Dette innlegget handler om offer-retorikken, litt i historisk perspektiv. Om Knut Hamsuns produktive bruk av offer-rollen som dikter og forfatter. Om «ofre» og «bødler» i Vigdis Hjorth og søsteren Helga Hjorths romaner om egen familie. Og til slutt om å stige eller falle i det beryktede og helt avgjørende offer-hierarkiet i Malkenes-saken.

Føler du deg misforstått. Som et offer. Ja som en outsider? Føler du at folk rett og slett ikke forstår deg – at de for eksempel anklager deg for ting du ikke står inne for. At nettopp du derfor kan føle deg litt – ensom. Kanskje også forfulgt? Og at nettopp du, tross alt, forstår verden bedre enn mange andre. Ja at det er mange «skrullete» folk der ute? På nettet – og i verden ellers. Og at du kanskje heller ikke får kred for dine faktiske ferdigheter og innsikt i vanskelige problemstillinger? Ja at din kanskje opp mot genialitet – på ditt felt – blir underkommunisert eller ikke forstått – av andre?

Ta det med ro. Du er ikke helt alene. Heldigvis. Det ensomme og lidende geni er en flere tusen år gammel så å si forterpet tradisjon, et litterært tankemønster – et slags retorisk klister. Som du med stor sannsynlighet også er havnet oppi. Og kanskje uten at du selv ville det engang? Også overfor dét ble du altså – et offer!

Marianne Egeland, professor i allmenn litteraturvitenskap, UiO.

Og hvor godt traff ikke Marianne Egeland her rett før snowflake-generasjonens herlige og selvoppofrende åpenbaringstime med sin bok: «Hvem bestemmer over livet – biografien som historisk og litterær genre» fra 2000 (basert doktorgradsavhandlingen «Biografiens retorikk» innlevert året etter).

Ja – så å si det meste av politisk debatt går for tiden i det samme mønsteret, den samme tralten – det dreier seg stort sett om det ene:

Hvem greier å trekke det heftigste offerkortet? Og vinneren er kåret, uttaler en ikke helt ukjent jurist til undertegnede.

Hva er det Egeland egentlig ønsker å fortelle oss? Fra sin forskning på biografisjangeren? Det er første og fremst den falske offer-fortellingen hun ønsker å slå ned på. Den som knapt har rot i virkeligheten. Altså ren fiksjon, diktning og forbannet løgn – og kanskje i håp om å sette i gang følelser hos mottakeren som rett og slett skal gagne avsenderen. Det er altså en form for manipulasjon og lureri – til selvnytte.

Egeland viser til mange eksempler og viser også hvordan offer-retorikk-tradisjonen har oppstått. Alt starter som kjent i antikken. Også dette. Her fra s. 22:

Videre på s. 31:

Og den varme og hjerteskjærende offer-retorikken fortsetter som et mønster inn i middelalderen, også den norske – s. 34:

Men den ultimate offer-fortelling finnes her, i 1. Mosebok –  her fra Bibelen.no: «Om Abraham og Isak:Sara kunne stadig ikke få barn. Men en dag kom Gud på besøk, og han lovet at Abraham og Sara skulle få en sønn. Da lo de begge, for de var omkring hundre år gamle. Men de fikk ganske riktig en sønn, og de ga ham navnet Isak. Det er et navn som betyr «latter» på hebraisk. 

En tid senere befalte Gud at Abraham skulle ta med seg Isak til fjellet Moria for å ofre ham der. Abraham var lydig mot Gud og bega seg av sted sammen med sønnen. Han bygget et bål, bandt Isak fast til bålet og skulle akkurat til å sette kniven i ham da en engel stoppet ham. Engelen sa da til Abraham at han skulle ofre en vær i stedet.»

Å bli ofret for en sak altså. Eller i troen på en gud eller helligdom. En fiks idé? En religiøs kjepphest? En fobi? Man er ikke mer offer – enn akkurat da.

At offer-retorikken gjennomsyrer oss – selv i dag – kan vel egentlig ikke forbause noen. Særlig når lemen-vandringen tilbake til religionene er på full fart, så å si over hele verden.

Lars Frode Larsen (1948), norsk fagbokforfatter og Hamsun-forsker. Larsen tok doktorgraden ved universitetet i Oslo i 1998 med avhandlingen «Den unge Knut Hamsun (1859–1888). I 2001 kom Radikaleren, som skildrer årene 1888–1891, og i 2002 Tilværelsens udlænding, om årene 1891–1893. Larsen er redaktør for Hamsuns Samlede verker (2007–).

La oss derfor se på hvordan vår egen store Nobelprisforfatter Knut Hamsun gjorde det. Hvis vi fx leser romanen «Sult» fra 1890 som en slags selvbiografisk offer-fortelling. Det meste her er fra vår grundigste Hamsun-forsker Lars Frode Larsen (70):

Hamsun hadde perioder i Kristiania som ikke var mye å skrive hjem om. Men det første oppholdet på rundt fire måneder i Tomtegaten 11 i Kristiania fra nyåret 1880 var Hamsun knapt en fattig forfatterspire på grensen til sultedøden. Han hadde antakelig godt med penger han hadde fått eller – i realiteten lånt. Fra handelsmannen og væreieren Erasmus Benedicter Kjerschow Zahl (1826-1900) på Kjerringøy i Nordland sommeren og høsten før – og det mot en livsforsikring som kun eksisterte oppe i Hamsuns eget hode (og pengene ble aldri betalt tilbake, selv ikke da Zahl stilte Hamsun for retten mange år senere). Det er mer sannsynlig at pengene til Zahl fløt like lett ut mellom det unge diktergeniets fingre som de var kommet inn. Og i to omganger, til sammen rundt 140 tusen kroner i dagens pengeverdi.

Lars Frode Larsen skriver: «Det blir et spørsmål hvor stor tillit man skal ha til Hamsun og hans sønns elendighetsbeskrivelser og man må ha lov til å tvile litt på troverdigheten, bl.a. også av den grunn at Hamsuns reisekasse alltid synes å ha vært like tom, uansett hva som ble puttet opp i den av gaver, lån og honorarer.»

Tilbake i København fra Amerika sommeren 1888 er det behov for nye – eller i realiteten enda flere – offer-fortellinger fra den nå nesten 30 år gamle Hamsun. Blant de kristne unitarene i Amerika hadde han lært hvilke knapper man helst skulle trykke på for å hente penger ut av lommene til de som akkurat for tiden satt på dem: Nettopp fortellingen om det lidende offer. Særlig i religiøse kretser slo fortellingene selvsagt godt an. Alle der kjenner igjen smerten til han som henger på korset 24/7. I Amerika hadde Hamsun hørt samfunnssatirikeren Mark Twain tale og holde foredrag, han som mest av alle drev vilt gjøn med den omfattende religiøse svindelen i den nye verdenen. Offer-tenkningen er nettopp det – en form for religiøs kitsch-adferd, i ulike varianter. Selv om den også kan ha politiske motiver, kanskje særlig da.

Her Hamsun (antakelig) i København straks etter «hjemkomsten» fra Amerika – som verdens mest velkledde sultekunstner

Og brevet fra 2. desember 1888 til forleggeren Johan Sørensen er således et mesterverk i velskrevet offer-retorikk med løst forhold til virkeligheten: Hamsun fryser på sin kvist, det er smått med klær, penger, «nesten intet lys», han kan nesten ikke gå ut siden det er blitt «for koldt» – og så «stikker man bare i at græde».

Larsen dokumenterer at det meste her framstår som et svært velformulert tiggerbrev fra en mann som egentlig fører et forholdsvis aktivt sosialt liv i den danske hovedstaden – at han har mottatt honorar for rundt 20 måneders husleie – og at han til og med har tatt seg råd til en rekreasjonsreise til Sverige. Ja været i København kan neppe oppleves som spesielt kaldt. I hvert fall ikke for en nordmann som er vokst opp med norske vinterforhold.

Andre følger selvsagt opp Hamsun-mytene som forfatteren selv i stort monn har skapt selv. Ur-myten om den lidende og sultende Knut Hamsun hos Edvard Brandes samme høsten i København skrevet av svensken Axel Lindegård over 30 år senere, har med stor sannsynlighet aldri forekommet. I hvert fall ikke slik et utall biografiske Hamsun-fremstillinger har gjenfortalt den.

Historien om den ensomme og lidende dikter er nettopp det – en fortelling. Hamsuns nettverk var stort og med mange hjelpere, også hjelpere som holdt liv i ham og hans massive pengeforbruk i mange tiår. Mye av biografiskrivingen rundt Hamsun dreier nettopp rundt disse offer-fortellingene – og vi som Hamsun-lesere elsker å lese dem selvsagt. Også fordi vi både blir rørt og opprørt, så å si i samme åndedraget.

«Sult» er en skandinavisk biografisk dramafilm fra 1966 av den danske regissør Henning Carlsen, basert på romanen til Knut Hamsun ved samme navn. Romanen og filmen regnes som en biografi om Knut Hamsun frem til 1888.
Per Oscarsson, som hadde hovedrollen, sultet i lang tid før filminnspillingen, slik at han skulle få et riktig utseende til rolleskikkelsen. Han ble belønnet med Gullpalmen for beste mannlige hovedrolle i Cannes i 1966 for sin innsats i filmen.
Filmen er tatt med i Danmarks kulturkanon som ble presentert i 2006.
Brevet fra 2. desember 1888 til forleggeren Johan Sørensen fra den hjemkomne Amerika-fareren Knut Hamsun.

Marianne Egeland viser også til psykoanalytikeren Edmund Bergler (1899-1962) som allerede for et halvt århundre siden fremmet tanken om dikteren som en slags masokistisk parasitt – som gjør biografien om ham (oftest en «han») til en regelrett sykehistorie. Han er en uforbederlig utbytter og snyltegjest som nesten alltid kommer på kant med sine velgjørere. Her om den engelske poeten Richard Savage (1697-1743) som en «injustice collector» – en fyr som rett og slett samler på urettferdighet – altså en vandrende offer-fortelling, bokstavelig talt:

Richard Savage, engelsk poet (1697-1743).

”Hvis det primære målet var å skaffe seg et lettvint utkomme hos en godtroende vert, som av egen lomme og uten gjengjeld betalte Savage en fast pensjon, lyktes han med det stadig vekk. Men det Savage ifølge psykoanalytikeren først og fremst søkte, var konflikt og avvisning, for hans parasittiske pensjonsmani var underordnet en masokistisk mani med å samle på urett.

 

Det er påfallende, mener Bergler, at Savage virker mest tilfreds når situasjonen hans var som vanskeligst i forbindelse med dødsdommen og i gjeldsfengselet på slutten av livet. Men det er typisk for psykiske masokister å reagere slik på farer de egenhendig har fremprovosert. Bergler hevder skjebnen til Savage var ”selfchosen, selfprovoked, selfperpetuated”,(…). Savage spilte kronisk det uskyldige og sultende barn selv når han hadde flust med penger.” («Biografiens retorikk,» s. 102-103).

 

Hamsun tråkker her altså så å si i gamle forfatterspor, denne gangen i fotefarene til den engelske poeten Richard Savage. Bergler gjenkjenner her også en personlighetstype han som psykoanalytiker har omtalt i fagartikler: ”(…) nevrotikeren som rasjonaliserer sin avvisende innstilling til arbeid. Han er fylt av egen storhet og er overbevist om at eventuelle velgjørere skylder ham takk, heller enn omvendt, da det er gunst å få hjelpe den utvalgte. Ikke sjelden har slike personer kunstneriske aspirasjoner eller er forfattere som hevder at verden er forpliktet til å sørge for geniets utkomme.”

Hamsuns siste bok, «På gjengrodde stier» (1949), var også en slags offer-fortelling. Nå om den mer eller mindre uvitende forfatter og skribent som skjønte lite av tidens dramatiske krigsbegivenheter – hjemme og ute. Også den historien greide Hamsun å selge. Og mange av oss liker å tro på den – den dag i dag, og den beskrives ikke sjelden av Hamsun-elskere som kanskje hans beste bok, dikterens alder tatt i betraktning.

Knut Hamsun startet altså sin forfatterkarriere ut i verden som en slags svindler og endte som en beundrer av Hitler og edsvoren nazist. Allikevel hviler karrieren hans på en rekke offer-fortellinger og offer-historier om ham selv som en ensom, lidende og genial forfatter. Bare det siste holder vann graver vi litt dypere enn på overflaten. Og Hamsuns originale og eventyrlige skrivekunst – er det ikke egentlig mer enn nok for de som liker å lese bøker?

«…ethvert offer er en potensiell bøddel, så man skal ikke være for generøs med medfølelsen» 

(«Arv og miljø», s. 183 av Vigdis Hjorth).

«…ethvert offer er en potensiell bøddel, så man skal ikke være for generøs med medfølelsen» («Arv og miljø», s. 183 av Vigdis Hjorth).

Om Vigdis Hjorth (59) og søsteren Helga Hjorths (54) bruk av offer-fortellinger – i to romaner om egen familie:

Vigdis Hjorths roman «Arv og miljø» kom ut høsten 2016 og fikk en god, til dels strålende anmeldelse av VGs Guri Hjeltnes, selv journalist, dreven sakprosaforfatter og historiker. Det er ikke usannsynlig at Vigdis Hjort skrev på romanen samtidig som hun publiserte en fortelling i «Juleroser 2015» om en kvinnelig alkoholiker som ødelegger juleselskapet for seg selv og sin egen familie. Familien er altså et slags offer her. Sannsynligheten for at historien er selvopplevd og at Vigdis selv er hovedpersonen, er relativt stor, men fortellingen framstår ikke som noe selvoppgjør fra forfatterens side. Den avsluttes med – «Endelig lykkelig – God Jul!»

Fra «Juleroser» av Vigdis Hjort (4. februar 2016) – hvordan en familie er offer for en alkoholikers tørst – på julaften.

Omtrent på samme tid (muligens noe før) svarer Vigdis Hjorth i et intervju om det er en person hun identifiserer seg med. Hun svarer overraskende med en lang dialog fra Hamsuns «Sværmere» fra 1904:

Knut Hamsuns første kone: Bergljot Bassøe Bech (1873-1943). Gift med Eduard Göpfert 1893, skilt 1898. Bergljot Bassøe Bech Göpfert fikk sitt første barn, Maria, kalt Vesla, med Eduard Göpfert 1894. Bergljot og Knut Hamsun giftet seg 1898, og ble skilt 1906. De fikk en datter: Victoria Hamsun (f. 1902-1980).

            «Nåde? Nei vet du hva! Nu vil jeg si deg, Ove, at jeg er akkurat som fortumlet over deg. Og jeg vil slettes ikke ha deg til å kjenne meg mer på denne jord. Jeg er ikke bekjent for hverken tyv eller kjeltring, men går min ærlige livets gang. Og har jeg ikke advart deg i min beste mening, og du har bare fremturet. Er det en forlovet mann som går og er slik en kostelig juvel til fremmede fruentimmer? Og bakefter stjeler du penger fra folk og må gå til bekjennelse på en åpenlys veigrind. Jeg er så skamfull at jeg vil gå ut av klærne og jeg kan ikke prekevere meg.

Hold bare munnen din, jeg kjenner deg, du har ikke annet å si enn å forherde deg og rope hurra min boys. Min kjærlighet har vært oppriktig fra min side, men du har bare vært akkurat som en spedalsk imot meg og besudlet mitt liv med et tyveri. Det nytter ikke hva du vil si. Gudskjelov, alle mennesker sier det samme at du har lokket meg og misbrukt meg, presten sier at jeg bare skal reise fra deg straks, så nødig han vil det. Prøv nå ikke bare å stå der og skjule deg. Ove; for du er en synder for Gud og mennesker og likefremt et mørkt utskudd (…)

For ingen kan ha gjort mer for deg enn jeg har gjort, det vet jeg visst; men du har bare strømmet over av lettsindighet  imot meg og misbrukt meg sent og tidlig. Men dessverre har jeg ikke vært uten skyld jeg heller, så jeg har sett gjennom fingrene med deg helt til nu og ikke åpnet øynene.»

            «Jeg vil forbedre meg,» sa han.

«Du? Forbedre deg?» svarte  hun og lo bittert. «Men det er dessforuten ingen hjelp i det mere. For du kan ikke gjøre gjerningen ugjort og alldenstund jeg er av hederlig familie vil jeg ikke besmittes av deg (…) Jeg byr deg et evig farvel i dag. Og takk for de gode stunder som vi har tilbragt sammen; de onde vil jeg nu ikke huske.»

 

Sitatet er så langt jeg kan skjønne, hentet fra denne hjemmesiden – om Knut Hamsun første ekteskap med Bergljot Bech (1873-1943). Og jeg har selv gjettet på at det kan være Bergljot selv som har konfrontert ektemannen Hamsun her. Et annet alternativ er selvsagt Lulli Lous (egt. Julie Amanda Lous, 1870-1963). Hamsun «ødela» begges liv må man kunne si. I hvert fall Bergljots. Etter to stormende kjærlighetsepisoder med begge, en kort og en lang.

Bergljot Bech var imidlertid taus og lojal mot Hamsun resten av livet, mens han åpent og ikke så lite selvrettferdig ga uttrykk for skuffelse over så å si alle kvinner han hadde delt seng med.

«De kvinnene som tilsynelatende ikke tenker på seg selv, men på andre. (…) så milde og snille (…). De kvinnene kommer som regel alltid i mål, på forunderlig vis får de sine ønsker og forsetter oppfylt. De har utviklet et effektivt men særlig kvinnelig maktspråk forkledt som omsorg,…» («Arv og miljø», s. 232 av Vigdis Hjorth).

Hovedpersonen i «Arv og miljø» er gitt nettopp navnet Bergljot. Det kan være tilfeldig. Antakelig ikke. Der Bergljot Bech ikke har fått en stemme innen den mannsdominerte Hamsuniora, gir Vigdis Hjorth en annen Bergljot en stemme – og nå antakelig hennes egen offer-fortelling om incest dersom vi skal tro mange lesere av romanen.

1880-tallets kvinnelige lojalitet overfor menn og den mannlige «historiefortellingen» eller litterære biografi-skrivingen er opphevet over hundre år senere, forsiktig sagt. Nå må det sies at forfatteren selv har uttalt følgende i ettertid: ««Det blir feil å lese romanen «Arv og miljø» som en bevisføring for noe forfatteren, altså jeg, skulle ha opplevd». På den annen side: Det Vigdis Hjorth via Bergljot her skriver om incest, kan knapt være noe forfatteren har lest seg opp på – via bøker.

Når det gjelder offer-retorikk, må vi altså skille mellom reelle hendelser og fortellinger – og innbilte eller selvkonstruerte. Ikke sjelden er det nettopp de siste som er mest høyrøstede og som skal påkalle mest medynk hos de lett påvirkelige mottakerne.

Vigdis Hjorts roman er en usentimental, til tider «brutal» fortelling om hvordan skjellsettende hendelser i barndommen gradvis nøstes opp i et sinn der «barnestemmen» (fra barndommen) har fått altfor stor plass. For de som har sett forfatteren i full utfoldelse på diverse forfatterforedrag med litt for mange tomme øl-glass på bordet foran seg – er denne barnestemmen høyst gjenkjennelig. Om ikke Bergljot er Vigdis Hjorth, så er de i hvert fall sjelelige tvillinger.

Men mer enn incest er denne romanen enda mer et slags Ibsens drama om – hvem som egentlig besitter sannheten eller «sannheten», fx i en familie. Gregers Werles akutte rettskaffenhetsfeber i Ibsens «Vildanden» (1885) møter deg som leser på så å si hver eneste side. Og Vigdis Hjorth via sin «sjelelige tvilling» fillerister sin egen familie i en slik grad at det nærmer seg rent karakterdrap, nå i pocketutgave til 79 kroner.

Den danske forfatteren Peter Høegs dobbeltkontrakt i «De måske egnede» fra 1993 var kanskje den mest bedragerske av alle.

Med en «bedragersk dobbeltkontrakt» – et begrep av den danske litteraturviteren Poul Behrendt (74) – og i et drevent, til tider avansert litterært språk på inn- og utpust gjennom drøye 300 sider, har man store problemer rett og slett med å legge fra seg boka. Vigdis Hjorth tømmer altså her mer eller mindre alt ut fra sitt språklige overflødighetsbeger, og dialoger bakes inn i den løpende teksten på en så snedig måte at hun nesten må ha sittet og ledd av det selv – her skal jeg gi dere faen med fettet på, så dere aldri noensinne glemmer det…

Men altså: Offer-retorikken er neddempet, nesten ikke til stede: «Å ikke kjæle for arret sitt, å legge bak seg, tre ut av den dumme offer-rollen, ville ikke det være en befrielse. Jo.» (s. 310). I den grad Bergljot eller Vigdis Hjorth selv framstilles som et offer – blir begge utover i boka etter hvert framstilt som både en slags offer og bøddel – så å si i samme kropp.

Marianne Egeland lufter tanker et sted – om i hvilken grad slike demaskeringsforfattere har tanker om skjebnen til forfatternes egne barn – i oppgjøret med forfatternes egen traurige barndom. Kan også de bli ofret? På «sannhetens» alter – så å si? Vigdis Hjorth er mer enn oppmerksom på det. Derfor slutter boka med et ønske fra et barn, Emma – om å få treffe sin mormor. Barnet vil også vite

«De sier at man ikke ser det før man tror det» (Helga Hjorth: «Fri vilje», 2017).

Søsteren Helga Hjorth har en litt infam vaskeseddel på sin bok «Fri vilje» (2017) – der hun beskylder storesøsteren for å gå i nettopp offer-rollen ved å skrive en slik bok som «Arv og miljø». Mulig det er korrekt – men det virker uansett som en reell offer-rolle med mine briller på – i hvert fall forsøk på en slags forklaring på hvorfor Vigdis Hjorth agerer som hun gjør – eller kanskje mer som et forsvar for sitt eget forfatterskap – eller livet som forfatter. Det er jo ikke den første «selvbiografiske» romanen fra henne med en slags levende modeller, skal vi tro en del anmeldere i hvert fall. En mulig «dobbeltkontrakt» var så å si allerede etablert før «Arv og miljø» kom ut.

Forfattere skal jo ikke sjelden reparere noe som er «ødelagt» – ikke lenger «helt» – altså et slags «sorgarbeid», ifølge den britiske psykoanalytikeren Hanna Segal (1918-2011): Her på dansk i ”En psykoanalytisk infaldsvinkel til det æstetiske”.

”Det er når verden indeni os er tilintetgjort, når den er død og kærlighedløs, når dem, vi elsker, er opløst i fragmenter, og vi selv befinder os i en tilstand af hjælpeløs fortvivlelse – det er da, vi må gjenskabe vores verden på ny, sætte stykkerne sammen igjen, indgyde liv i døde fragmenter, genskabe livet.”

Vigdis Hjorths «roman» framstår altså som et slags overlevelsesprosjekt – mer eller mindre. Være eller ikke være. Mens søsteren Helga forsøker å holde «sin lille verden sammen», familien. Muligens forsøker hun å redde en familie som i realiteten har vært i full oppløsning i mange år. Eller som Czeslaw Milosz sier et sted: “When a writer is born into a family, the family is finished.” Og her ser det ut som det har gått for full maskin mot stupet i lang tid. Intet mindre.

«Blir man mindre løgnaktig hvis man er ærlig om at man lyver? tenkte jeg. Er det å leve i sannhet?» (Helga Hjorth: «Fri vilje», 2017).

Når det er sagt: Helga Hjorths «roman» – den også som en jeg-fortelling med et annet navn som forteller – framstår som en «kvasi-dobbeltkontrakt». Romanen skal altså leses som et rent forsvarsskrift for familien Hjorth og særlig faren, samtidig som den skal framstå som en litt uangripelig fiksjon. La oss kalle det en parodi på den bedragerske dobbeltkontrakten Vigdis Hjorth selv bruker.

Ser man de to bøkene under ett, presenteres det altså her 4 stk. virkelighet vi alle kan tro eller ikke tro på avhengig av humør og dagsform som lesere. Til tider blir dette nokså underholdende lesning. Men jeg kjenner gode lesere som ikke gidder lese bok nr. 2 rett og slett fordi de ikke tror på Helga Hjorths forsvarsskrift. Det er synd.

For juristen Helga Hjorth leverer her et godt stykke «juridisk forsvarsskrift» i «rettssalen». Hun fremhever tiltalte (den incest-mistenkte faren) sine alle gode egenskaper og demaskerer søsteren, en kvinnelig forfatter på oppadstigende kurs (eller ofte rus) som bruker alle mulige bedragerske triks for å kunne produsere romaner som pirrer de rette leserne. Løgnen er så å si denne forfatterens varemerke. Og hun ser ut til å bruke mer eller mindre uhemmet fra venners og sine nærmestes personlige intime betroelser. Og det uten å pakke det særlig inn.

Og det selger som hakka møkk. Forlagene vil ha det, forfatteren selv lever godt av det – og får oppmerksomhet som den narsissisten hun er. Og mange av de som fortsatt leser bøker, elsker jo bare «virkelighetslitteraturen» som nå er på mote. Gjerne med dobbeltkontrakter og trippelkontrakter. Fyr løs. Dette må de tåle. Og det øker salget – og hever også det kulturelle og litterære omdømme på forfatter og forlag med tilliggende herligheter som «banebrytende» og «modige».

Men når Vigdis Hjort, ifølge søsteren, bare lufter offer-rollen for å brande sitt eget forfatterskap, så er juristen Helga selv likevel ikke fri for å bruke den selv selvsagt – det ligger jo litt implisitt i selve bruken av offer-rollen (hvem greier å stige best i offer-hierarkiet?):

«Det hendte jeg tenkte på hvordan det måtte være å være Vera (storesøsteren Vigdis Hjorth, min anm.). Jeg lurte på om hun noen gang tenkte på hvordan det var å være meg.» (s. 27). Videre: «Det var kanskje ikke så mange som la merke til lille Nina (les: Helga Hjorth) hjemme hos dere?» (s. 75).

Om moren: «Mamma sto med den nye badedrakten halvveis oppe på magen. Hun hadde født fire barn. Hadde vært gjennom den ene brystkreftoperasjonen etter den andre. En halv lunge var hentet ut gjennom ryggen, operasjonen hadde etterlatt et stort arr. Dette menneske, denne kroppen, hadde vært gjennom kriger. Hun trengte ikke flere. Hun fortjente bedre. Hun hadde fått nok» (s. 185).

Om forfatteren og hans litterære omgangskrets som mobbere: «Ville professoren sagt det samme til barnet sitt, tenkte jeg, hvis det kom gråtende hjem og var blitt utsatt for skolens verste mobber? Når den mest intelligente, kreative og utspekulerte av dem alle hadde latterliggjort den han var glad i, hånet, pekt og plaget? ´Ja, men jenta mi, dette har skoleunger holdt på med gjennom alle tider. Tenk så gøy de andre i skolegården hadde det. Rikard er jo så dyktig på det han gjør, så morsom når han mobber. Du får heve deg over det, la det stå sin prøve. Du burde egentlig ta det som et kompliment´».

Forfattere er selvsagt også i stand til å gjøre seg selv til et offer i sin egen offer-fortelling så å si: «Romanlesere må vite at de fleste forfattere er mye mer nådeløse mot seg sjøl enn andre.» (s. 282). Akkja. Fordelen med å være forfatter er at man kan spille ut alle fasetter av offer-rollen, dele den ut til hvem man vil, ironisere over de som anvender den og demaskere løgn og skape nye sannheter, eventuelt nye og blanke løgner. Man er rett og slett blitt – Gud, eller sin egen Gud. Man kan da la en Abraham skjære hodet av folk i sin egen familie – eller la det være. Familien Hjorth ser nå ut til å bestå av både «ofre» og «bødler» i rikt monn. Polariseringen på nettet blir liksom litt blåbær i forhold. Mulig fortsettelse følger. Vi får se.

Simon Malkenes f. 1973 er en norsk litteraturviter og lektor ved Ulsrud vgs. i Oslo. Han første bok, essaysamlinga Apokalypse nå igjen?, ble utgitt på Det Norske Samlaget i mai 2008. I 2014 utgav han boka «Bak fasaden i Osloskolen» hvor han kritiserte det han anså som overdreven vekt på markedstenkning i skolepolitikken. Malkenes er administrator for en Facebook-gruppe med samme navn som boka med over 4 000 medlemmer. I mars 2018 ble han intervjuet i Dagsnytt 18 og uttalte seg kritisk til hvordan han mente fritt skolevalg i videregående skole i Oslo førte til at elever med faglige og sosiale utfordringer ble overrepresentert ved noen få skoler. Malkenes ble deretter varslet om personalsak mot han. Han fikk Fritt Ords honnør i mai 2018.

La oss til slutt ta en kort kikk på den såkalte Malkenes-saken – i et offer-perspektiv. Summarisk og opplevd utenfra selvsagt – og med forbehold om at jeg i hvert fall husker en del av det sånn noenlunde riktig:

Den sympatiske og beleste lektoren og vestlendingen Simon Malkenes og hans forbundsfeller blant mange bekymrede lærere i skolen samt venstresidens mange journalister drev i flere år det man må kalle en slags kampanje på «flere flater» for å selge fortellingen om norske skole-elever som ofre for et knallhardt og inhumant test- og målstyringsregime i skolen.

I Oslo var det selvsagt verst, høyresidens «flerkulturelle skolefyrtårn» i mange år: Inntakssystemet og finansieringssystemet forsterket i tillegg byens mangeårige ødeleggende segregering («brune og hvite skoler», et begrep fra særlig amerikansk skoledebatt). At hovedstaden historisk sett så å si alltid har vært en segregert by slik mange store byer ikke sjelden er, må man nesten være fra et lite norsk småsted for å forbauses, ikke minst forarges over. Nettopp dét kan selvsagt også ha noe med tilhørighet, identitet og fellesskap å gjøre – uansett de alltid bekymringsfulle sosioøkonomiske forhold selvsagt.

Men de «svake elevene» lider i et slikt system, det forstår alle, de «sterke» har det mer som «plommen i egget». Hvem kunne eller kan fortsatt leve med slikt – i det egalitære norske samfunnet? Venstresiden sto klar til å overta den norske skoleskuta igjen – for hele landet. I hvert fall i Oslo.

«Bak fasaden i Osloskolen» (2014): Kanskje den beste, mest velformulerte og kilderikeste sakprosabok om de ny-liberale strømningene i det norske skoleverket. Svært vanskelig å komme utenom altså – om noen skulle prøve på det. Mens Høyresiden mer har skolestatistikken på sin side. Men som kriminalstatistikk: mye av skolestatistikken er som et «ludder» som hengir seg til enhver som måtte bestille den. Den kan altså brukes til å underbygge omtrent hvilken som helst påstand noen setter fram, også den motsatte. Det er for tiden heller ikke veldig opportunt for noen å undersøke grundigere om skole-framgangen de siste tiårene vi har sett i Oslo eller generelt på landsbasis (les: økt gjennomføring vgs.), om den er reell – eller om den baserer seg på korrumperte tall. Dessverre.

Men da de rødgrønne overtok makten i Oslo høsten 2015 etter mange års Høyre-styre, skjedde likevel omtrent ingenting for å gjøre noe med «forskjellsskolens» prinsipper – bortsett fra mye harmdirrende retorikk og flytting av en del penger fra vest til øst i Oslo samt varsling om mulige kommende endringer selvsagt. SV med 8 år i Kunnskapsdepartementet hadde stort sett også kun videreført eller administrert Høyre-reformen Kunnskapsløftet, lød kritikken mot det litt mer tafatte skolepartiet SV som ikke engang hadde greid å gjeninnføre det helt nødvendige taket på gruppestørrelser i skolen mens de muligens hadde makten til det.

Frustrasjonen var og er fortsatt stor blant venstresidens lærere over dette «sviket». Men SV og venstresiden virket i realiteten heller ikke å ha noen bedre modell å oppdrive når det gjelder inntaket i videregående (jfr. debatten om «fritt skolevalg», dvs. karakterbasert inntak). Høyre-modellen var kanskje den beste av alle dårlige modeller – for det store flertall av elevene? Elev-trivselen i Oslo var og er også høy – eller skyhøy – og omtrent som i resten av landet, både i grunnskolen og i videregående skal vi tro Elevundersøkelsen fra Utdanningsdirektoratet. En undersøkelse som på sin side har mange svakheter, ifølge kritikere på landets lærerværelser.

Og: «Av elevene som begynte i 1., 2. og 3. klasse på videregående skole, kom åtte av ti inn på både linjen og skolen de helst ville inn på.» Sitat fra Faktisk.no (som likevel langt fra er fageksperter på skole, ja kanskje ikke eksperter på noe som helst i det hele tatt).

Det var og er heller ikke noe mindre elev-trivsel på østkantens vg.skoler enn vestkantens stort sett – selv om det fantes flere problemskoler i øst. Volden på skolene skyldtes også ambulerende multikulturelle gjenger som nå liker å reise rundt og holde kustus i ungdomskulturen samt trimme sitt salgsapparat i knark- og trusselmarkedet.

«Malkenes-saken» utviklet seg så mer og mer som en slags offer-fortelling om Malkenes selv. Antakelig helt utilsiktet. Men den var likevel godt begrunnet og ikke minst reell. Malkenes blir omtalt som en av de beste lærerne «jeg» har hatt, av en tidligere elev i et avisinnlegg.

Men var det «systemet» som sådan som feilet? Eller kjørte bare Malkenes sitt eget løp – hele tiden, også som underviser? Hvor var evt. teamet rundt ham? Og var det evt. Ulsrud-ledelsens inkompetanse, vrangvilje og manglende støtte, hjelp og oppfølging som gjorde at undervisningens hans brøt sammen overfor elever som stort sett så ut til å gi blanke, som spiste drops til frokost eller knapt var i stand til å ta til seg lærdom og nødvendig disiplin?

Malkenes på NRK Dagsnytt 18, med haiku-dikt fra egen klasse…

Og den norske skoledisiplinen er knapt kjent for å være veldig «brutal», forsiktig sagt – det vet alle både utenfor og i skolen. Men med «sterke» elever rundt seg og «kamerat-løft» ville disse «håpløse» antakelig eller selvsagt lykkes langt bedre. Offer-retorikken ble spilt ut i alle sine fasetter, også undervisningen ble jo ofret her bokstavelig talt. Ikke minst elevene selv led. Det var altså ikke bare Malkenes sin egen skole som burde ha vært lagt oppi skjeen til knappestøperen her – hele systemet burde ha vært endevendt og rotveltet? Kanskje.

Men reaksjon fra «ofrene» i klassene var litt overraskende: De likte rett og slett ikke offer-fortellingen til Malkenes (slik den ble framført) – og klaget sin nød til skoleledelsen: de følte seg uthengt og stemplet, medelever i skolegården lo av dem osv. osv. For ære og skam er noe litt annet i innvandrermiljøene på Oslo øst enn i de gylne gettoene på Oslo vest, forsiktig sagt igjen.

Ulsrud vgs. er en videregående skole på Bøler i Oslo. Skolen ble opprettet i 1964 som Bøler realskole med tilbud også som framhaldsskole. Ulsrud videregående skole var nasjonal demonstrasjonsskole for skoleårene 2006-2008.

Skoleledelsen på Ulsrud vgs. selv hadde selvsagt fyrt grundig oppunder denne offer-forestillingen til elevene, ja antakelig skapt den selv – og lånte gladelig ett av de opprørte ofrene – en jente med et langt og velklingende utenlandsk navn – sin leder-pc for å skrive SIN offer-fortelling – og det til selveste Aftenposten (men bare med klassenavnet under til å begynne med).

Nå var det på mange måter minoritetsofrene mot Malkenes, anført av en ung jente nettopp med minoritetsbakgrunn – og saken virket selvsagt nå å være kjørt. De Malkenes selv altså skulle hjelpe, gikk imot ham? Offer-fortellingen hans holdt rett og slett ikke vann? Og Malkenes er selvsagt ikke den første med anstrøk av rettskaffenhetsfeber som har opplevd det samme opp igjennom historien. Å lide sin skjebne pga. sine gode egenskaper er nærmeste et grunnplot i mange greske dramaer.

En tilleggsironi er at Malkenes bare opplevde SV-skolens absolutte grunnprinsipp: Det fins ingen konsekvenser for slik elev-adferd i SV-skolen – elevene har i prinsippet alle rettigheter og har selvsagt alltid rett. Lærere kan si og klage sin nød så mye de vil – og det gjør de da også. Ja klage-kulturen i skolen er så å si en del av grunnutdanningen i det å framstå som en habil og dyktig lærer.

Fredrik Solvang (f. 1977), journalist i NRK. En av de beste blant de yngre.

Den svært dyktige NRK-journalisten Fredrik Solvang prøvde så å trekke et slags NRK-offer-kort: Dette skal ikke skje i mine programmer – at «mine gjester» blir trakassert av sin arbeidsgiver – for å fremføre skolekritikk. Men da enda en tidligere minoritetselev, nå med den ultimate offerkledningen hijab, klaget sin nød på direkte-tv i et debatt-program med den samme Solvang, trakk han seg litt mer taust tilbake (til å være ham).

For en klagende muslim er alltid et offer, og spesielt dersom det er en ung kvinne. Et kron-offer, et slags dobbelt-offer. Ja et trippel-offer når det i tillegg er en elev selvsagt. Hun topper lett offer-hierarkiet her. Ingen over ingen ved siden. Og det var selvsagt svært kjærkomment for Utdanningsetaten i Oslo nå å kjøre sak mot Malkenes med utgangspunkt i elevenes egen «arbeidsmiljølov». Ja selv elevombudet i Oslo virket å være opprørt – eller svært opprørt. Facebook gikk varm. Forestillingen om hvem som var offer og ikke offer i denne saken virket nå å være helt avklart. Trodde de aller fleste.

Full støtte til Malkenes fra så å si alle leire – og full mistillit til Utdanningsetaten i Oslo – et dramatisk omdømmetap for Søgnen, uttaler en jurist med innsidekunnskap.

Men så skjedde det noe i media og blant en del topp-representanter for frie ytringers rettigheter som likevel gikk Malkenes sin vei. De ga ham priser. En av dem med henvisning til en ikke helt ukjent norsk dramatiker med verdensry. Et nasjonalt ikon. Skoledirektør Søgnen og Utdanningsetaten i Oslo fikk sitt pass påskrevet i en slik grad at saken snudde:

Selvsagt var det Malkenes som var offeret i denne saken. Altså det reelle offeret. Og ikke minst hans egen undervisning. Også elevene var ofre – for grov sabotasje. Også retten til frie ytringer var truet. En hijab-kledd jente og elever som hadde kjent på offer-rollen en kort stund, ble skjøvet lenger ned i offer-hierarkiet. Og Malkenes gikk nå mer eller mindre fri for Søgnens og Utdanningsetatens nøye planlagte «henrettelse». «Gestapistene» – en betegnelse som av og til blir brukt om Søgnens håndplukkede «jegerkorps» i jakten på «avvik» – ble faktisk jagd ut av landet i 1945. Og ingen ønsker dem tilbake. Selv om de kler seg i liberalistenes gevanter og snakker om «frihet», «fritt skolevalg» – og «retten til å velge». Steile fronter altså.

Astrid Søgnen (f. 1951) i Sogn og Fjordane. Lektor, norsk skoleleder og direktør for utdanningsetaten i Oslo.

Siden har Aftenposten som aldri greide å redegjøre for sin rolle i denne saken, presentert et slags offer-intervju med skoledirektør Astrid Søgnen – empatisk skildret på en utenlandstur sittende i en slags yoga-positur i følge henne selv. Altså mild og tankefull. Bedre kunne og kan det nesten ikke gjøres. Fake news blir litt blåbær i forhold til dette. Alle som interesserer seg for slikt, vet hva den tidligere Ap-politikeren Søgnen står for når det gjelder ledelse i skolen. Den er ikke myk, forsiktig sagt. Det mystiske er at venstresiden alltid har likt brutale ledere, men altså ikke Søgnen. Kanskje den store og heterogene Oslo-skolen må ledes «hardt»?

Og der står saken – som selvsagt ikke er over med dette. Sist ute var Ulsrud-ledelsen som klaget over dårlig søkning til skolen dette kommende  og pågående skoleåret. Noe de selvsagt ikke har noe ansvar for selv. Simon Malkenes har all skyld. Også Ulsrud-ledelsen nå som offer altså. Alle lider nå i denne saken.

Rektorkontrakten har aldri vært så omfattende som den ble i 2012, sier Lillan Bustnes Wittenberg fylkesleder i Skolelederforbundet. Hun har tatt opp lederkontrakten i drøftingsmøter med utdanningsetaten flere ganger.

De mer eller mindre selvkonstruerte offer-fortellingene her tilslører selvsagt de mer alvorlige sidene ved Oslo-skolen og hvordan den er blitt drevet i mange år. Slik litt vammel og løgnaktig offer-retorikk ofte gjør. «Malkenes-saken» (i gåseøyne fordi det er langt flere involverte her) var, slik jeg ser det, på sitt mest innovative ved VGs avsløring i 2013 av de famøse rektor-kontraktene i Oslo-skolen – et system som skapt for test – og karakterjuks, samt karakterinflasjon – og i siste instans vitnemålsfalsk og økonomisk eksploatering av det offentlig norske skolesystemet.

Å gi skoleledere bonuser for å fremme «korrekte» forvaltningsvedtak (les: fx standpunktkarakterer) er å trekke hele vurderingsregimet i Osloskolen ut av pedagogikken som fagfelt – og inn i psykiatrien. At ingen (meg bekjent) formelt varslet dette – heller ikke Malkenes – er Malkenes-sakens litt store gåte.

Hadde de involverte kritikerne gravd mer her – og ikke forfalt til litt for substansløs offer-retorikk og ren politisk aktivisme for SV-skolens laissez-faire-pedagogikk, hadde offer-historiene her kunnet blitt langt flere, langt mer reelle – og langt alvorligere. Det er i hvert fall mitt råtips.

Knut Michelsen, 9. sept. 2018

Kilder:

Poul Behrendt: «Dobbeltkontrakten. En æstetisk nydannelse» (2006).

Marianne Egeland: «Hvem bestemmer over livet – biografien som historisk og litterær genre» (2000)

Vigdis Hjort: «Arv og miljø», roman (2016)

Helga Hjort: «Fri vilje», roman (2017).

Lars Frode Larsen: «Den unge Hamsun» (1998), «Radikaleren» (2001)

Simon Malkenes: «Bak fasaden i Osloskolen» (2014)

Fra nettet:

Bibelen.no – https://www.bibel.no/InnholdTilblivelse/Bibelens__innhold/Bibelsk-persongalleri/Abraham-Isak

Marianne Egeland (foredrag): https://youtu.be/WhMqGbMCaGE

Knut Michelsen: «Ensom, lidende og genial» (hovedfagsoppgave, UiO, 2005) – https://www.duo.uio.no/bitstream/handle/10852/26497/31684.pdf?sequence=1&isAllowed=y

www.knutmichelsen.com – fra Hamsuns første ekteskap – http://knutmichelsen.com/2009/12/20/hamsun-og-bergljot-i-follo-kjaerlighet-og-krisetid-1896-1906-del-3/

Udir: Gjennomføring i videregående opplæring – https://www.udir.no/gjennomforing

Samt vår alles Wikipedia selvsagt – tekst og bilder.

Tilbake til toppen av hjemmesiden.