Hamsun og Hemingway i Paris (1890- og 1920-tallet)

Telegram sendt mai 1895 til Lulli Lous på Hotel Doré, 3 Bo. Montmartre - rett før Hamsun forlater Paris for godt.

IMG_2515-kopi

Hamsuns opphold i Paris strekker seg i perioden april 1893 til mai 1895. Altså rundt 2 år. Han bor stort sett på én adresse: 8 Rue de Vaugirard, på to rom med balkong. Altså i Latinerkvarteret der mange andre norske kunstnere også holdt til.

I løpet av den tiden skriver han bl.a. (ferdig) to romaner og et skuespill samt over hundre brev. Brevskrivingen er altså like omfattende som kortromanen Pan (utgitt des. 1894). Det er også den romanen han slet mest med – og som fortsatt leses i dag. Den ble imidlertid skrevet ferdig på en kort tur «hjemom» i Kristiansand. Deretter dro Hamsun tilbake til den europeiske metropolen – blant mange kunstnerne bare kalt «Die süsse Teufelinn».

I 2. etc. her jobbet Hamsun nattlig med skrivingen - han sov på formiddagen og levde i lange perioder helt utenfor "festlivet" til den skandinaviske kunstnerkolonien.

I 2. etc. her jobbet Hamsun nattlig med skrivingen – han sov på formiddagen og levde i lange perioder helt utenfor «festlivet» til den skandinaviske kunstnerkolonien – 13 skritt frem og tilbake, som han skriver i et brev. Stalkeren og forfatter(innen) Anna Munch var visst innom en gang. Men Hamsun var som kjent langt mer interessert i drømmen om kjærligheten – enn selve fenomenet. I dag liker vi vel å kalle det for en avansert form for litterær sublimering.  

 

Slik så det kanskje ut på Hamsuns tid?

Slik så det kanskje ut på Hamsuns tid.

 

Samme gate.

Samme gate – på Hamsuns tid.

 

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 14.08.47

 

Skjermbilde 2017-02-09 kl. 17.07.54

Plakett på veggen i dag.

 

På jakt etter levninger fra fortiden fant vi både Hamsun og Bjørnson i en bokhandel like ved. "Oui - Amsun? - is he from scandinavien? Damen hadde flere av Hamsun - men vi hadde bare penger til en, Pan.

På jakt etter levninger fra fortiden fant vi både Hamsun og Bjørnson i en bokhandel like ved. «Oui – Amsun? – is he from scandinavien? Damen hadde flere av Hamsun – men vi hadde bare penger til en, Pan.

 

"Depuis quelque temps, je ne cesse de penser aux jours sans nuit des étés dans le Nordland." "I de siste dagene har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag".

«Depuis quelque temps, je ne cesse de penser aux jours sans nuit des étés dans le Nordland.» –
«I de siste dagene har jeg tenkt og tenkt på Nordlandssommerens evige dag.»

 

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 16.06.13

IMG_2508-kopi

Utgaven er fra 1901, altså en av de første, om ikke den første, oversatte utgaven på fransk. Av Mme R. Rémusat. Altså en kvinne, som var nokså vanlig.

 

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 16.06.04

 

Hvor hentet så Hamsun inspirasjonen til romanen «Pan» fra?

Arbeidstittelen på boka var altså «Edvarda» som ble endret bare noen måneder før utgivelsen. Selvfølgelig hentet han inspirasjon fra ungdomstida i Nordland. Og som i flere av Hamsuns bøker på denne tida, litt ispedd Rousseau, Dostojevskij og Nietzsche. Men også fx fra den sveitsiske maleren Arnold Böcklin som Hamsun personlig skal ha kjent – her et av hans mange Pan-motiver:

Pan var i gresk mytologi en gud (daimon) som ble assosiert med skogen og begjæret. Opprinnelig var Pan en lokal naturgud i Arkadia på Peloponnes, men ettersom hans navn på gresk betyr «Alt» fikk hans kult spredning til over hele Hellas. Pan blir ofte uttrykt som en mann med små ben og klovene til en bukk. Han synes å tilbringe tiden med å lure i skogen, spille på sin panfløyte. Han har et fryktelig temperament og raseri, og kan slå mennesker og dyr med panisk skrekk (fra Wikipedia).

«Pan var i gresk mytologi en gud (daimon) som ble assosiert med skogen og begjæret. Opprinnelig var Pan en lokal naturgud i Arkadia på Peloponnes, men ettersom hans navn på gresk betyr «Alt» fikk hans kult spredning til over hele Hellas.
Pan blir ofte uttrykt som en mann med små ben og klovene til en bukk. Han synes å tilbringe tiden med å lure i skogen, spille på sin panfløyte. Han har et fryktelig temperament og raseri, og kan slå mennesker og dyr med panisk skrekk» (fra Wikipedia).

 

Men Hamsun trengte ikke gå langt for å se denne fontenen i Jardin du Luxembourg  – og allerede på s. 6 i Pan dukker dette avsnittet opp: «Det lå et skjær langt ute, det lå alene, når sjøen ravet oppover dette skjær, steilet den som en vanvittig skrue, nei som en havgud som reiste seg våt i været og så utover verden, fnysende så hår og skjegg stod som et hjul omkring hans hode.»

Polyphemus på steinen her en enøyd kyklop (kjempe), sønn av havguden Poseidon. «Trekanten» på bildet her inspirerte kanskje Hamsun til flere av dem han opererer med i denne romanen.

"Polyphemus surprising Acis and Galatea, by sculptor Auguste Ottin, was added to the fountain in 1866. The story of the love of Acis and the sea-nymph Galatea appears in Ovid's Metamorphoses. There the jealous Cyclops Polyphemus, who also loves Galatea, comes upon them embracing and crushes his rival with a boulder. His destructive passion comes to nothing when Galatea changes Acis into a river spirit as immortal as herself. The episode was made the subject of poems, operas, paintings and statues in the Renaissance and after" (fra Wikipedia).

«Polyphemus surprising Acis and Galatea, by sculptor Auguste Ottin, was added to the fountain in 1866.
The story of the love of Acis and the sea-nymph Galatea appears in Ovid’s Metamorphoses. There the jealous Cyclops Polyphemus, who also loves Galatea, comes upon them embracing and crushes his rival with a boulder. His destructive passion comes to nothing when Galatea changes Acis into a river spirit as immortal as herself. The episode was made the subject of poems, operas, paintings and statues in the Renaissance and after» (fra Wikipedia).

Skjermbilde 2017-02-19 kl. 16.11.52Skjermbilde 2017-02-19 kl. 16.06.06

Skjermbilde 2017-02-19 kl. 16.05.14

Om Medici-fonten i Luxembourghaven:

Hamsun kunne jo ikke fransk og hadde ikke mye glede av denne plaketten. Men han hadde i hvert fall antakelig som mål å lære seg fransk i Paris (han hadde skaffet seg språklærer bl.a.). Men arbeidet med skrivingen tok all tid. Bjørnson på sin side - som bodde med hele familien i Paris i rundt 6 år på 1880-tallet - både skrev og snakket fransk. Hamsun kunne jo ikke fransk og hadde ikke mye glede av denne plaketten. Men han hadde i hvert fall antakelig som mål å lære seg fransk i Paris (han hadde skaffet seg språklærer bl.a.). Men arbeidet med skrivingen tok all tid. Bjørnson på sin side – som bodde med hele familien i Paris i rundt 6 år på 1880-tallet – både skrev og snakket fransk. De prioriterte altså ulikt. Det kan vi filosofere litt over når vi synger Ja, vi elsker og leser Pan selvsagt.

Fontenen er altså langt eldre enn skulpturen i midten.

Fontenen er altså langt eldre enn skulpturen i midten.

 

 

Luxembourgparken juni 2011.

Luxembourgparken i juni.

 

Latinerkvarteret. Mulighetene mangler ikke.

Latinerkvarteret. Mulighetene mangler ikke.

——

En annen daglig rute Hamsun ofte tok til de norske kunstnernes stamsted – Café de la Regénce i Rue Saint-Honoré 161 – når han ikke følte seg forfulgt av de hjemlige kritikerne – «Humbugens Apostel i den norske Litteratur, «den nye Kunsts» Taskenspiller, Knut Hamsun (…)» (Nils Vogt). Hamsun kunne sitere utsagnet til langt opp i alderdommen.

 

Café de la Regénce i Rue Saint-Honoré 161 - i dag ligger det et marokkansk reisebyrå her.

Café de la Regénce i Rue Saint-Honoré 161 – i dag ligger det et marokkansk reisebyrå her. Bl.a. Jonas Lie og kona Thomasine holdt «hoff» her i mange år.  Også sammen med Bjørnson – til de ble uvenner (de også – det var liksom normalen på den tiden). 

 

Litt om Edvarda-skikkelsen

Det kryr med motsetningsfylte og irrasjonalle kvinneskikkelser i Hamsuns bøker. Av og til også noen skikkelige femme-fataler – altså kvinner som lokker og lurer menn «ut i myra» – for så å forlate dem. Spørsmålet er om Hamsun også projiserte en del av seg selv ut i disse kvinnene (Pan handler vel strengt tatt også mer om Glahns strabasiøse sjeleliv enn Edvarda). En tid før Hamsun drar til Paris har han etter sigende hatt et forhold til denne kvinnen – Julie Amanda «Lulli» Lous (1870-1963) fra Kristiansund. Hun var da pioanolærinne og ble siden utdannet oversykepleier (Ullevål sykhus) og politiker. Hun giftet seg aldri og beskriver forholdet til Hamsun som ødeleggende.

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 11.57.43

Det kan man forstå når han tidvis skriver nedsettende om både henne og forholdet deres til andre i ettertid (ja, det var andre tider dengang) – og på den andre siden som i telegrammet under her fra Paris 17. mai 1885 (rett før han forlater Paris der også hun oppholder seg på Hotel Doré på 3 Bo. Montmartre) – «Kære Lulli min, jeg er saa glad i Dem, det skal De tro; men jeg vil helst, at De skal gifte Dem og ikke gaa og slite Dem op.»

Og så skal Hamsun deretter oppsøke henne – som gift (med en annen)  – «(…) det kan De være vis paa, og saa skal det kanskje bli bra allikevel.»  Tydelig budskap her altså – helt i Edvardas ånd kan man vel si.

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 12.03.31


 

For ikke å fortape seg helt i det norske gikk turen innom en gammel bokhandel til – den alle bokelskere må innom – for liksom å kjenne fordums storhet og lukten av ekte papir –

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 17.02.31

«Shakespeare and Company is the name of two independent English-language bookstores that have existed on Paris’s Left Bank. The first was opened by Sylvia Beach, an American, on 19 November 1919, at 8 rue Dupuytren, before moving to larger premises at 12 rue de l’Odéon in the 6th arrondissement in 1922.[1] During the 1920s, Beach’s shop was a gathering place for many then-aspiring writers such as Ezra Pound, Ernest Hemingway, Djuna Barnes, James Joyce and Ford Madox Ford.[1] It closed in 1941 during the German occupation of Paris and never re-opened.[2] The second bookstore is situated at 37 rue de la Bûcherie, in the 5th arrondissement, and is still in operation today. Opened in 1951 by American George Whitman, it was originally called «Le Mistral,» but was renamed to «Shakespeare and Company» in 1964 in tribute to Sylvia Beach’s store[3] and on the 400th anniversary of William Shakespeare’s birth» (Wikipedia).

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 17.02.42

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.23.31

Hjemmesiden er her. 
Vi kjøpte denne selvfølgelig:

"If you are lucky enough to have lived in Paris as a young man, then wherever you go for the rest of your life, it stays with you, for Paris is a movable feast." - Ernest Hemingway, to a friend, 1950.

«If you are lucky enough to have lived in Paris as a young man, then wherever you go for the rest of your life, it stays with you, for Paris is a moveable feast.» – Ernest Hemingway, to a friend, 1950.

 

Håndskrevet manus fra kapittel 1: A Good Café on the Place St.-Michel.IMG_2515-kopi

Boka er en slags samling på rundt 20 selvbiografiske skisser om Hemingways tid som ung forfatterspire i Paris på 1920-tallet sammen med kona og deres lille sønn. Skrevet 35 år senere – rett før han døde (for egen hånd). Hem skriver stort sett artikler og noveller de to første årene (1921-23) der det visst daglig gjelder å stryke mer enn han produserer (altså: hvor mye kan man oppnå med hvor lite?). Mat kunne det også være dårlig med, noe han forsøkte å skjule overfor kona, Hadley Richardson. Hun greide til gjengjeld å miste kofferten med manuskriptene hans på Gare de Lyon.

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.53.32

Forts.: Her er det historier om ulike folk og fe, barer, kafeer og hoteller – noen av dem eksisterer fortsatt. Blant kjente personer i boka er bl.a. Sylvia Beach, Scott Fitzgerald og Zelda, James Joyce, Ezra Pound (som hjalp ham med utgivelse av bok nr. 2) og ikke minst Gertrude Stein (som ga ham gode skriveråd).

Boka ble utgitt posthumt basert på Hemingway manuskripter og notater etter hans fjerde kone og enke, Mary Hemingway, tre år etter Hemingways død i 1961. En ny utgave endret og revidert av hans barnebarn, Seán Hemingway, ble utgitt i 2009.

Når vi vet at de fleste norske forfattere i dag har lært noe av Ernest, kan vi trøste oss med at han på sin side lærte mye av islandssagaene. De er jo ikke norske, men nesten. Vi i norden lærte altså noe bort som vi fikk tilbake rundt tusen år senere: Den korthugne maskingeværstilen, uten å dvele (for mye) ved følelser. Si mest mulig altså – med færrest mulige ord. Less is more.

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.19.04

"Rue Moufftard and Place de la Contrescarpe: A busy small street in the Quartier Latin, rue Moufftard was filled with market stalls where the Hemingways shopped when they were living in their apartment on rue du Cardinal-Lemoine. The street led into Place de la Contrescarpe, a green space that was often tranquil." (Wikipedia). «Rue Moufftard and Place de la Contrescarpe: A busy small street in the Quartier Latin, rue Moufftard was filled with market stalls where the Hemingways shopped when they were living in their apartment on rue du Cardinal-Lemoine. The street led into Place de la Contrescarpe, a green space that was often tranquil» (Wikipedia).

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 16.59.24

Første gang jeg satt på denne kafeen en gang på 1980-tallet for liksom å kjenne på hemingway-følelsen av forfatter i ulykkelig utlendighet, fikk jeg plutselig se at det satt 10-15 andre ulykkelige menn på min alder med skinnjakke og papir og blyant foran seg på bordene, og en øl selvfølgelig. De fikk det ikke til de heller. Så jeg forlot stedet.

 

 

Men her startet altså skrive-eventyret for Ernest:

Her mer om Hemingsways Paris – for de som ikke er for opphengt i nåtid og framtid.

Og her en hel time om The Lost Generation (et begrep fra Gertrude Stein) –

Ett av Hemingways flere favorittsteder under – La Closerie des Lilas (jeg tror norske kunstnere kalte det «Syrinhaugen»):

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 19.12.17

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 19.02.18

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.54.40

 

Skjermbilde 2017-03-21 kl. 21.24.49


Flere barer fra den tida – og som fortsatt «lever» og «leverer»:

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.40.14

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.40.25

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.40.35

Her henger´em! Noen av de mest avanserte tenkerne og skribentene  i verden frekventerte disse barene daglig skal vi tro alt som har vært skrevet om dem. Noen av tankene og skriftene er også så avanserte at de rett og slett ikke har nådd ut av Paris. Resten av verden er altså ikke modne nok for dem antakelig, men de kommer forhåpentligvis etter. Om mulig.

Skjermbilde 2017-02-15 kl. 11.40.54

Ellers er Paris full av:

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 19.06.36

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 19.13.52

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 19.07.30

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.56.16

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.52.27

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.52.44

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 14.00.48

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 14.01.07

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.55.02

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.55.27

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.53.47

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.59.52

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 14.00.07

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 13.58.33

 

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 19.10.30


For å avslutte: Bjørnson døde på toppen av denne bygningen våren 1910, altså akkurat mellom oppholdene til Hamsun og Hemingway. Dengang Hotel Vagram (der Tolstoj også likte å innlosjere seg) – og på andre siden av denne parken. Bjørnstjerne likte jo så godt å holde taler om Norge og det norske på Aulestad. Men Paris og Roma – de var også greie steder å bo, leve og skrive i. Så vet vi det. 

Skjermbilde 2017-02-14 kl. 17.05.33

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 14.14.09

Skjermbilde 2017-02-16 kl. 14.13.53

 

Mer om norske og nordiske kunstnere i Paris her. 

 

Tilbake til toppen av hjemmesiden. 

 

Kilder: Nasjonalbiblioteket, H.S. Næss: Knut Hamsun Brev 1879-1895, Private bilder (stort sett), Wikipedia, YouTube samt romanene Pan og A Moveable Feast

Ellers anbefaler jeg selvfølgelig også denne kilden på det sterkeste – Selma Lønning Aarøs «Hennes løgnaktige ytre».  Om Anna Munch.