Hamsun og Bergljot i Follo – kjærlighet og krisetid 1896-1906 – Del 1

hamsuntreet7 

Del 1 tar bl.a. for seg møtet mellom Hamsun og Bergljot på Frk. Hammers pensjonat på Ljan rett sør for Kristiania, og spekulerer litt om hvorfor Hamsun nå velger nettopp Follo-regionen som oppholdssted etter det lange Paris-oppholdet.

 

Del 2 fokuserer mer på Berg Sanatorium i Ås og Fjeld Sanatorium i Oppegård.

 

Del 3 mer fokus på Grand Hotel i Drøbak og den korte tiden på Maurbakken i Vestbyveien, samt en oppsummering og kildeliste.

 

Bloggene ligger etter hverandre.

– – –

”De er altså ikke gift? Nei, svarte han. Men jeg har jo ikke vært helt uten motgang allikevel…” (”Udi søden sommer”, 1905).

 

”Vår unge kvinne har mistet makt, det rike og kjære enfold, den store lidenskap, rasemerket, hun har tapt den rette glede over den eneste mann, hennes helt, hennes Gud, hun er blitt slikkvoren, hun snuser til hvemsomhelst og gir alle det villige blikk,…” (”Ny jord”, 1893).

 

”Nu får dere to piske finne ei kjerring til meg. Men hun må ha penger, ellers er det likegyldig hvorledes hun ser ut.” (Brev til Larsens, 4.1.1894)

 

”Og derfor skal han ha disse 100, om jeg så skal ”ta dem ut av ræva på den vonde”… (Brev til Frydenlund, 18.8.1890).

 

«Den ene løgn etter den andre oppstod i mitt hode…» (”Sult”, 1890)

 

”Det er ynglinger som vier seg til profetens tjeneste. (…). Det er godt gjort tenker vi; av slike emner kan det bli sterke, prektige fanatiske prester som ikke lefler og akkorderer og viker. (…). Profeten blir opplest, blir han. Og vedtatt.” (”Under halvmånen”, 1905).


«Der er ikke noget ‘men’. Der er det at jeg har rett til at være sammen med ham som frisk, når jeg har vært sammen med ham som syk.»  (Sigrid Strøm til Leif Erlandsen i «To mennesker» – en nøkkelroman om Anna Munch og Knut Hamsun.)


«Jeg tenker ikke, jeg reiser, jeg.» (Leif Erlandsen i «To mennesker»).

 
– – –

Hvorfor nå dette?

7Knut Hamsuns tid i Follo og hans første ekteskap med Bergljot Bech er ikke det kapittelet i den omskiftelig dikterens liv som er best dokumentert og grundigst behandlet av Hamsun-biografer og filmskapere. Hva skjedde i Follo, hva skrev Hamsun i denne tiden og hvordan var egentlig forholdet mellom Knut Hamsun og Bergljot Bech – og hvorfor gikk ekteskapet overende etter knapt åtte år?

Oppfatningen har nok tradisjonelt vært den at den langt yngre rikmannsdatteren Bergljot kanskje ikke matchet Hamsun intellektuelt og kunstnerisk – at de etter hvert ble levende i hver sin verden – at hun i tillegg var upraktisk som hustru, og verst: at Hamsun droppet henne fordi hun sviktet som mor.

Den omfattende brevsamlingen etter Knut Hamsun samlet i syv bind av Harald S. Næss gir pekepinn om at forholdet ikke var så enkelt, ja at andre faktorer kan ha vært likeså utslagsgivende. I tillegg har jeg støttet meg særlig til Hamsun-biografene Lars Frode Larsen og Jørgen Haugan og ikke minst Sigrid Combüchens nye vinkling på kvinnene som levde tett på den berømte forfatteren. Marianne Egelands godt dokumenterte biografi-teorier viser seg etter hvert også å stå sentralt. Som nesten alle andre biografer, bruker jeg de kildene som støtter mitt syn og bilde av forfatteren, andre kilder lar jeg gladelig ligge.

– – –

 

3-portretter-fullformatKnut Hamsuns tid i Follo kan tidsfestes relativt nøyaktig. Det første dokumenterte Hamsun-brev fra Ås stasjon er datert 4. august 1897 og det siste fra Follo et brev fra Drøbak 10. februar 1906. Men i et brev til vennen Alf Mjøen, antakelig i oktober 1896, altså nesten ett år før første Ås-opphold, står det i margen av brevet: ”Adr. Frk. Bergs Sanatorium, Aas Station”.

 

Stedet skal selvfølgelig være Berg gård i Ås som var blitt et sanatorium i 1893 drevet av frk. Caroline Halvorsen. Og det er ikke Hamsuns adresse, men oppholdsstedet til hans noenogtyve år gamle gifte elskerinne Bergljot Göpfert (1873-1943) – født Bech og datter av skipsreder Thomas Bech. Hamsun hadde fulgt henne på toget nedover gjennom Europa i april samme året, altså våren 1896. Hun skulle til Wien, der ektemannen var bosatt, Hamsun til München med pengehjelp fra Bjørnstjerne Bjørnson for å treffe sin tyske forlegger Albert Langen. Langen giftet seg for øvrig samme år med Bjørnsons yngste datter, Dagny Bjørnson.

 

De to brevene som rammer inn Hamsuns Follo-tid, har ett felles tema – kjærlighetsforholdet til Bergljot. I det første brevet klager han til ex-prestefrue Gerda Welhaven over at han antakelig ikke får Bergljot blant annet på grunn av hans dårlige økonomi (som for øvrig alltid var dårlig, uansett den strie strømmen av store og små pengebeløp fra forlag, aviser, venner og tilfeldige långivere).

 

I det siste brevet fra Drøbak på nyåret 1906 er forholdet til Bergljot mer eller mindre slutt selv om de akkurat har bygd ferdig det som skulle ha vært deres første ordentlige hjem, den storslåtte og selvtegnede villaen Maurbakken i Vestbyveien med utsikt mot Oslofjorden. De har også et barn sammen, Victoria, litt over tre år. Hamsun måtte etter bruddet fortsette sin årelange pensjonattilværelse, men denne gangen lenger inn mot Kristiania, på Pensjonat Utsikten på Nordstrand under en ny vertinne, fru Schøll.

 

Bergljot flyttet etter hvert til et annet sted i Drøbak, til billedhuggeren Bergsliens hus i Husvikveien 29, helt nede ved sjøen, litt nord for det nordligste ferjestedet til Oscarsborg, rett ovenfor Kopåsbrygga. Huset ble regnet som et samlingspunkt for kunstnerne i Drøbak (Bergslien døde i 1898). Victoria gikk på skole i Drøbak (den kommunale høyere allmennskole) og fikk sitt avgangsvitnesbyrd der i 1918 i bygningen på Drøbak torg som i dag rommer Frogn bibliotek (merket med blå plakett). På denne tiden var det relativ god sjøveis kommunikasjon med Kristiania, og Drøbak, særlig Grand Hotel, var som sagt et populært sted for kunstnere. 

 

victoria-beskaretVictoria Hamsun var et resultat av Hamsuns og Bergljots Follo-tid. Forholdet til faren skulle etter hvert vise seg å bli turbulent – hun forlovet og giftet seg i voksen alder med en engelskmann – og det fikk følger…

 

Follo-tiden kan vi altså med en viss grad av sikkerhet stadfeste til fra høsten 1896 til våren 1906 – altså en tidsperiode på ca. ti år. Hamsun er 37 år (men oppgir 36 av ukjente årsaker) og Bergljot 23 år ved begynnelsen av perioden. Perioden i Follo er altså så å si sammenfallende med Hamsun og Bergljots forhold. De treffer hverandre antakelig ikke siden i livet uten ved korte overleveringer av Victoria, men brevveksler sporadisk senere i livet. Likevel virker det som det lange forholdet til rikmannsdatteren Bergljot spøker i kulissene mer enn én gang i Hamsuns neste ekteskap – med den langt fra så velhavende, men kanskje mer «robuste» skuespiller Marie Andersen fra Elverum. Robust da i betydningen at hun tålte mer og kanskje bøyde seg lettere for Hamsuns irrasjonelle og ikke sjelden trakasserende og truende atferd som ektemann. Det Bergljot valgte å forlate, forble Marie i gjennom 40 år og det er lite som tyder på at det var noe lykkelig liv.

 

lulli-lous-og-knut-hamsun1Når Hamsun sitter og skriver brevet til Mjøen på toget inn til Kristiania høsten 1896 for å få behandling for isjias – og brevet handler om det evige tema ”penger” – ”lånte penger” – , har Hamsun og Bergljot med sin ett år gammel datter, Maria Bergljot (Vesla), bodd på samme pensjonat rett sør for Kristiania. Det er Frk. Hammers Pensjonat på Ljan og de har bodd der siden høsten 1895. Men det fins også kilder som gir opplysninger om at Bergljot og Lulli Lous (over) kjente hverandre – kvinnen som Hamsun stod i et heftig kjærlighetsforhold til på begynnelsen av 1890-tallet og hvis kjærlighetsbrev nylig ble avslørt etter å ha vært klausulert i mange år. Bergjot og Hamsun kan altså ha truffet hverandre tidligere enn høsten 1895 – kanskje i Kristiania sommeren før eller på Balberg sanatorium nord for Lillehammer dit Hamsun ankom midten av juni samme år.

 

Bergljots mor døde på Frk. Hammers Pensjonat på Ljan omtrent på denne tiden og ble bare 52 år. Døde der gjorde også Hamsun venn og litterat Henrik Jæger (av tuberkulose bare 32 år gammel). Felles skjebne og følelse av tap kan ha ført Hamsun og Bergljot sammen, men brevdokumentasjon på det lidenskapelige forholdet mellom dem, er det sparsomt med. Kanskje fins det brev fra denne perioden i Hamsuns private brevarkiv som biograf Kolloen fant på Nørholm under researchen på biografien han senere utga.

 

Bergljot var senere i livet også taus om forholdet til Hamsun. Og Hamsun-biografene og litteraturhistorikerne med sin historisk-biografiske metode visste forbløffende lite interesse for henne som biografisk kilde. Det samme gjaldt for øvrig flere andre i Pedersen-familien (Hamsuns opprinnelige navn). Det er kanskje ikke å gå for langt å antyde at Hamsuns egen person sto i veien for en slik nærmere kildebiografisk undersøkelse.

 

henrik-jc3a6ger-og-hamsunBildet av Hamsun og Henrik Jæger (Hamsuns første biograf som også hjalp ham med det skrivetekniske ved dramaskriving).

 

I ”Feberdikte”, publisert i ukebladet Tidssignaler i november 1895, er imidlertid den litt håpløse forelskelse til den langt yngre, gifte og rike Bergljot skildret intenst av Hamsun – og helt i tråd med nyromantiske diktidealer:

 

Jeg finner meg rykket ut

av sammenhengen med alt,

henne, jorden og Gud.

Hun lukket alle porte,

farvellet falt, –

hun var borte.

 

Merk Ibsen-diktet ”Borte” (1871) i kulissene her:

 

De siste gjester vi fulgte til grinden;

farvellets rester tok nattevinden. (…)

Det var en fest kun, før natten den sorte;

hun var en gjest kun, og nå er hun borte.

gamle-hammers-pensjonat

Gammelt bilde av Frk. Hammers Pensjonat

 

 Hamsuns ”Feberdikte” fra Hamsuns Ljan-opphold høsten 1895 fortsetter:

 

Alvhilde, jeg husker den siste natt.

Du ropte: Knel!

Jeg drakk av din sko,

og alle lo.

Det gjorde jeg kun for at muntre din sjel.

 

Og siden du gav meg til kyss din hatt

og ropte: Knel!

Et stikk av stål,

av din hattenål.

Jeg tumlet ut. Det var natt, det var natt.

 

Det koker, det koker. Jeg prøver forgjeves at falle i blund,

jeg hører en klokkes slag og en flagglines klapren mot stangen,

det pusler ved dører, det lister på tå, der er skritt i gangen,

min puls gjør gjøende støt som en halsende helvedes hund.

Det koker, det koker…

 

Alvilde, bring min kappe og min hatt med fjør i topp,

jeg akter meg så snart ut at ride.

Hold bøylen frem, slavinne, imens jeg stiger opp,

og løp du selv til fots ved min side.

 

Og undres man og spørger, hva det er for en blest,

som suser over bjergene så vide,

da er det meg som kommer, det er meg, som er tilhest,

og du, som løper hund ved min side.

 

Hei, rapp deg nu, min ganger, for jeg sier, jeg har hast,

jeg rider meg en tur i mitt rike.

Og segner du, Alvilde, så binder jeg deg fast,

Guds kors, jeg rider livet av deg, pike.

 

nytt-bilde3”Feberdikte” ble utgitt like etter at Hamsun og Bergljot møtte hverandre på Frk. Hammers Pensjonat på Ljan (dagens bygning skal etter sigende være innredet til hybler).

 

I den lille vennekretsen rundt Hamsun og Bergljot etter at de var blitt gift våren 1898, gikk Bergljot under kallenavnet ”Alvilde” – og forholdet begynte å skrante allerede kort tid etter bryllupet. En gammel dansk (og mer livsvis) forfatterkollega rådet Hamsun til å forsøke å opptre mer som et par sammen med Bergljot også i sosiale sammenhenger. Men diktet var nok et forvarsel om hva som skulle komme.

 

Forholdet mellom Hamsun og Bergljot var imidlertid opphetet, mildt sagt, hele 1897, altså to år etter at de møttes for første gang. Det viser både diktet fra samme år ”Til Bergljot” gitt henne som en forlovelsespresang og kortteksten ”Onde dager” publisert i Aftenposten rett før han flyttet ut til Ås sommeren 1897.

 

Jeg vet vel hva som hendte!

Du lå ved mitt bankende bryst,

ditt kyss og ditt favntak sendte

min sjel til en rosenrød kyst.

Jeg vet ikke hva som hendte.

 

(Han, min anm.)

”Men kanskje du ser blott en hytte

av glass når du kommer dit.

Og selv har jeg rynker av alder

 og mange furer av slit.”

 

meter-fra-vannet2(Hun)

”Gud give, det blott var en hytte

og ikke et slott av krystall.

Jeg elsker deg med dine furer,

og gid de var uten tall.”

 

(Han)

”Men hytten har ingen vegger,

dens tak ikke engang strå.

Og hullet er mine hoser,

min kappe er likeså.”

 

(Hun)

”Du gleder meg så, du herre,

kom, følg meg til hytten hen.

Jeg binder deg nye hoser

og bøter din kappe igjen.”

 

(Han)

”Men elskede, jeg har ingen hytte,

jeg kan ikke byde deg inn.

Og alt hva du ser er min rikdom:

mitt kød, mine ben og mitt skinn.”

 

(Hun)

”Du gleder min sjel til døde,

min stolte herre, min Gud.

Du giver meg alt, jeg begjærer,

kom, ta meg, jeg er din brud.”

Bildet over er utsikten ut mot Årungen der Hamsuns lille hytte lå i sin tid…

 

Hytta på Berg Sanatorium i Ås Hamsun hadde leid sommeren 1897, var altså bra nok for riksmannsdatteren Bergljot, på kort besøk, er det fristende å tolke dette som. Selv om forholdet mellom virkelighet og diktning nok ikke er så enkel.   

 

I skissen ”I onde dager” omtrent på samme tid, altså sommeren 1897, skriver Hamsun som nå bor i Welhavens gate litt ovenfor dagens Holbergs plass i Oslo (Bergljot bor hos faren i Thomles gate, en sidegate til Drammensveien rett bak dagens Nasjonalbibliotek):

 

”Og atter går man i Grand. Kafeen er endelig åpen, man får sin plass, sin mat og sin kaffe. Men en avis er det umulig å oppdrive. Avisene er allerede revet bort av gjester som har vært to minutter tidligere ute. Så begynner man allerede halv ett å holde utkikk etter det menneske man først skal se klokken ett. Det er nervøsitet, det er kanskje galskap, og det er så ondt. Man stirrer, pusser brillene og stirrer. (…). På onde dager finner man slett ikke den man søker. Hvert øyeblikk må man springe opp fra stolen, strekke seg på tærne, ja endog løpe ut på gaten for ikke å tape av syne, det menneske, man tror man har funnet.”

 

De som mener at Hamsuns forhold til Bergljot kjølnet nesten før det var begynt, støtter seg bare til Hamsuns brev i ettertid (til Marie). Her i en samtidig tekst fra forfatterens hånd, er det bankende forelskelse og lengsel på inn- og utpust fra den nesten 40 år gamle mannen. Og objektet er den rundt 14 år yngre og forsømte og bedratte Bergljot – et forhold som flere enn én forsøker å stikke kjepper i hjul på.

 

Diktet ”Sommernatt” i ”Det vilde kor” utgitt i 1904 har også en gård og en hage som omgivelse – og en gårdsklokke:

 

hagen-og-garden

Det kveldes over gården. Klokken slår,

den sakte skarren gjennom stuen går.

Nu flyver sommerfugle over enge.

 

En klinke løftes opp til haven tyst –

hun hopper som en flamme til hans bryst.

Han var som ild og hun så lett at fenge.

 

Og gresset reder for de unge to.

Og atter går de bort på lette sko;

nu gjelder det at komme frelst i senge.

 

Så våkner sommerfuglen kun på jord.

Et lyddulm syder ut fra syd og nord,

et muslingssus så evig langt og lenge.

 

Slik kan de to ha møttes på Berg Sanatorium i Ås flere ganger disse årene. Enten hun som pensjonatgjest i huset og han på hurtig besøk fra Hammers Pensjonat på Ljan. Eller hun boende på Fjeld Sanatorium på besøk hos ham på Berg i Ås der han sov og skrev i hytta ved Årungen og spiste måltidene inne på hovedhuset. Julen 1897 hadde imidlertid vertinnen Caroline Halvorsen invitert for mange gjester for nervedikteren Hamsun, og han dro til Gjøvik, til Mjøens, på julefeiring. Bergljot kommer etter og besøker han på et hotell i Lillehammer – hemmelig.

 

bergljot22Bergljot Bech Göpfert

 

Bergljot ønsker på den tiden hun møter Hamsun, skilsmisse fra en notorisk utro ektemann, østerrikeren og konsulen Eduard Göpfert. Flere grunner gjorde at Hamsun og Bergljot etter Ljan-oppholdet flytter et passe stykke fra hverandre. Det gjaldt Bergljots rykte og anseelse også med tanke på sin egen velstående familie, samt de juridiske forhold rundt en skilsmisse. Og ikke minst den lett skrudde forfatterinnen Anna Munch som hadde fotfulgt Hamsun siden 1891 – også med brev han sterkt ba seg frabedt.   

 

Hamsun vendte aldri tilbake til Follo bortsett fra et kort besøk i begynnelsen av mai 1914 tre år etter at han med Marie hadde flyttet til Hamarøy for å bli dikterbonde (som Tolstoj og Bjørnson). Hamsun hadde i nord endelig begynt å tjene penger på forfatterskapet sitt. Men livet nordpå ble langt fra som forventet, og rastløs som han var, var han kanskje på utkikk etter en gård lenger sør, kanskje i Follo? Det blir bare spekulasjon. Valdres, særlig Nord-Aurdal eller i Gjøvik-traktene, var antakelig førstevalget, på grunn av familiene og vennene Frydenlunds og Mjøens.

  

Det kan være mange grunner til at Hamsun aldri vendte tilbake til Follo for godt. Tiden var for ham antakelig forbundet med sterk ambivalens – sin første store og dype forelskelse og samtidig kanskje det mørkeste kapittelet i hans liv: Et mislykket ekteskap, en familie han ikke greide å bo sammen med, problemer knyttet til økonomi og alkohol, langvarige depresjoner og skrivesperre, samt ryggproblemer (i Paris kunne arbeidsøktene bli opptil 16 timer i strekk, opplyser han senere i livet). Det virker som ryggproblemene forfølger ham mer eller mindre i hele Follo-tiden og at alkoholen også kan ha vært en form for selvmedisinering.

 

Likevel er det en kjensgjerning at Hamsun gir ut 10 bøker i denne perioden (og har startet på minst tre til), selv om han ved flere av dem graver dypt i skuffen etter ting han hadde hatt liggende i flere år, ting han skriver om eller utgir som de er, kanskje med mindre rettelser eller tilføyelser. Hva Hamsun faktisk skrev i Follo, er derfor vanskelig å stadfeste i ettertid med absolutt sikkerhet, bortsett fra at han samlet sett skrev mye og i mange sjangre selv om produksjonen kom støtvis.

 

anna-munchDen mørkeste flekken i tilværelsen i denne perioden, kan likevel synes å være en rekke anonyme brev om særlig Hamsuns moralske habitus (antakelig skrevet av den samme Anna Munch), samt en underskriftskampanje i Kristiania desember 1896 mot sceneskikkelsen Teresita i ”Livets spil” (1896). Stykket ble på den annen side oppført 16 ganger på Christiania Theater. ”Ved rigets port” (1895) oppført 21 ganger et par måneder tidligere, altså høsten 1896. Hamsuns ”fiasko” som dramatiker i sin samtid – et vanlig syn blant flere biografer – er altså overdrevet. Det var kanskje også grunnen til at han fortsatte å skrive for teateret. 

 

Resultatet av underskriftskampanjen mot Hamsun, var at han ikke fikk Statens Kunstnerstipendium som han var innstilt til. Han begynner også å miste gamle venner som Skrams (Amalie Skram (bildet under) kaller ham perfid og beskylder ham for å ha et løsaktig forhold til sannheten – etter å ha åpnet sitt hjem på Nørrebro den første julen Hamsun tilbrakt i København da han kom fra Amerika for andre gang).

 

skramamalie_portrett1Hamsun merker nå rekylen fra sitt stormangrep på ”de fire store” (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) i sin berømte foredragsturne landet rundt i 1891 – og flere kunstnere og journalister føler seg tråkket på og uthengt av den storskrytende yankeen – ”Humbugens apostel i den norske litteratur” – ”Den moderne kunsts taskenspiller” som serverer timelange kursus i ”uvitenhet,  overfladiskhet og frekkhet.” (litteraturanmelder Nils Vogt og redaktør Olav Tommessen i VG som Hamsun hadde gitt et nidportrett av i ”Redaktør Lynge” i 1893).

Karikaturtegnerne har også fått øye på Hamsun og bruker hans egne våpen mot ham – ironi og den grove satire – og Hamsun synes i brev perpleks over å bli møtt så høyt på banen av norske likemenn i satirekunsten. Dette var da også norsk vittighetspresses gyldne år med Vikingen, Krydseren, Hvepsen og Tyrihans som de fremste.

Fremstilling av Knut Hamsun som kvinnebedårer med lyre og blodbestenket sabel, kneisende på sine dikterkollegers avhugde hoder. Han har plassert et ben på hver av de største, Bjørnson og Ibsen. Ellers sees bl.a. hodene til Lie, Kielland, Heiberg, Sivle og Garborg. Karikaturtegning av Andreas Bloch i vittighetsbladet Korsaren nr. 6, 1897 (www.snl.no). Tegningen hadde blant annet følgende undertittel: «Hamsun slakter våre diktere. Knut den store (En Hamsun-biografi): Du deilige Knut, påny din trut du satt har til reklamens lur og står i forgrunnspositur.»

norge_litteratur4I tillegg er det ikke vanskelig å se at Hamsun sliter med de sosiale kodene i et borgerskap han lengter etter å tilhøre. Filleprolateren fra landsbygda er også så å si uten skolegang, og hans uavbrutte og årelange raljering og foredrag over særlig norsk litteratur – og særlig da Ibsen – , kan til tider være pinlig lesning hvis det ikke hadde vært for det språklige drivet i tekstene. 20 i stil og nesten ingenting for innhold, er en fristende karakteristikk. Etter hvert fraba Hamsun seg også debatt når han foredro – og holder litterært hoff i flere nordiske byer.

 

Den fremtredende kvinnsaksjournalist Aasta Hansteen skrev i mars 1891 i forbindelse med den samme foredragsturné en artikkel i Dagbladet der hun hevdet at Hamsun var så arrogant at han snart ville bryte tyngdeloven og gå i bane rundt jorden. Mens andre, også kvinner, uttalte at ”Gud, han erobret alle. Damene lå alle for hans fot” – ”En vakker mann, farlig for alle kvinner, interessant og merkverdig.”  

hamsun-i-skyene1To gjeldsinndrivinger og særlig trussel om rettssak fra forretningsmennene Johan Sørensen og Erasmus B. K. Zahl, sistnevnte på til sammen 2000 kroner (ca. 135 tusen kroner i dagens pengeverdi) gjorde ikke det jordiske livet lystigere for det nordnorske diktergeni som hadde en slik fortryllende evne til å fange sine lesere med språklige lykketreff blandet med mettet bibelspråk, sjelelige hallusinasjoner i lange indre monologer og etter hvert særegne og naturlyriske stemningsbilder.

 

Vi kan altså kalle Follo-tiden en slags krisetid for Hamsun, men en krisetid der han endret dikterisk program fra en Georg Brandes-inspirert og elitepreget radikal aristokratisme med ”Sult” (1890) og ”Mysterier” (1892) på begynnelsen av 1890-tallet som eksempler, til mer realistiske og folkloristiske bøker som solgte godt og ble lest i mange hjem – og etter hvert i mange land. Å ikke skrive for ”hopen” var altså noe han måttet renonsere på. Rent språklig sett endrer også Hamsun stil – innslag av folkelig tale og dialekt blir etter hvert hans særmerke (selv om han bare har forakt for det ”Kohtske knot” og landsmålet, senere nynorsken).

 

Den første romanen i denne ”nye” realistiske sjanger, ”Svermere” (1904), blir antakelig i sin helhet skrevet på en måneds tid på en sydvendt altan på dagens Reenskaug hotell i Drøbak våren 1904, den gang Grand Hotel med innehaver frk. M. Pedersen (som det står på veggen på et gammelt fotografi fra Drøbak – jfr. bilde under).

 

Bilde av Grand Hotel i Drøbak

 

m-pedersen2

Vi skal likevel spekulere litt over mulige grunner til at Hamsun nettopp valgte Follo som oppholdssted i disse årene:

 

Etter en litterær kraftanstrengelse i Paris med tre bøker på to år inkl. et avbrekk i Norge for å fullføre ”Pan” (1894) – og der han stort sett arbeider om natten og sover og spiser om dagen, reiser han fra den franske hovedstaden tilbake til Norge igjen på et rekreasjonsopphold på Balberg Sanatorium på Fåberg nord for Lillehammer. Men Hamsun måtte nærmere hovedstaden:

 teateret

1 Han ønsket å etablere seg som dramatiker for å ta opp kampen mot den evinnelige sfinks og stadig mer berømte landsmann Ibsen (sitat: ”Jeg er stor mann i Paris, jeg slår Ibsen til døde. Begrav ham!”). Men også for å tjene mer penger. Strindbergs suksess som både dramatiker og prosaist, var nok også utslagsgivende – de hadde truffet hverandre nettopp i Paris. Skandinavisk litteratur var også på mote i Europa og bare i 1893, Hamsuns første år i Paris, var det ikke mindre enn 11 dramatiske oppføringer av skandinaviske kunstnere. Og Bjørnson, Ibsen og Strindberg høstet først og fremst lovvord som dramatikere i Berlin og den franske hovedstaden. Hamsuns romanproduksjonen kastet heller ikke mye av seg – han var også begynt å gå lei den (”kvinnfolkarbeid”). Teateret i Kristiania måtte eventuelt pleies og følges opp med prøver etc. Et nytt Nasjonaltheater var også under bygging (ferdigstilt i 1899). Byen hadde i perioder rommet to teatre – til høyre Christiania Theater (et gammelt bilde fra ca. 1835 – revet) der Museet for samtidskunst nå ligger og Kristiania norske Theater i Møllergaten (ledet av Ibsen fra 1857-62) – rett ved siden av dagens Stortorvets gjestgiveri (revet).

 

2 Det var også god trafikkforbindelse inn til hovedstaden pr. tog (Østfoldbanen eller Smålensbanen, Christiania/Kristiania – Kornsjø sto ferdig i 1879 – overgangen til ”K” regnes fra midten av 1880-tallet).

 

3 Dessuten tilfredsstilte Follo-området Hamsuns estetisk sans. Svært mange av stedene Hamsun skrev og tilbrakte (når han ikke satt og skrev i en by), er først og fremst vakre steder, som hans barndoms Presteid på Hamarøy med havstrømmen Glimma rett nedenfor, altså med utsikt til sjø og vakker natur.

 

4 Dessuten måtte det være mulig for å trekke seg tilbake i ensomhet. I tillegg: Det måtte være tilgang på matservering og et avgrenset sosialt miljø (man kunne velge gå inn eller ut av).

 

s23litePensjonatene og sanatoriene for velstående borgere, var gode skrivesteder for Hamsun, men han leide seg også inn på gårder med mulighet for mat og pleie – og ikke minst skrivero. På Kråkmo gård i Nordland ba han dem rett og slett stoppe gårdsarbeidet midt i slåtten der han satt og skrev i annen etasje i hovedhuset.

 

En mulig profaktor: På slike steder var det alltid kvinner som stimulerte hans trubadurnatur og velkjente oratoriske mandighet. Hamsun har både korttekster og romaner som beskriver pensjonat- eller sanatorietilværelsen, ikke sjelden både nedsettende og til dels ondskapsfulle. Stygge lærerinner og fete jødinner var en av hans yndlingsantipatier. Men stedene er også fulle av erotiske muligheter og forviklinger.

Bildet til høyre er fra Balberg Sanatorium (1895) litt nord Lillehammer – rett etter det anstrengende Paris-oppholdet (der han begynte på «Pan») og kort tid før Follo-tiden. De lykkelige unge skal etter sigende være maleren Johannes Müller, sangerinnen Lund (bak) og frøken Konow. Hamsun for tiden med trimmet Strindberg-mustasje som han hadde anlagt etter flere mer eller mindre vellykte møter med Inferno-dikteren i den franske kunstnermetropolen.

 

Uansett: Hamsun brevvekslet hyppig med folk han hadde møtt på disse stedene. Flere av dem var pasjonerte lesere av skjønnlitteratur, ikke sjelden også på andre språk (som Hamsun ikke behersket til tross for omfattende og årelang reising i mange land) – og de hadde også forutsetninger for å bedømme litterær kvalitet enten det gjaldt romaner, korttekster eller skuespill. De var altså en slags indikator på hva man ønsket eller forventet i de litterære salonger på den tiden. Miljøet er til tider fornøyelig skildret i romanen «Siste kapittel» fra 1923 der Torahus Sanatorium er en blanding av Balberg Sanatorium på Fåberg og Hammers Pensjonat på Ljan. 

boletteBolette Pavels Larsen i Bergen var Hamsuns «beste leser» og støtte gjennom mange år.

De tre stedene i Follo er tilnærmet slike steder:

 

Berg gård eller Berg Sanatorium i Ås

Fjeld Sanatorium i Oppegård

Grand Hotel i Drøbak

 

 

Til Del 2 av dette blogginnlegget –

eller

TILBAKE TIL TOPPEN AV HJEMMESIDEN