Unknown
Fra Hamarøy kommune.

Da Hamsun på nyåret 1916 endelig får satt seg ned for å starte skrivingen av sin senere berømte Nobelpris-roman om jorddyrkingens evangelium, fikk han satt inn et avertissement i avisene nordpå om at familiens gård, Skogheim, nå var til salgs. Det er noe nesten religiøst over denne handlingen – å ofre noe konkret for å oppnå noe mer høyverdig.

På den annen side: Å drive eller i realiteten eie og styre en gård eller et gårdshus ved siden av et forfatterskap var ingen ny idé. Tolstoj hadde sitt gods Jasnaja Poljana, Bjørnson sitt Aulestad. Senere fulgte Sigrid Undset med Bjerkebæk, Johan Falkberget med Ratvolden og Vesaas med Midtbø i Telemark, men da som mer eller mindre rene skrivesteder. Da forfattere på nasjonal pidestall mer eller mindre opphørte i Norge utover på 1900-tallet, opphørte også gårdsdyrkingen som litterær vekselbruk-idé.

skogheim_tekst
Fra bilder.bibits.no.

Hamsun oppgir flere grunner til å forlate gården på Hamarøy: Det var ikke mer å dyrke opp, han hadde så å si fullført sin proklamerte gjerning om å ”(…) dyrke op Norges Land” i en artikkel fra 1910. Men han klager også over at ”Det er ogsaa ellers bakvendt for mig her, Kommunikationerne er slike at jeg har været nødt til at rette flere Ark av mine siste Bøker telegrafisk. Det er en usikker Maate, jeg har den Dag idag ikke tordet se efter hvorledes det er løpet av.” Han nevner også et annet forhold for en forfatter som har vært aktiv debattant og frilansjournalist et helt liv: ”(…) jeg faar aldrig vite om Tingene før de for længe siden er over.” (Hamarøy, 30. Mars 1916). Hamsuns dårlige helse, stadige liggende inaktiv med influensa, kan tyde på at det fuktige og rå klima langs kysten nordpå ikke slår særlig heldig ut – han ønsker seg sørover igjen.

Idealisten møter sin virkelighet altså. Vi må da være klar over at Hamsun satt i stor gjeld på den tiden – ja det var nok mest normalen i hans liv. En gjeld på rundt 30 tusen kr. (i dag ca. 1,2 mill.) – og han hadde kone og fire barn å forsørge. Og gården var stort sett en utgift. Skattekravene fra kommunen skjønte han ellers lite av, enda mindre av kravet om selvangivelse. Å sette seg i gjeld var på den tiden ikke sjelden omtalt som det verste av alt – og førte kun ”til Fordærvelse” (brev fra L.A. Meyer til sønnen, jfr. under).

MarkensGrode-1
Filmatisert bare fire år etter utgivelsen av romanen.

Isak og Ingers oppbygging av Sellanraa fra nærmest ingenting til et velholdt gårdsbruk kan Hamsun ha sett i Amerika på 1880-tallet da han var der i to perioder. Når han selv skal oppføre et hus på egen gård, sender han brev til forretningsmannen Hans Abraham Meyer i Mo i Rana: ”Jeg skulde hat en bitteliten Stue opsat i en Fart og vil be Dem venligst meddele mig hvad Materialierne eventuel vilde koste hos Dem. Stuen skulde være 6 Meter lang og 4 bred” osv. – ”Dører har jeg fra før. Huset tænkes tækket med Skifer som jeg vil faa fra Salten. Hvorledes kunde jeg paa bedste Maate faa Materialierne fra Dem under de nuværende miserable Trafikforhold, og hvad tror de Fragten vilde komme på? (Hamarøy, 8. April 1916).

Hamsun får omsider tilbakebetalt sin gjeld bl.a. til den fraskilte hustruen Bergljot f. Bassøe Beck på 25 tusen kr. (i dag rundt 1 mill.), penger han hadde spilt bort på casinoer i Belgia i 1901 (to av hans store russiske forbilder var da også spillere). Han hadde også gjeld til andre, men skriver i et brev fra Kråkmo 19.6.1916 at han hadde fått et oppgjør fra forlaget på hele 40 tusen kr. (over 1,6 mill. i dagens pengeverdi). Både romanen Segelfoss By (1915) og nye Samlede verker solgte svært godt, og det skal ikke bli noe mindre med Markens Grøde (1917). Boka skulle vise seg å bli rene pengemaskinen.

Knut_Hamsun_by_Anders_Beer_Wilse
Bildet er tatt av Anders Wilse i 1914.

De samlede royalty-utbetalingene bare gjennom den norske avdelingen av Gyldendalske var på over 90 tusen kr. bare i 1918, skriver I. S. Kolloen i sin biografi om dikteren (2003), i dag et beløp på over 2,1 mill.  Og ennå hadde Hamsun ikke fått Nobelprisen på rundt 180 tusen norske kroner (i dag ca. 3,4 mill.). Kolloen igjen: Ved årsskiftet 1920/21 var årsregnskapet ved rent boksalg bare i Norge på over 110 tusen (eller over 2 mill. kr. i dagens pengeverdi, min anm.) til tross for lunkne anmelder av hans nye roman Konerne ved Vandposten (1920).

Bildet er fra Nørholm - etter tida som "bonde" på Hamarøy.
Bildet er fra Nørholm – etter tida som «bonde» på Hamarøy.

”Markensgrøderiet” som Hamsun selv uttrykte det, var han selv likevel gått så grundig lei – mens romanen altså gikk sin seiersgang verden rundt og gjorde ham og familien styrtrike.

Man kan si at Hamsuns omfattende ”research” på egen gård i Nordland en 5-6 års tid, en gård han riktignok var mye borte fra og som stort ble drevet av andre, kanskje var noe av det mest lukrative en norsk forfatter har foretatt seg. En fantastisk idé altså, kanskje en av de mest salgbare gjennom tidene. Og best gjennomført og best formulert og utpenslet litterært.

Artist: Edvard Munch (1863-1944) Dimensions: 100x120 cm/ Photocredit: O.Væring/Artist/ Digital Size: High-res TIFF and JPG/
Markens Grøde (1923) av Edvard Munch.

Hva som kan være årsaken til suksessen, kan vi bare spekulere i. Det er trekk ved romanen som fortsatt tiltaler det store norske publikum. Mange har den som den ultimate leseropplevelse (om og om igjen) om det gode norske liv på landsbygda – og ikke minst et vitnesbyrd om ekte naturnorske verdier som nesten får bibelske dimensjoner. Det store tyske markedet så kanskje en del andre preferanser i teksten enn det norske lesere leste og leser inn i den. Og samene i nord holdt vel klokelig munn antakelig. Til det ikke var mulig lenger.

For litterære ideologi-kritikere har romanen etter hvert blitt et funn. Og en del av dem, inkludert undertegnede, har siden til dels kunnet leve godt innen akademia og bokmarkedet på Hamsuns mange og alvorlige politiske feilslutninger og litterære utfall mot minoriteter. Måtte bare en Dag Solstad (etter Gulag-leirene) få samme behandling når han ikke blir utnevnt til festspilldikter i Bergen.

Er det forskjell på å skrive positivt om "forferdelighetene" etter at de har skjedd - og før? Antakelig ikke.
Dag Solstad (foto: Tom Sandberg): Feiret og belønnet. Og er det forskjell på å skrive positivt om «forferdelighetene» etter at de har skjedd – og før? Antakelig ikke.

Personlig er Markens Grøde den Hamsun-romanen jeg kanskje liker både mest og minst. På samme tid. Det er en underlig dobbelthet i teksten som fascinerer, samtidig er det helt tydelig at den skjønnlitterære forfatter her sliter med samfunnsdebattøren i seg. En aktør som etter hvert blir så sterk at lysten etter å avslutte en forteller-idé bare ser ut til å øke utover i teksten. En idé forfatteren selv også ser ut til å tro mindre og mindre på.

Kilder:

Harald S. Næss: Knut Hamsuns brev 1915-24 (1997)

Ingar Sletten Kolloen: Hamsun – Svermeren (2003)

Norsk biografisk leksikon: Hans A. Meyer, SNL (2009)

 

TILBAKE TIL TOPPEN AV HJEMMESIDEN