Auf Deutsch                     In English

 

Innledning: Hvorfor skrive om den norske Hamsun vs den østerrikske forfatteren Thomas Bernhard? Godt spørsmål. Men neste år, altså i 2019, er det 30 år siden Thomas Bernhard døde (58 år gammel) og 70 år siden Hamsun (som 90-åring) ga ut sin siste bok, den selvbiografiske ”På gjengrodde stier”. Her er 32 punkter om forfatterne. Og litt om Wiens betydning for dem begge.

Bernhard skriver i den selvbiografiske romanen ”Pusten” (1978) at han som ung også hadde lest ”Sult” (1890) av Hamsun. Ellers refererer han omtrent ikke til Hamsun i sine mange forfatter- og kunstnerhenvisninger.

Oppsummering:

Alle Hamsuns bøker, med noen forbehold, har jeg likt å lese. Til tross for forfatterens politiske forvirring og insisterende nazisme. Thomas Bernhard på sin side er jeg – og nok de aller fleste – langt mer på linje politisk sett, altså total avstandstaken og kritikk av nazismen som menneskefiendtlig og avskyelig ideologi.

Tekstutdrag fra manuset til Bernhards gjennombruddsroman «Frost» (1963). Fra Thomas Bernhard-arkivet.

Men så å si ingen av bøkene til Bernhard har falt i min personlige smak – jeg har stort sett rett og slett mislikt de fleste jeg har lest bortsett fra en del skrivetekniske finurligheter skribenter og forfattere alltid er på jakt etter. Hans 5-binds selvbiografi fra 70-tallet stort sett er likevel opprørende, interessant lesning. Ideologisk litteraturkritikk er altså ikke mitt gebet – eller har forsiktig sagt sine svakheter. Jeg – og jeg antar de aller fleste lesere av romaner – ser tydeligvis rett og slett etter – andre ting.

 

August og Edevart. Fra «Landstrykere», norsk langfilm fra 1989, basert på Knut Hamsuns roman med samme navn fra 1927.

For mens Thomas Bernhard stort sett spiller på én streng i sitt litt for klaustrofobiske og fobi-fylte univers med sin monomane mer eller mindre familiære og private forakt, ja nærmest hat, mot alt og alle (med noen få unntak) – så spiller Hamsun på et langt bredere register av både fortellinger, følelser, motsetninger og stemninger – og ikke minst av motsetningsfylte personer, personligheter og fortellerposisjoner. For ikke å snakke om hans helt særegne humor. Altså en mangslungen polyfon fortellerkunst. mindre.

Og der Hamsuns beste verker er fylt av mennesker av kjøtt og blod og på godt og ondt, henfaller Bernhard i sine dårligste skrivestunder til lettere infantilisert og kjønnsløs kunst- og kunstnerprosa der verden deles i to: de mislykte kunstnertaperne uten livets rett – og på motsatt side de geniale vellykte, Bernhard inkludert selvsagt. De siste et slags kunstnerisk herrefolk med alle rettigheter til karakterdrap (også av venner og bekjente) det er umulig å verge seg mot eller slippe unna – om man evt. skulle være så dum å prøve.

«Alte Meister» (1985, norsk overs. «Gamle mestere», 1991)

Det hjelper altså ikke hvor mye Thomas Bernhard fordømmer nazismen og den østerrikske katolisismen, som i hans verden er det samme, han blir ingen større eller mer betydelig forfatter av den grunn. Antakelig bare mindre. I Bernhards siste roman ”Gamle mestere” fra 1985, første gang på norsk 1991, er hans kunstsyn etter min mening så nær opp til nazistenes som det går an å komme: Det Bernhard ikke liker av kunst, det være seg av malerkunst, musikk eller litteratur, er rett og slett bare søppel (av amatører og degenererte kunstnere – jfr. nazistenes begrep: entartete Kunst).

Bernhard advarer da også i romanen mot å slippe østerrikere til ”det politiske roret” siden østerrikeren med stor sannsynligheten er ”det farligste mennesket som finnes”, også ”farligere enn tyskeren” – ”det har historien bevist”. Mulig forfatteren selv ser det paradokset han selv leverer her.

Og det hjelper heller ikke hvor mye Knut Hamsun står ”på torget” og forkynner at han har Hitler i sitt hjerte og forakter alt engelsk og jøden og yankeen – det reduserer knapt hans store forfatterskap gjennom 60-70 år, hvis man som leser også kan leve med noen skikkelige stinkende snublesteiner i åkeren (som ikke sjelden også var en del av ”tidsånden”). Hamsun forblir i elitedivisjonen i den internasjonale litteraturhistorien – Bernhard strever (etter min mening) nede i en langt lavere divisjon. Noen av verkene til sistnevnte burde forlagene kanskje også krevd redigert, omarbeidet eller kuttet i – eller latt være å gå gi ut.

Dag Solstad – en av Norges store nålevende forfattere, men først stor når han begynte å kopiere Thomas Bernhard?

Mens Hamsun stort sett er eller var «alles forfatter», også forfatternes, der alt leserne elsker ved ham, skjer i språket – så forblir Bernhard kanskje først og fremst «forfatternes forfatter», kanskje særlig en del mannlige. I Norge kan vi kanskje nevne navn som Dag Solstad, Knausgård, Thure Erik Lund, Trude Marstein og Jon Fosse som spesielt Bernhard-påvirket? Det er et forslag. Jeg er ikke spesielt bevandret i noen av dem. Mulig den senere Dag Solstad er det nærmeste vi kommer en norsk Thomas-Bernhard-kloning.

De 31 andre om Bernhard vs Hamsun kommer her:

Bernhards selvbiografiske tekster – fra barndommen, 1975-1982.

1. To store forfatterskap i mange sjangere (rundt 30-40 publiserte verk). Veien dit for begge var steget fra paria eller fattigklassen – til ”verdenssuksess”. Begge avvist eller forvist som barn, i tillegg til å bli utsatt for korporlige avstraffelser i sin familie – noe som setter spor i både personligheten og forfatterskapet.

2. Bernhard starter sin litterære karriere omtrent da Hamsun avslutter sin. Begge hadde en kortere periode som ufaglært journalist. Begge var tiltrukket eller prøvde seg i skuespilleryrket – uten særlig hell. Og begge hadde en avbrutt eller manglende skolegang. Altså begge med høy selfmade-faktor.

3. Gjennom et liv med hardt arbeid og antakelig langt mer kjærligheten til kunsten enn til menneskene rundt seg, omskapte eller foredlet de sin til dels sykelige narsissisme til sublim kunst i de beste verkene. Begge virker å være litt mer enn villig til ”å gå over lik” for å kunne realisere seg selv som kunstnere.

Per Oscarsson as the struggling writer in Hamsun´s «Hunger» (director Henning Carlsen, 1966). Photograph: Koba

4. Begge med sterke innslag av Injustice Collector-syndromet – der den «klagende» offer-rollen er et stadig tilbakevendende tema, og der oppsamling av «urettferdigheter» spiller en vesentlig rolle. De oppfører seg ikke sjelden som «mimofanter» – og sliter med sosiale koder, brudd, avvisninger og økende venneløshet. La oss kalle dem en slags offer-retorikkens mestere, også i positiv forstand. Innslaget er kanskje mest synbart i begynnelsen og slutten av Hamsuns forfatterskap og i brevene. Hos Bernhard durer og går offerrollen så å si gjennom hele forfatterskapet.

Mor og barn. 1937. Bernhards mor, Herta (1904–1950). Faren Alois Zuckerstätter (1905–1940) som Thomas Bernhard aldri traff.

5. Deres mer eller mindre problematiske forhold til kvinner ser ut til å bunne i et åpent (for Bernhard) eller mulig fortrengt morshat (for Hamsuns del, jfr. Amy van Markens teorier om dette). Begge forfattere også med krasse utbrudd mot det de oppfatter som mishandling av barn. Ellers skriver i hvert fall Hamsun forbausende lite om barn. Begge forfattere skriver om sin tiltrekning til kirkegårder som barn.

6. Begge lar seg i en periode av livet sterkt bevege av romantisk lyrikk. Det sentimentale ser altså ut til å være et vesentlig trekk ved personligheten deres. Og begge inntar en Job-positur i den tidligere diktningen med ”klager” til Gud.

7. Begge er i stand til å gjøre mye eller «alt» – for å få – eller få tak i -penger eller ”leve på andre”. Eller finne folk som er ”nyttige” for dem. Deres forlagshistorier er fylt med konflikter – og til tider det man nærmest må kalle en form for ”pengeutpressinger”.

Hamsun hadde mange økonomiske understøttere, Bernhard en fast for livet, Hedwig Stavianicek (1894-1984). „Sie war für mich das Zurückhaltende, das Disziplinierende. Andererseits auch das Weltaufmachende.“

8. Begge er mestere i å iscenesette seg selv eller sin fortid, barndom, oppvekst etc. Og begge iscenesetter seg selv også som geniale kunstnere så å si før de geniale verkene foreligger – og fremskynder også suksessen for sine bøker ved hjelp av ”skandale-kunstverk”. Selvproduserte myter om eget liv er altså ingen mangelvare for noen av dem.

9. Begge mestere i overdrivelsens kunst (hyperbolsk tale) og med et arsenal av nedsettende karakteristikker om andre mennesker, særlig kunstnere og «konkurrenter». Hamsun overfor tre av ”de fire store”. Bernhard fx om Thomas Mann og Robert Musil: ”småborgerlig funksjonærlitteratur”. Og stilistisk utprøver både Hamsun og Bernhard spesielt indirekte tale eller talereferater som et særpreg for deres prosa. Dvs. Hamsuns ”merkelige at-setninger” for å fremme muntligheten i framstillingen – og Bernhards lange og rytmiske setninger for å fremheve musikaliteten i språket.

10. Mens Hamsun i sitt forfatterskap gestalter flere titalls unike litterære karakterer og personligheter, virker persongalleriet hos Bernhard mer som rekvisitter kun for å kunne fortelle forfatterens private lidelseshistorie i ulike varianter – om og om igjen. Slik får Bernhards repeterende, ja gjentagende forestilling om rekvisitt-staten Østerrike, til å virke litt for ufrivillig komisk.

11. Begge er utstyrt med det man kan kalle «aristokratiske lengsler». Hos Bernhard kanskje litt mer skjult – Hamsun langt mer åpen. Storhetsforestillinger om eget geni (men også mislykkethet) går tidvis hånd i hånd hos begge. Det siste avtar imidlertid med årene. De blir på mange måter sine egne storhetsforestillinger. Et paradoks kanskje: Forakten for litteratur, lesning og bøker ser ut til å øke med eget forfatterskaps betydning.

Thomas Bernhards hus i Obernathal, 4694 Ohlsdorf, Østerrike.

12. Begge bruker mye tid på å bygge eller restaurere hus og gårder. Og begge kommer fra familier som har vært gjennom bonde- eller småsamfunnets største mareritt, miste ”gård og grunn” og falle ned i fattigklassen.

13. De skriver raskt – med hyppige utgivelser. Bernhard kanskje litt for raskt. Og begge virker manisk opptatt av egen karriere som ensomme, lidende og geniale forfattere.

14. Begge reiser mye – og reisene betyr mye for dem, også som flukt. Det ser også ut som det øker produktiviteten deres som skrivere.

Maurbakken i Drøbak bygd rett etter oppholdet i Ås i Follo på 1890-tallet. Hamsun tegnet huset selv. Men Bergljot og datteren fra første ekteskap flyttet plutselig ut rett etter innflyttingen.

15. Begge med lange og utmeislende anklager mot skoleverket, filologer, pedagoger etc., etc. Altså også mot dem som lærte dem å lese og skrive. Og til tross for deres språklige briljans (i eget språk), har i hvert fall Hamsun problemer med å lære seg fx engelsk selv om han oppholder seg i lengre perioder i Amerika (årsaken er ifølge ham selv at han ikke har lært seg grammatikk, fransken i Paris måtte han også oppgi). Bernhard påstår selv at han kan lese både engelske og franske aviser på Café Sacher i Wien. Spørsmålet er om han fordreier virkeligheten litt her også – det var jo nærmest et program for ham som forfatter.

16. Begge sterkt opptatt av nazismen som ideologi – den ene sterkt for, den andre sterkt imot. Men begge avslører de i sine «dårligste stunder» den samme dype menneskeforakten og den samme mangelen på helt grunnleggende empati – som er så typisk for nazismen.

17. Begge er litterære stil-fornyere. Og blir sterkt applaudert for det av sitt publikum og sine lesere. Mange har forsøkt å kopiere dem – få eller ingen har etter sigende lyktes særlig godt.

«Kunstnernes filosof» Arthur Schopenhauer og hans «Parerga und Paralipomena», fra 1851, ser ut til å ha vært blant begge forfatteres yndlingslektyre.

18. Begge opptatt av filosofen Schopenhauers lidelsesunivers, pessimisme, misogyni og opphøyelse av kunsten.

19. Begge med en lungesykdom som brakte dem døden som en absolutt akutt mulighet – «før tiden». Hamsun var i tillegg kronisk hypokonder. Bernhard: faktisk syk store deler av voksenlivet. Så langt jeg har skjønt: tuberkulose og sarkoidose. Begge ser i tillegg ut til å ”benytte” seg av sykdom for å oppnå fordeler, medynk og omtanke. Bernhard skriver direkte om det. Hos Hamsun kommer det indirekte fram, også i mange brev.

20. Begge hypersensitive og labile personligheter som mer og mer ser ut til å isolere seg fra verden, venner og familie. Hypersensitiviteten først og fremst på egne vegne. Hyppige raseriutbrudd og utskjellinger er ikke fremmede for dem. Det gjelder også deres nærmeste. På slutten av livet kommer de likevel fram til en slags forsoning – at dette er mennesker de trengte og var glade i.

Heldenplatz i Wien.

21. Hofburg i Wien – og Heldenplatz (rett ved) ser ut til å spille en slags rolle i livene deres som politisk og litterær ”pådriver”. Hamsun politisk sommeren 1943, Bernhard mer litterært høsten 1988 – og for begge på en måte deres siste, store offentlige opptreden som ”politiske” forfattere (hvis vi for Hamsuns del ser bort fra rettssaken i Sand herredsrett i 1947 der det nesten ikke dukket opp journalister).

22. Wien og Kristiania: Hovedsteder for begge som går igjen og igjen i deres tekster – og som er objekter for deres kjærlighetshat, steder for deres suksesser og nedturer.

Uroppføring: 4. november 1988. Wiener Burgtheater. Emner: Nasjonalisme og antisemittisme.

23. Begge skriver et knapt ti-talls delvis vellykte skuespill (Bernhards skandaledrama ”Heldenplatz” med premiere 4. nov. 1988 i Wiener Burgtheater i forbindelse med 50-årsdagen for Anschluss Österreichs ble likevel oppført 120 ganger de neste 10 år). Skuespillere som sådan blir av begge da også stort sett framstilt som latterlige, de kvinnelige mest latterlige.

24. Begge har sist faste og stadig repeterende repertoar av idiosynkrasier eller ting de misliker eller avskyr: Hamsun: England, Sveits, yankeer og jøder. Bernhard: Staten Østerrike som rekvisitt-stat (like full av nazister i 1988 som i 1938) og selvsagt inklusive alle dens tjenestemenn, skuespillerne på Burgtheater i Wien etc. etc. Folkegrupper og land beskrives av begge i svært generelle vendinger.

25. I tillegg er verdensbildet de forfekter fastlåst og svært forenklet, forsiktig sagt. Likevel utvikler de det til et slags varemerke for forfatterskapet – og med stadig økende markedsverdi.

 

Thomas Bernhards gravsted, Grinzinger Friedhof, Wien, Østerrike.

26. Etter sin død har de begge vært omstridt. Noen mener fx at Bernhard er overvurdert som dikter og forfatter. Det gjelder i langt mindre grad Hamsun. Deres omstridte ettermæle er kanskje mer knyttet til deres godt utviklede evner til å skuffe og sjokkere sine omgivelser, altså et ikke ubetydelig innslag av det man kan kalle et «judas-vesen» i deres personlighet. Bernhards gravsted er flere ganger blitt ødelagt eller tilgriset. Å sette opp fx byster av Hamsun i Norge, har skapt debatt. Knut Hamsuns plass i Oslo (foreslått ved ”Plata” på Oslo S) ble raskt til ”Landsforræder Hamsuns plass” – altså ”skutt” ned.

Nekrologen over Hitler. Gamle Hamsun sto på sitt. Til siste slutt. Aftenutgaven av den nazifiserte Aftenposten. 7. mai 1945, dagen før Norge ble fritt igjen.

27. Begge har et ikke ubetydelig innslag av hardhet og kompromissløshet i personligheten, la oss rett og slett kalle det manglende empati. Og det virker også å være koblet til manglende selvinnsikt og selvrefleksjon: De har selv selvsagt aldri gjort noe galt – eller kan ta feil. Og angrer lite eller helst ingenting, virker det som. De står på sitt. Den nesten uangripelige offer-rollen blir derfor deres tryggeste tilholdssted. For noen kan imidlertid veien fra offer til bøddel være overraskende kort. For Bernhard og Hamsun ble den ekstra kort. Det er kanskje grunnen til at de begge sår en vedvarende strid og splid blant mange av sine beundrere.

28. Begge har ikke minst et spesielt forhold til løgnen som fenomen: Bernhard: ”I siste instans kommer det bare an på løgnens sannhetsgehalt.” Hamsun: «…at Løgn ikke var Brøde, men Talent».

«Meine Preise» (post mortem 2009, norsk overs. Mine priser, 2010) er antakelig Bernhards mest kompromissløse bok:
Vi ser det fx i beskrivelsen av Gerhard Fritsch, jurymedlemmet som ikke ville trekke seg fra en jury – til tross for at selveste Thomas Bernhard ber han om det. Ifølge Bernhard er det fordi han, Fritsch, har flere barn og forsørger for «tre sterkt pengeforbrukende koner». Fritsch beskrives som bare frastøtende og ynkverdig. Slike ord som Hamsun ikke sjelden svært lett lot falle om folk som bare var uenig med ham. Til slutt avsier Bernhard denne harde dommen over mannen – og helt forbeholdsløst: «Ikke lenge etter denne samtalen hengte Fritsch seg i en krok ved inngangsdøren sin: livet hans, som han selv hadde spolert, hadde vokst ham over hodet og utslettet ham.» Det er nesten så man har lyst til å tilføye: Slik skriver kanskje bare en som selv strever med å kvitte seg med sin egen «indre nazist».

29. Begge har laget myter om seg selv som skaper assosiasjoner til bibelske fortellinger om utsetting av barn. Hamsun: ”Når nu en Mand er født på Havet”. Bernhard skriver at han konkret skulle ha tilbragt sitt første år på havet (”havmennesket”). Denne «utstøtelsen av paradiset», hjemmet eller foreldrenes, for Hamsun og Bernhard særlig mors trygge og kjærlige favn, er psykologisk sett interessant dersom man ser på skaperakten hos en kunstner som et slags «helbredelsesprosjekt av noe ødelagt» – teorien er knyttet til freudianske teoribyggere.

30. Både Bernhard og Hamsun kom på kant med sitt eget land, særlig på slutten av livet. Hamsuns skjebne kjenner vi. Bernhard skriver i sitt testament i februar i 1989 rett før han dør følgende: «Ausdrücklich betone ich, dass ich mit dem österreichischen Staat nicht zu tun haben will» – og videre: «og for all fremtid reserverer jeg meg ikke bare mot enhver innblanding, men også mot enhver tilnærmelse fra den østerrikske statens side hva angår min person og mitt arbeid. Etter min død får ikke ett ord publiseres fra det som eventuelt måtte finnes etter meg, herunder forstås også brev og notater.»

Hamsun og Marie – under gullregnen på Nørholm – etter krigen.

31. Det er få referanser til Hamsun i Bernhards verker. Det fins imidlertid en liten fortelling fra Bernhards hånd med tittelen ”Hamsun” som forteller om en nordmann Bernhard (eller ”vi”) hadde truffet på et sted i nærheten av Oslo som, ifølge mannen selv, hadde stelt for Hamsun da han oppholdt seg på gamlehjemmet på slutten av livet – og som også var den første som så Hamsun død og som hadde trukket lakenet over ansiktet hans, og – uten egentlig å vite hvem Hamsun var! – Vel, nå døde Hamsun riktignok i eget hjem med familien rundt seg, men mannens historie var sikkert medrivende fortalt. Bernhard skriver i den selvbiografiske romanen ”Pusten” (1978) at han som ung også hadde lest ”Sult” (1890) av Hamsun. Ellers refererer han omtrent ikke til Hamsun i sine mange forfatter- og kunstnerhenvisninger.

 

 

Litteratur:

 

Av Bernhard:

  • Gehen (1971, norsk overs. Gå, 2003)
  • Die Ursache (1975, norsk overs. Årsaken, 1996)
  • Der Keller (1976, norsk overs. Kjelleren, 1996)
  • Der Atem (1978, norsk overs. Pusten, 1997)
  • Ja (1978, norsk overs. Ja, 2003)
  • Die Kälte (1981, norsk overs. Kulden, 1997)
  • Beton (1982, norsk overs. Betong, 1985)
  • Ein Kind (1982, norsk overs. Et barn, 1995)
  • Wittgensteins Neffe (1982, norsk overs. Wittgensteins nevø, 1989)
  • Der Untergeher (1983, norsk overs. Havaristen, 1994)
  • Der Theatermacher (1984, norsk overs. Teatermakeren, skuespill, 2001)
  • Holzfällen (1984, norsk overs. Trær som faller, 1990)
  • Alte Meister (1985, norsk overs. Gamle mestere, 1991)
  • Auslöschung (1986, norsk overs. Utslettelse, 1992)
  • Einfach kompliziert (1986, norsk overs. Ganske enkelt komplisert, skuespill, 2001)
  • Erzählungen (1988)
  • Meine Preise (post mortem 2009, norsk overs. Mine priser, 2010)

 

Om Bernhard:

  • Höller, Hans: Thomas Bernhard dargestellt von Hans Höller (1993, norsk overs. Thomas Bernhard. Et liv1996)
  • Mittermayer, Manfred: Thomas Bernhard. Eine Biographie (2015)
  • Mittermayer, Manfred: Das Salzburg des Thomas Bernhard (2017)

 

Om Hamsun:

Rem, Tore: Knut Hamsun. Reisen til Hitler (2014)

 

Nettsteder: https://www.dagbladet.no/kultur/thomas-bernhard-blir-hentet-ned-fra-sokkelen/62953595

Dessuten Wikpedia og YouTube og private bilder/videoer fra Wien. Bildene ellers har jeg stort sett hentet fra nettet.

 

 

Til del 2: Thomas Bernhard (1931-1989) vs Knut Hamsun (1859-1952), del 2 – Wien

 

Tilbake til toppen av hjemmesiden.