); ga('send', 'pageview');
Et nos petimus astra
Man kan være antisemitt uten å være nazist, men kan man etter krigsutbruddet i 1940 være nazist uten å være antisemitt?
Først noen sitater:
«Men av alle har Hitler talt til mitt hjerte -« (Knut Hamsun)
«De skal ikke undskylde meg, jeg skal ikke undskyldes. Jeg leser aviser, og vet hvad jeg skriver om.» (Hamsun til Wildenvej i «Tidens Tegn», 9.12.35)
«Herr Hitler, De må slutte å marsjere – og begynne å regjere!» (Knut Hamsun hos Hitler)
Ingen anden kunstner i det 20. århundrede trådte frem med en så markant stemme, med en så forførende fløjte, at stort set alle læsende mennesker var nødt til at forholde sig til den. Den danske forfatter Tom Kristensen skrev i 1929 i festskriftet til Hamsuns 70 års dag, at «vi smiler forelsket, naar vi blot hører hans Navn». Der udgår en særlig fascination fra Knut Hamsun. Han skaber en forheksende binding til sine læsere. Ligesom en forelskelse ikke kan rationaliseres, er der noget gådefuldt ved hans magt over sit publikum. Spørger man den forelskede, hvad det er som tiltrækker ved Hamsun, får man højst forskellige svar. En forelskelse er netop karakteriseret ved at være individuel. Hamsuns magi ligger i denne uudsigelige evne til at knytte den enkelte læser til sig i en kronisk fascination, uopløselig for forstanden.
Med rette er Hamsuns fascinationskraft blevet sammenlignet med musik. Der er noget lyrisk-musikalsk, stemningsskabende ved hans kunst. Hamsun huskes ikke for sine budskaber, værkernes episke helheder, men for de små detaljer, en situation, en pudsig bemærkning, et underligt replikskifte. Det er rytmen, kadencen, måden sætningerne følger efter hinanden på, værkets tone, som er hemmeligheden.
Mange har brugt den samme metafor: Hamsun spiller på en speciel fløjte. Dette instrument blev længe betragtet som en tryllefløjte, som åbnede til eventyrlige universer. For mange blev Hamsun en frigører og et forbillede. Det gjaldt ikke mindst andre kunstnere. Hamsuns magt ligger i denne fløjte, som fik mange til at følge i hans fodspor, i evnen til at påvirke andre kunstnere, få dem til at skrive som ham, følge ham blindt. I næsten et halvt århundrede lød de besnærende melodier fra hans instrument. Hvor mange har ikke lænet sig op ad den litterære gigant og følt sig trygge, værende i gode hænder. Som kunstner stod Hamsun inde for en frigørelse fra samfundets tvang, en uafhængig, personlig kunst.
Hvilket chok må det ikke have været at opdage, at de lokkende toner ikke førte til noget positivt, noget værdifuldt, men ind i nazismen. Mange må have følt sig snydt over, at Hamsun ikke levede op til forventningerne. Hamsuns fløjte førte de begejstrede læsere mod deres undergang. Som Tom Kristensen udtrykte det ved Hamsuns død i 1952: «Tænk at nazismen havde en saadan tryllefløjte med en saa vidunderlig tone til sin raadighed.» Det, man troede var en tryllefløjte, viste sig snarere at være samme instrument, som rottefængeren fra Hameln spillede på.
I dag er det alment accepteret, at mesterværkerne skal søges blandt de berømte lyriske jeg-romaner: Sult, Mysterier, Pan, Victoria. Men det er historiens dom. Går man til samtiden, vil man finde, at Hamsun solgte dårlig og var ringeagtet som en litterær charlatan, en person man ikke kunne stole på.
Først med folkelivsskildringerne fra Nordland efter århundredskiftet, først og fremmest Segelfoss-bøgerne, blev Hamsun en anerkendt norsk digter og fik et bredere publikum, en udvikling, som kulminerede med tildelingen af Nobelprisen for Markens Grøde i 1920. De efterfølgende værker blev modtaget mere blandet, men drev med i berømmelsens slipstrøm etter Nobelprisen. I lys af den sene berømmelse blev ungdomsproduktionen trukket frem og lagt ind under den nye, forløsende formel: det miskendte geni. «Charlatanen» blev ikke længere et moralsk problem, men et ekstra, æstetisk krydderi i den berømte ret. Således er det i Einar Skavlans biografi til Hamsuns 70-årsdag i 1929, hvor Hamsun betragtes som en litterær Klods Hans, han som vandt prinsessen og det halve kongerige.
Krigen kom imidlertid til at forstyrre det litterære skønmaleri, forskningen var i gang med. Eventyret forvandlede sig pludselig til et mareridt. I et receptionsperspektiv vil man imidlertid kunne se, at det traumatiserende chok ved Hamsuns rolle under krigen skyldes et permanent hukommelsestab blandt Hamsuns beundrere. Det store krigschok er i virkeligheden relativeret af en række tidligere chok, som berømmelsen hver gang har glattet over, således at provokationerne blev glemt og fortrængt. Paradoksalt nok har berømmelsen og fascinationen stillet sig hindrende i vejen for en forståelse af forfatterskabet.
Fundamentalt er nemlig Hamsuns forfatterskab en ubrudt serie provokationer rettet mod læserne. Højdepunkterne er følgende: nedgøringen af Amerikas åndsliv i 1889, latterliggørelsen af Lars Oftedal, hudfletningen af «de fire store» (Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie) i 1891, novellen «Livets røst» som erotisk og moralsk provokation, hånen over Bibelens fjerde bud i 1907, «barnemordssagen» i 1915, hvor Hamsun i en kronik skrev «Hæng dem» og pådrog sig hele den kulturelle offentligheds indignation. Med Konerne ved Vandposten (1920) gør Hamsun op med «markensgrøderiet» og vrænger af de værdier, han samtidig tildeles Nobelprisen for. I Ossietzsky-sagen i 1936 går Hamsun imod tildelingen af Nobels fredspris til et af Hitlers gidsler i koncentrationslejr, og endelig skriver han i nekrologen over Hitler – ”en reformatorisk skikkelse av høieste Rang…Og vi, hans nære Tilhængere bøier nu vaare Hoder ved hans Død” – trykt i Aftenposten dagen før freden kom.
Allerede i Amerikabogen skrev han, at moralen er ”det mindst menneskelige i Mennesket”. Fra samme tid er udsagnet: ”Løgn er ikke Brøde, men Talent.” Fra da af er hans digtning nietzscheansk immoralisme, ”hinsides godt og ondt”.
Hamsun har ikke andre autoriteter end sig selv og sin egen synlighed som kunstner. Det bliver ekstremt tydeligt efter anden verdenskrig. Hamsun har lidt nederlag på alle fronter. Hvad er så hans første og eneste tanke? Kunsten! At kunne skrive en bog igen, således at han kan genvinde sit tabte publikum. Ikke for at forklare sine læsere den rigtige sammenhæng, men for at lokke dem ind i ubevidsthedens behagelige rum, hvor besværlige moralske spørgsmål om skyld og ansvar fortoner sig i det blå. Paa gjengrodde Stier (1949) er et æstetisk mesterværk, som dækker over et stort bedrag. En utvivlsom landsforræder, nazist og antisemit bruger sin litterære forførelseskunst til at skjule sine forbrydelser og genvinde sit publikum. Med dette værk vandt Hamsun – ene mand – anden verdenskrig!
Æstetikken bliver brugt til kamuflage, ikke til erkendelse. Værket dokumenterer klart, at den gamle mester stadig kan spille på sit instrument. Det ligner den gamle tryllefløjte, men denne gang kan der vel ikke være tvivl om, at det er rottefængeren fra Hameln, som er på spil?
Da Hamsun på nyåret 1916 endelig får satt seg ned for å starte skrivingen av sin senere berømte Nobelpris-roman om jorddyrkingens evangelium, fikk han satt inn et avertissement i avisene nordpå om at familiens gård, Skogheim, nå var til salgs. Det er noe nesten religiøst over denne handlingen – å ofre noe konkret for å oppnå noe mer høyverdig.
På den annen side: Å drive eller i realiteten eie og styre en gård eller et gårdshus ved siden av et forfatterskap var ingen ny idé. Tolstoj hadde sitt gods Jasnaja Poljana, Bjørnson sitt Aulestad. Senere fulgte Sigrid Undset med Bjerkebæk, Johan Falkberget med Ratvolden og Vesaas med Midtbø i Telemark, men da som mer eller mindre rene skrivesteder. Da forfattere på nasjonal pidestall mer eller mindre opphørte i Norge utover på 1900-tallet, opphørte også gårdsdyrkingen som litterær vekselbruk-idé.
Hamsun oppgir flere grunner til å forlate gården på Hamarøy: Det var ikke mer å dyrke opp, han hadde så å si fullført sin proklamerte gjerning om å ”(…) dyrke op Norges Land” i en artikkel fra 1910. Men han klager også over at ”Det er ogsaa ellers bakvendt for mig her, Kommunikationerne er slike at jeg har været nødt til at rette flere Ark av mine siste Bøker telegrafisk. Det er en usikker Maate, jeg har den Dag idag ikke tordet se efter hvorledes det er løpet av.” Han nevner også et annet forhold for en forfatter som har vært aktiv debattant og frilansjournalist et helt liv: ”(…) jeg faar aldrig vite om Tingene før de for længe siden er over.” (Hamarøy, 30. Mars 1916). Hamsuns dårlige helse, stadige liggende inaktiv med influensa, kan tyde på at det fuktige og rå klima langs kysten nordpå ikke slår særlig heldig ut – han ønsker seg sørover igjen.
Idealisten møter sin virkelighet altså. Vi må da være klar over at Hamsun satt i stor gjeld på den tiden – ja det var nok mest normalen i hans liv. En gjeld på rundt 30 tusen kr. (i dag ca. 1,2 mill.) – og han hadde kone og fire barn å forsørge. Og gården var stort sett en utgift. Skattekravene fra kommunen skjønte han ellers lite av, enda mindre av kravet om selvangivelse. Å sette seg i gjeld var på den tiden ikke sjelden omtalt som det verste av alt – og førte kun ”til Fordærvelse” (brev fra L.A. Meyer til sønnen, jfr. under).
Isak og Ingers oppbygging av Sellanraa fra nærmest ingenting til et velholdt gårdsbruk kan Hamsun ha sett i Amerika på 1880-tallet da han var der i to perioder. Når han selv skal oppføre et hus på egen gård, sender han brev til forretningsmannen Hans Abraham Meyer i Mo i Rana: ”Jeg skulde hat en bitteliten Stue opsat i en Fart og vil be Dem venligst meddele mig hvad Materialierne eventuel vilde koste hos Dem. Stuen skulde være 6 Meter lang og 4 bred” osv. – ”Dører har jeg fra før. Huset tænkes tækket med Skifer som jeg vil faa fra Salten. Hvorledes kunde jeg paa bedste Maate faa Materialierne fra Dem under de nuværende miserable Trafikforhold, og hvad tror de Fragten vilde komme på? (Hamarøy, 8. April 1916).
Hamsun får omsider tilbakebetalt sin gjeld bl.a. til den fraskilte hustruen Bergljot f. Bassøe Beck på 25 tusen kr. (i dag rundt 1 mill.), penger han hadde spilt bort på casinoer i Belgia i 1901 (to av hans store russiske forbilder var da også spillere). Han hadde også gjeld til andre, men skriver i et brev fra Kråkmo 19.6.1916 at han hadde fått et oppgjør fra forlaget på hele 40 tusen kr. (over 1,6 mill. i dagens pengeverdi). Både romanen Segelfoss By (1915) og nye Samlede verker solgte svært godt, og det skal ikke bli noe mindre med Markens Grøde (1917). Boka skulle vise seg å bli rene pengemaskinen.