personer, personligheter og fortellerposisjoner. For ikke å snakke om hans helt særegne humor. Altså en mangslungen polyfon fortellerkunst. mindre.

Og der Hamsuns beste verker er fylt av mennesker av kjøtt og blod og på godt og ondt, henfaller Bernhard i sine dårligste skrivestunder til lettere infantilisert og kjønnsløs kunst- og kunstnerprosa der verden deles i to: de mislykte kunstnertaperne uten livets rett – og på motsatt side de geniale vellykte, Bernhard inkludert selvsagt. De siste et slags kunstnerisk herrefolk med alle rettigheter til karakterdrap (også av venner og bekjente) det er umulig å verge seg mot eller slippe unna – om man evt. skulle være så dum å prøve.

Det hjelper altså ikke hvor mye Thomas Bernhard fordømmer nazismen og den østerrikske katolisismen, som i hans verden er det samme, han blir ingen større eller mer betydelig forfatter av den grunn. Antakelig bare mindre. I Bernhards siste roman ”Gamle mestere” fra 1985, første gang på norsk 1991, er hans kunstsyn etter min mening så nær opp til nazistenes som det går an å komme: Det Bernhard ikke liker av kunst, det være seg av malerkunst, musikk eller litteratur, er rett og slett bare søppel (av amatører og degenererte kunstnere – jfr. nazistenes begrep: entartete Kunst).

Bernhard advarer da også i romanen mot å slippe østerrikere til ”det politiske roret” siden østerrikeren med stor sannsynligheten er ”det farligste mennesket som finnes”, også ”farligere enn tyskeren” – ”det har historien bevist”. Mulig forfatteren selv ser det paradokset han selv leverer her.

Og det hjelper heller ikke hvor mye Knut Hamsun står ”på torget” og forkynner at han har Hitler i sitt hjerte og forakter alt engelsk og jøden og yankeen – det reduserer knapt hans store forfatterskap gjennom 60-70 år, hvis man som leser også kan leve med noen skikkelige stinkende snublesteiner i åkeren (som ikke sjelden også var en del av ”tidsånden”). Hamsun forblir i elitedivisjonen i den internasjonale litteraturhistorien – Bernhard strever (etter min mening) nede i en langt lavere divisjon. Noen av verkene til sistnevnte burde forlagene kanskje også krevd redigert, omarbeidet eller kuttet i – eller latt være å gå gi ut.

Mens Hamsun stort sett er eller var «alles forfatter», også forfatternes, der alt leserne elsker ved ham, skjer i språket – så forblir Bernhard kanskje først og fremst «forfatternes forfatter», kanskje særlig en del mannlige. I Norge kan vi kanskje nevne navn som Dag Solstad, Knausgård, Thure Erik Lund, Trude Marstein og Jon Fosse som spesielt Bernhard-påvirket? Det er et forslag. Jeg er ikke spesielt eller fullt bevandret i noen av dem pr. dato. Mulig den senere Dag Solstad er det nærmeste vi kommer en norsk Thomas-Bernhard-kloning.

Thomas Bernhard og Knut Hamsun i Wien

Mens Hamsuns forhold til Kristiania (Oslo) er mer avdempet ambivalent («Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den» (Sult 1890)), er Bernhards Wien langt mer fylt av opprivende følelser:

«Å gå på Graben (Wiens «Karl Johan», min anm.) vil jo ikke si annet enn å gå rett inn i Wiens sosietetshelvete og treffe akkurat de menneskene jeg ikke ville treffe, de som nå fremkalte alle mulige kropps- og åndskramper i meg når de dukket opp, tenkte jeg mens jeg satt i ørelappstolen, og jeg hadde av den grunn allerede unngått Graben og gått andre veier når jeg de siste årene kom på besøk til Wien fra London, (…)» (fra ”Trær som faller” (1984/1990).

Ønsker man mer i samme gate, er det bare å lese «Mine priser», erindringer (post mortem 2009/2010): 

«Nå måtte jeg altså gå nettopp til det departementet og la meg tildele en pris av nettopp de folkene som jeg avskydde mest. Jeg hadde sverget på at jeg aldri mer skulle sette min fot i departementet der det alltid bare hersket sløvhet og hykleri, (…)». 

«Ja, sa jeg, i kunstsenatet sitter utelukkende rasshøl og vel å merke utelukkende katolske og nasjonalsosialistiske rasshøl og dessuten et par alibi-jøder. (…). De er en forsamling av de aller største nuller og svinepelser, sa jeg hver gang.» (merk at Bernhard er av jødisk avstamming, dette er altså ikke utslag av antisemittisme).

Videre – Bernhard mottar altså en litterær pris, og slik reagerer han: «Jeg satt der og kunne ikke forsvare meg, jeg kunne ikke rett og slett fare opp og si rett opp i ansiktet på ministeren at det var tøv og løgn, det han sa. Det kunne jeg ikke. Jeg var fastspent til stolen min med usynlige belter, dømt til ubevegelighet. Dette er straffen, tenkte jeg, her har du regningen. Nå har du menget deg med dem, med disse som sitter der i salen og med sine hyklerske ører lytter til hans hellighet ministeren. Nå hører du til dem, nå er du også en av dette pakket som alltid har gjort deg rasende og som du gjennom hele livet ikke har villet han noe å gjøre med. Du sitter der i den mørke dressen din og tar imot det ene slaget etter det andre, den ene uforskammetheten etter den andre. Og rører deg ikke, springer ikke opp og drar til ministeren. Jeg var flink til overbevise meg om å forholde meg rolig, hele tiden sa jeg til meg selv: rolig nå, rolig nå, rolig nå,jeg sa det helt til ministeren var ferdig med de hovmodige uforskammethetene sine. Han hadde fortjent å bli dratt til, men fikk ufortjent applaus. Også her klappet sauene for guden som gir dem for, mildt i bifallsståket satt ministeren seg igjen og nå var det min tur til å reise meg og gå opp på podiet. Jeg skalv ennå av raseri.»

Etter talen til Bernhard som også er gjengitt i «Mine priser», bryter levenet løs. En kort tale som forsiktig sagt likevel er så full av ondskapsfulle og nedsettende karakteristikker om østerrikere og spesielt den østerrikske staten og dens tjenestemenn at hele salen styrtet ut av audienssalen. Ja de truet ham med nevene. I avisen Wiener Montag skrev de etter hendelsen på førstesiden at Thomas Bernhard var «et veggdyr som måte utryddes».

Bernhard reaksjon på hendelsen var like overraskende. «Hva hadde jeg gjort, spurte jeg meg selv. (…). Jeg var meg ikke bevisst noen skyld.» Og en venn støtter ham: «Ministeren har krenket deg, og ikke omvendt.»  Akkja. Slik er livet for en som samler på urettferdigheter – og Bernhard er rene mesteren her.

Videre fra romanen ”Trær som faller” (1984/1990 igjen – ambivalens på steroider:

«(…) og tenkte under løpet at denne byen, som jeg løp gjennom, så forferdelige jeg enn alltid hadde opplevd den og fortsatt opplevde den, for meg allikevel var den beste av alle byer, denne forhatte, av meg alltid forhatte byen Wien var for meg med ett igjen den beste, min beste Wien og tenkte at disse menneskene som jeg alltid hadde hatet og fortsatt hatet og alltid kommer til å hate, dog var de beste mennesker jeg kunne tenke meg, at jeg hatet dem, men at de var rørende, at jeg hatet Wien, men at byen allikevel var rørende, at jeg forbannet disse menneskene og allikevel måtte elske dem og at jeg hatet Wien og allikevel måtte elske byen og jeg tenkte mens jeg allerede løp gjennom sentrum, at denne byen jo var min by og alltid ville være min by og at disse menneskene var mine mennesker og alltid ville være mine mennesker (…)».

Slik ender Bernhards kjærlighetshat til en av Europas største kunstnermetropoler noen år før han selv dør ikke engang fylt seksti år gammel i 1989. Romanen «Trær som faller» (Holzfällen. Eine Erregung) kom første gang på norsk i 1990. Og den som har lest Dag Solstads «Genanse og verdighet» som kom ut noen år senere  (1994), ser vel raskt hvem Solstad har hentet inspirasjon fra her. Spørsmålet er om ikke lesningen av B. rett og slett endret og løfte Solstads nokså mislykte politiske kommunistprosjekt til noe langt mer tidsmessig litterært.

Om Hamsun i Wien – les gjerne videre: