Thomas Bernhard og Knut Hamsun i Wien

 

Mens Hamsuns forhold til Kristiania (Oslo) er mer avdempet ambivalent («Det var i den tid jeg gikk omkring og sultet i Kristiania, denne forunderlige by som ingen forlater før han har fått merker av den» (Sult 1890)), er Bernhards Wien langt mer fylt av opprivende følelser:

 

Graben, en av Wiens mest pulserende hovedgater.

«Å gå på Graben (Wiens «Karl Johan», min anm.) vil jo ikke si annet enn å gå rett inn i Wiens sosietetshelvete og treffe akkurat de menneskene jeg ikke ville treffe, de som nå fremkalte alle mulige kropps- og åndskramper i meg når de dukket opp, tenkte jeg mens jeg satt i ørelappstolen, og jeg hadde av den grunn allerede unngått Graben og gått andre veier når jeg de siste årene kom på besøk til Wien fra London, (…)» (fra ”Trær som faller” (1984/1990).

 

Ett av de siste bildene tatt av Thomas Bernhard i Wien (1988). Foto: Sepp Dreissinger.

Ønsker man mer i samme gate, er det bare å lese «Mine priser», erindringer (post mortem 2009/2010): 

«Nå måtte jeg altså gå nettopp til det departementet og la meg tildele en pris av nettopp de folkene som jeg avskydde mest. Jeg hadde sverget på at jeg aldri mer skulle sette min fot i departementet der det alltid bare hersket sløvhet og hykleri, (…)». 

«Ja, sa jeg, i kunstsenatet sitter utelukkende rasshøl og vel å merke utelukkende katolske og nasjonalsosialistiske rasshøl og dessuten et par alibi-jøder. (…). De er en forsamling av de aller største nuller og svinepelser, sa jeg hver gang.» (merk at Bernhard er av jødisk avstamming, dette er altså ikke utslag av antisemittisme).

Videre – Bernhard mottar altså en litterær pris, og slik reagerer han: «Jeg satt der og kunne ikke forsvare meg, jeg kunne ikke rett og slett fare opp og si rett opp i ansiktet på ministeren at det var tøv og løgn, det han sa. Det kunne jeg ikke. Jeg var fastspent til stolen min med usynlige belter, dømt til ubevegelighet. Dette er straffen, tenkte jeg, her har du regningen. Nå har du menget deg med dem, med disse som sitter der i salen og med sine hyklerske ører lytter til hans hellighet ministeren. Nå hører du til dem, nå er du også en av dette pakket som alltid har gjort deg rasende og som du gjennom hele livet ikke har villet han noe å gjøre med. Du sitter der i den mørke dressen din og tar imot det ene slaget etter det andre, den ene uforskammetheten etter den andre. Og rører deg ikke, springer ikke opp og drar til ministeren. Jeg var flink til overbevise meg om å forholde meg rolig, hele tiden sa jeg til meg selv: rolig nå, rolig nå, rolig nå,jeg sa det helt til ministeren var ferdig med de hovmodige uforskammethetene sine. Han hadde fortjent å bli dratt til, men fikk ufortjent applaus. Også her klappet sauene for guden som gir dem for, mildt i bifallsståket satt ministeren seg igjen og nå var det min tur til å reise meg og gå opp på podiet. Jeg skalv ennå av raseri.»

 

Burgtheater i Wien – «Burgskuespillerne er småborgerlige fugleskremsler som ikke har det minste rede på teaterkunsten og som forlengst har laget et galehus for sin dramatiske dilettantisme (…).» (Fra ”Trær som faller” (1984/1990).

Etter talen til Bernhard som også er gjengitt i «Mine priser», bryter levenet løs. En kort tale som forsiktig sagt likevel er så full av ondskapsfulle og nedsettende karakteristikker om østerrikere og spesielt den østerrikske staten og dens tjenestemenn at hele salen styrtet ut av audienssalen. Ja de truet ham med nevene. I avisen Wiener Montag skrev de etter hendelsen på førstesiden at Thomas Bernhard var «et veggdyr som måte utryddes».

Bernhard reaksjon på hendelsen var like overraskende. «Hva hadde jeg gjort, spurte jeg meg selv. (…). Jeg var meg ikke bevisst noen skyld.» Og en venn støtter ham: «Ministeren har krenket deg, og ikke omvendt.»  Akkja. Slik er livet for en som samler på urettferdigheter – og Bernhard er rene mesteren her.

 

 

 

 

Videre fra romanen ”Trær som faller” (1984/1990 igjen – ambivalens på steroider:

Café Bräunerhof, Bernhards yndlingskafé for meditasjon og lesning, Stallburggasse 2, 1010 Wien.

«(…) og tenkte under løpet at denne byen, som jeg løp gjennom, så forferdelige jeg enn alltid hadde opplevd den og fortsatt opplevde den, for meg allikevel var den beste av alle byer, denne forhatte, av meg alltid forhatte byen Wien var for meg med ett igjen den beste, min beste Wien og tenkte at disse menneskene som jeg alltid hadde hatet og fortsatt hatet og alltid kommer til å hate, dog var de beste mennesker jeg kunne tenke meg, at jeg hatet dem, men at de var rørende, at jeg hatet Wien, men at byen allikevel var rørende, at jeg forbannet disse menneskene og allikevel måtte elske dem og at jeg hatet Wien og allikevel måtte elske byen og jeg tenkte mens jeg allerede løp gjennom sentrum, at denne byen jo var min by og alltid ville være min by og at disse menneskene var mine mennesker og alltid ville være mine mennesker (…)».

 

 

 

Wien, forhatt og elsket, her Café Bräunerhof.

Slik ender Bernhards kjærlighetshat til en av Europas største kunstnermetropoler noen år før han selv dør ikke engang fylt seksti år gammel i 1989. Romanen «Trær som faller» (Holzfällen. Eine Erregung) kom første gang på norsk i 1990. Og den som har lest Dag Solstads «Genanse og verdighet» som kom ut noen år senere  (1994), ser vel raskt hvem Solstad har hentet inspirasjon fra her. Spørsmålet er om ikke lesningen av B. rett og slett endret og løfte Solstads nokså mislykte politiske kommunistprosjekt til noe langt mer tidsmessig litterært.

 

 

Ja Wien var også den klassiske musikkens verdenshovedstad med musikere som Mozart, Haydn og Beethoven og mange andre. Musikkens (eller den melodiske) innvirkning på Thomas Bernhards skrivestil er påtakelig (du merker det når du leser ham). Han skriver også om flere komponister i sine bøker, men helst de fra 17.- og 18-hundretallet. Bernhard hadde også opptredener som sanger og oppholdt seg mye blant musikere. En egen roman – «Der Untergeher» (1983) – er viet møter med pianisten Glenn Gould (som forfatteren i virkeligheten aldri traff).

 

 

 


 

 

Om Hamsun i Wien – les videre:

Hamsuns opphold i Wien sommeren 1943

 

Marie Herzfeld (1855-1940): Av Hamsun oversatte hun artikkelen Aus dem unbewussten Seelenleben, som stod på trykk 1890 i Frankfurter Zeitung 1890, fortellingene Hazard og Auf den Newfoundland-Bänken som ble publisert i Die Freie Bühne 1891, samt skuespillet An des Reiches Pforten (utgitt på Alfred Langen Verlag, München, 1895). For øvrig førte den tyske publiseringa av Hazard til at Hamsun ble anklaget for å plagiere Dostojevskijs novelle Der Spieler.

Men først: Hvordan Hamsuns diktning var blitt mottatt i Wien rundt forrige århundreskifte:

Og her tar jeg uhemmet et kobbel sitater fra Cathrine Theodorsens «Knut Hamsun og Wien. Om den tidlige Hamsun-resepsjonen og Peter Altenberg»:

«Marie Herzfeld, som hadde studert skandinavistisk på universitetet i Wien, var den viktigste formidler av skandinavisk litteratur i Wien i 1890-årene – både gjennom sine bokomtaler, essay og oversettelser, men også gjennom sin nære kontakt til de sentrale forfattere som Hofmannsthal og Schnitzler.

I en bokomtale, som hun skrev bare seks måneder etter at Sult kom ut i Tyskland, introduserer hun Hamsun som “en ny mann i litteraturen” og hans litteratur “likeledes ny”, innordner ham i den moderne europeiske fin de siècle-litteraturen og sammenligner ham med Baudelaire, Jacobsen og Huysmans. Hun beskriver ham som en en analyserende “homme fin-de-siècle” med “forkjærlighet for det abnormale” og “sensible nerver.»

«Alfred Polgar (1873-1955) vokste opp i Leopoldstadt, Wien. Hans foreldre var ungarsk-slovakiske jøder. Med den samme tendens som til ironisk selvminimalisering som Altenberg, sammenfatter han for tidsskriftet Das Worti 1937 sitt liv på følgende måte:

Ble født 1875 i Wien. Min far var musiker. Jeg har studert mye forskjellig og ingenting lært. Var journalist og parlaments- korrespondent, teaterkritiker. Flyttet i 1927 til Berlin og dro 1933 tilbake til Wien. Spesielle kjennetegn i mitt liv: ingen.

Polgars beundring for Hamsun hadde siden hans første litterære skisse vært kjent: den het Hunger6 og var tydelig inspirert av Hamsun, og i en av hans mest kjente og hyppigst siterte tekster: Theorie des “Café Central”, der han analyserer Café Central, ikke som en café, men en “verdensanskuelse […] hvis innerste vesen er å ikke se på verden”, avslutter han med en henvisning til Hamsun:

For dette [stedet] gjelder det samme som Knut Hamsun sier om byen Kristiania i første setning av sin udødelige roman “Sult”: Ingen forlater den før han har fått merker av den.»

Videre skriver han: «Hamsun fant opp en ny mennesketype, som Europas degenererte ganske hendig tilpasset seg. I dag spøker Hamsun-mennesket i alle bøker, går igjen i alt. De er karikaturer av de inaktive heltene, de lidelsesgeniene, som dikteren har sett og framstilt.»

Peter Altenberg: «Bohemenes bohem» på Café Central i Wien på 1890-tallet. Café Central, kafé og restaurant i Wien, Herrengasse 14 i sentrum, et av de fremste eksemplene på den særskilte wienerske kafékulturen.
Kafeen ble startet i 1860 og mot slutten av 1800-tallet ble den et viktig møtested for byens intellektuelle. Personligheter som Sigmund Freud, Peter Altenberg, Theodor Herzl, Hugo von Hofmannsthal, Adolf Loos og Leo Trotskij var blant stamgjestene. Representanter for den filosofiske retningen som kalles logisk positivisme hadde også møter her før første verdenskrig.
Central var i en periode etter andre verdenskrig stengt, men ble gjenåpnet i 1975 i nyoppussede lokaler i nærheten av den opprinnelige beliggenheten.

«Og da Neues Wiener Journal samme år ba noen sentrale forfattere (både tyske og østerrikske) om å liste opp udødelige verk som var kommet ut etter 1900 svarer datidens mest kjente kaffehuslitterat, Peter Altenberg (1895-1919), i Wien slik:

[…] dikteren har nettopp som oppgave å bidra med sin mottakelige, hysterisk-impresjonable, overfølsomme sjel, slik at det blir bedre, i enhver henseende! Derfor nevner jeg de verk, som ikke kommer til å tape seg, fordi de sikrer innblikk og dybdeblikk i selve ‘verdenssjelen’: Dramaene av Hauptmann og Ibsen, romanene av Hamsun og Strindberg, de følsomme verkene av Maeterlinck.

Faktisk ser det ut til at Hamsun på den tiden i størst grad appellerte til de som befant seg i en outsider-posisjon og som førte en ukonvensjonell livsstil i strid med de etablerte borgerlige normene.»

Her et siste sitat fra legen og forfatteren Arthur Schnitzler (1862-1931), født i Wien og med i den litterære kretsen Jung-Wien: «Jeg er glad for at du har fått sans for Hamsun, han representerer den reneste type dikter og av alle levende er han den største (mange ganger synes det meg den eneste).»

 

Her fra flyturen til Wien i juni 1943.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Hamsun i Keiserpalasset og på Helteplassen – «som en åpenbaring fra en høyere verden»:

Da Hamsun ankommer Wiens lufthavn Aspern 23. juni 1943 for å tale på nazistenes store journalistkongress i slottet Wiener Hofburg,  kommer han altså til sine egne – så å si i dobbelt forstand. For de som fysisk møter ham her denne sommerdagen, er folk fra Goebbels Reichsministerium. Dessuten den norske avisa Fritt Folks sjefredaktør Arnt Rishovd og journalist Ole Schjerven som rapporterer fra begivenhetene på sin egen særegne måte:

«Selv mannen på gaten kjenner ham. Ikke bare navnet, men også bøkene.» Hamsun er videre: «Strålende begeistret», «rank og verdig som vanlig», «rank som et lys og med hevet panne skrider han inn» osv. osv.

På samme tid blir unggutten Thomas Bernhard sendt på en NS-oppdragelsesanstalt for «vanskelige barn» i Thüringen. Han har en tid også vært med i Hitlerjugend. Bernhard selv har skrevet om denne vanskelige tiden for ham. Kanskje noe av det beste han skrev.

Det meste fra nå av om Hamsun i Wien er også fra Tore Rems «Knut Hamsun. Reisen til Hitler» (2014).

Sitat s. 199: «I Wien hadde Føreren, mange år senere, opplevd en av sine søteste triumfer. Han ble hyllet som den reneste frelserskikkelse etter at hans fødeland var blitt forent med Tyskland i den såkalte «Anschluss» i 1938. Føreren var aldri blitt møtt av en slik kjærlighet som da han krysset grensen over til Østerrike, mente han siden. Så ble da tyskernes okkupasjon referert til som «blomsterkrigen», etter blomstene og hyllesten folkemengden ga de tyske soldatene. I et heller kontrollert valg, gjennomført 10. april 1938, ga 99,7% av østerrikerne sin støtte til foreningen med Nazi-Tyskland.»

Videre: Fra flyplassen blir Hamsun kjørt til det prangende Hotel Imperial i Ringstrasse. Hotellet hadde i mange år hatt verdensry som ett av de mest lukseriøse overnattingssteder som kunne oppdrives på kloden. Det kryr med bilder av berømtheter på hotellets vegger. Det var også her Hitler bodde i 1938, som fattig og mislykket kunstner skal han også ha hatt strøjobber på dette hotellet.

Hotel Imperial i dag.

Etter en kort hvil på Imperial bærer det den snaue kilometeren til Wiener Hofburg, habsburgernes residens siden 1200-tallet og fram til 1918. Det er her i den mest prangende seremonisalen med de 24 korintiske søylene i kunstmarmor Hamsun skal tale – en viss Napoleon forlovet seg også her med datteren til keiser Franz 1. Utenfor på balkongen på Heldenplatz hadde Hitler hilst de ekstatiske massene fem år tidligere, ca. 200 tusen mennesker. «I minutter hadde Føreren strevd med å trenge gjennom de øredøvende bifallsropene».

 

 

 

 

Ruten fra Hotel Imperial til Hofburg – dagens kart:

 

 

Knut Hamsun på journalistkongressen i Wien, 1943, Lars Frode Larsens arkiv.

Jeg skal ikke gjengi Hamsun tale her, verken den korte han selv holdt eller den som ble fremført av sjefsredaktøren i Fritt Folk, på norsk! Og som kongressens «hovedtale». Den er selvsagt full av Hamsuns velkjente idiosynkrasier. Hamsun er jo en gammel mann her, rett før han fyller 84, og det er sikkert innslag av geriatri her også. Men dette er altså standpunkter Hamsun åpent og ivrig har kommunisert ut i mange år. Og om ikke dette er nazisme eller full og uforbeholden støtte til Hitlers nazisme, så er ingenting nazisme.

Samtidig er den nesegruse Hamsun-dyrkingen i disse kretsene nå på sitt aller mest humoristiske. Hamsun kunne ikke gjort det bedre selv – selv om han prøvde. Det nærmeste er vel hans egne skildringer av de latterlige parvenyene Benoni og August.

Her Tore Rem igjen som siterer og gjenforteller fra avisoppslagene etter kongressen: «Så skjer det. Så kommer «sensasjonen». Plutselig er han der, litt før klokken 1730. Det hele virket nærmest som «en bombe» på den store forsamlingen, påpekes det det med et mindre velvalgt  bilde.»

Videre: «Spontant bryter applausen løs, «orkanaktig». Det er høyt vedvarende bifall, et helt minutt til ende, ifølge en avis. Forsamlingen reiser seg, «som på kommando», og «vår berømte landsmann» skrider opp forsamlingssalens midtgang fulgt av ministerialdirigent dr. Brauweiler, Abteilungsleiter Hans Moser og byråsjef Holmboe. Mannen som nå er på vei fremover i salen, er ikke bare Hamsun, han er, slik Nationen skildrer ham, «et lite stykke Norge legemliggjort i den stolte høvdingsskikkelse»».

Ja her satt´n. Fra Seremonisalen i Hofburg over 70 år senere (normalt er salen stengt for besøkende).

Til slutt: «Å høre et så kraftig oppgjør med England fremført i «dikterens egenartede stil» har gjort et «kolossalt inntrykk» på alle. Der i Wien sto Knut Hamsun etter sin lange reise fra nord, heter det fra der hjemme, «som en åpenbaring fra en høyere verden».

Hamsun hilser på Otto Dietrich. Foto SVT Bild/NTB Scanpix.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Samme sted. Fra Lars Frode Larsen arkiv

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Møte med fortiden:

Men i Wien skjer også noe uventet. Noe familiært. Tore Rem igjen: «Fra Berlin har han (Hamsun, min anm.) forfattet sitt kondolansebrev til sin datter Victoria i anledningen morens død (Bergljot Bassøe Bech, Hamsuns første hustru). Nå dukker Victorias halvsøster, Maria Czizek opp på Hotel Imperial. Maria var Bergljots eldste datter, født i 1894. Hamsun hadde en gang vært hennes stefar, og hadde kalt henne «Vesla». «Jeg hadde ikke sette hende siden hun var en liten pike,» skulle han bemerke. Med seg hadde hun døtrene Maria Holst, og Elisabeth. De har gitt ham en mengde fotografier av seg selv og dessuten bøker.»

 

Vesla Göpfert», «Mitzi Scmidt», (1894-1975), datter av Eduard Göpfert og Bergljot Bassøe Bech, halvsøster av Victoria Hamsun.

Rem skriver imidlertid ingenting om bakgrunnshistorien her: Hvorfor Bergljot den gang gir etter og adopterer bort Vesla (Maria Bergljot) til sin tante for å følge Hamsun på hans svært omskiftelige og usikre dikterliv (bl.a. med en lang reise til Kaukasus), er et kors hun selv måtte bære. Barnet fikk til og med et nytt navn, Mitzi Schmidt – og forutsetningen for adopsjonen, var at moren Bergljot aldri fikk se henne igjen. Det var hårda bud. Kildene spriker i hvilken grad Hamsun selv sto bak og framskyndet morens valg her. Jeg har skrevet om dette i kilde nr. 1 under her.

 

Veslas datter, Maria Holst, hadde for øvrig en lang og suksessfylt karriere som skuespiller nettopp på Wiener Burgtheater. I Thomas Bernhard øyne likevel blant de latterligste av alle latterlige, kvinnelige teaterskuespillere.

 

Siden skulle Hamsuns Wien-tur denne sommeren ende i et besøk hos selveste Keiseren av Dårekisten (ja Ibsens «Peer Gynt» var etter sigende en av Hitlers yndlingsbøker på nattbordet). Men det er en annen historie. Om enn enda mer tragisk og lattermild enn Hamsuns kongress-opptreden i Hofburg.

Et sitat fra dette møtet  i Berghof – uverifisert fra Hamsun-familien selv får avslutte dette: «Herr Hitler, De må slutte å marsjere – og begynne å regjere!»  Et utsagn som med ikke liten sannsynlighet ville ha ført til umiddelbar strangulering med pianostrenger i det miljøet på den tiden.

 

Maria Holst (1917-1980). Datter av «Vesla». Skuespiller på Wiener Burgtheater. Kanskje Thomas Bernhard overvar en av hennes forestillinger? Hvem vet.

Men dikteren Hamsun var for stor til å røres. Selv Hitler innså det. Det sier litt om Knut Hamsuns posisjon som en av Europas absolutt fremste diktere på det tidspunktet. Untouchable. Så lenge det varte.

 

Kilder:

Michelsen, Knut Jarl: «Hamsun og Bergljot i Follo – kjærlighet og krisetid 1896-1906 – Del 3» –

http://knutmichelsen.com/2009/12/20/hamsun-og-bergljot-i-follo-kjaerlighet-og-krisetid-1896-1906-del-3/

Rem, Tore: Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014).

Theodorsen, Cathrine: Knut Hamsun og Wien. Om den tidlige Hamsun-resepsjonen og Peter Altenberg. –https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/486/article.pdf?sequence=1

Dessuten:  Google map, private bilder fra Wien og bilder hentet fra nettet. Samt Wikipedia selvfølgelig.

 

 

 

 

 

Flere bilder fra en Wien-reise:

 

Fra Hofburg.
Fra Stefansdomen.

 

 

Wien har levd på Mozart i flere hundre år, sies det om byen. Komponisten er byens absolutte kitch-høydepunkt blant alle turistene som besøker byen årlig. Men det fins også seriøse Mozart-framføringer. Som her.

 

Wiener, semmeln – og en kald en. Turistens «must» og daglige høydepunkt.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Tilbake til toppen av hjemmesiden