Blir du opprørt som person – og ikke minst som menneske – av all uretten, falskheten og løgnene i det norske samfunnet? Av maktmenneskenes og politikernes manipulative forsøk og brutale adferd – også overfor vanlige mennesker? 

Eller deres ettergivenhet og manglende handlekraft. Når farer virkelig truer? 

Du er ikke alene. Når du som samfunnsdebattant eller skribent så å si stiger ned fra «fjellet» for å underrette verden om din viten som du så hardt har tiltrengt deg, men som du også så ødselt deler med andre. Så å si daglig. Eller helst daglig. 

Eller som dikteren Henrik Ibsen (1828-1906) formulerer det i denne replikken lagt i munnen på den vår alles berømte helt Dr. Tomas Stockmann i «En Folkefiende» fra 1882: 

”Ja, men er det ikke en statsborgers plikt å meddele seg til almenheten, når han har fanget en ny tanke!”

Ja er ikke det en ren plikt? Eller denne:

”Men nu skal jeg også spisse min penn imot dem, så den blir som en syl, jeg skal dyppe den i edder og galle, jeg skal kyle mitt blekkhorn like i skallen på dem!” 

Så sant. Men likevel blir spørsmålet: Er du en heroisk eller parodisk Dr. Stockmann? Når du opererer på fx Facebook?

Ibsen-forskeren Jørgen Haugan (1941-), bofast i København og Danmark i mange år, har altså forsiktig sagt et litt annet syn enn det gjengse på denne Stockmann-fyren. Han viser bl.a. i sin store Ibsen-monografi fra 2014 «Dommedag og djevlepakt. Henrik Ibsens forfatterskap – fullt og helt» (pocket 2017) til en dansk studie som har tatt for seg alle danske og norske analyser av verket mellom 1882 og 2000. De aller fleste av dem ser stort sett Dr. Stockmann som Ibsens talerør. Kun en håndfull av dem ser mer kritisk eller ny-kritisk på Stockmann «som en person Ibsen klart distanserer seg fra». Sitat fra Ibsen selv om Stockmann-skikkelsen: «Jeg er ikke ansvarlig for alt det Tøv, han kommer med».

La oss gå rett på Jørgen Haugans fortolkning slik jeg leser den: Ibsen følger her opp Ludvig Holbergs (1684-1754) elleville harselas med det han kaller politiske kannestøpere og deres ustanselige bygging av vaklende luftkasteller mens de lar sitt eget arbeide og yrke forfalle – til familiens og ikke minst den kvinnelige ektefellens store fortvilelse.

For «En Folkefiende» og Stockmann-skikkelsen kan ifølge Haugan bare forstås på bakgrunn av Ludvig Holberg og særlig hans antakelig fremste komedie «Den politiske Kannestøper» fra 1722. Og «En Folkefiende» skal spilles som en komedie, muligens som en tragikomedie der Dr. Stockmann mister fotfeste ganske raskt allerede i de første aktene, utsatt for en intrige av avisredaktøren i stykket. I 3. akt.: «Han (Dr. Stockmann, min anm.) kan bli en ubetalelig nyttig mann for oss». Deretter blir det bare villere og verre. For å bruke en klima-metafor. Og intrigen er enda «villere» enn Holbergs.

Legg fx merke til hva nettopp disse konene til disse mannlige «heltene» – hva de sier og ikke sier. Og nokså drepende. Av og til også ironisk drepende. Når nettopp Holberg som Ibsen slipper disse til orde. Fru Stockmann (Katrine) er derfor antakelig langt mer Ibsens talerør enn Stockmann selv når han ideligen bygger sine luftslott tuftet på vage ideer om frihet og personlig sannhet mens han hele tiden i realiteten forfølger sitt helt private hevn- eller reklameprosjekt til innvortes og utvortes bruk med den største nidkjærhet – vakkert pakket inn i kampen for Sannheten med stor S.

En skal ikke se bort fra at Ibsen her også har lagt mye av sin irritasjon og latter over den nasjonale dikterkollega Bjørnstjerne Bjørnson (1832-1910) inn i sin Sannhetshelt. Nettopp Bjørnson som den ultimate norsk-nasjonale verdensdikteren og verdensforståeren på den tiden som kunne skue inn i hva som måtte forekomme av land- og folkekonflikter fra sin takterrasse i Roma. Og ikke minst finne den absolutte korrekte moralske sannhet – som deretter umiddelbart ble forkynt verden «under» ham.

Den danske kunstnerkolonien i Roma som hadde vært der lenge før Bjørnson ankom «verdenshovedstaden», så dessverre bare på denne geskjeftige prestesønnen fra det litt for bigotte norske nordvestlandet med den største irritable, men også lattermilde malise.

Henrik Koefoed og Mette Horn i Folketeatret i Københavns oppsetning av Den politiske kandestøber i 2015.

Først en titt på Holbergs kannestøper – som altså stort sett fordriver dagen på vertshuset i sitt eget opphøyde Collegium Politicum der spesielt saker de har lite eller overhodet ingen viten om, og som så løses på den mest resolutte og riktige måte.

Holberg selv sier selv et sted om det politiske kannestøperiet som drives «herhjemme» – både i provinsene og i hovedstaden: «Adskillelige der komme lige fra Provinserne, holde seg bekvemme til at omstøte Hovedstaden udi en anden Form».

Denne håndverkeren ruinerer altså seg selv ved at la verksted være verksted, mens han går på drikkesteder og politiserer: han er forsiktig sagt selvopphøyd, med rynkede bryn – og selv om det ikke er noen i nærheten, visker han sine visdomsord i ørene på sin tilhører, for å gjøre dem tilstrekkelig betydningsfulle (fra forordet til «Den Politiske Kandestøber» av Oscar Schlichtkrull (1886-1945), lett oversatt).

Videre: «Stykkets forløp skal tjene til å avsløre stadig nye sider av tittelfigurens mangelfullhet. (…) En felleseiendommelighet ved den Molierske eller Holbergske komedie er det prinsipp at det utenfra iverksettes en intrige rettet mot hovedpersonen, hvorfra denne får anledning til å utfolde sin latterlighet i stadig stigende grad, inntil katastrofen inntreffer».

Menneskene er altså ikke onde eller gode, men de er narrer, mer skikket til å få oss til å le enn til å tas alvorlig.

Her et par eksempler der kvinnene og ektefellene til disse mannlige heltene stille eller høyt «roper»: Jorden kaller!:

Read More →